Personer som står ovenfor overgangen fra rusbehandling til hverdagen etterpå mener at arbeid med tilhørighet, indre prosesser og forutsigbarhet er spesielt viktig i den omfattende endringsprosessen de er i. Døgninstitusjoner som tilbyr rusbehandling kan dra nytte av denne innsikten når de skal tilrettelegge forholdene slik at pasienter i utskrivingsfasen opplever samsvar mellom forventninger og realitet.

Overgangen mellom tjenestenivåer er et spesielt sårbart punkt i endringsprosessen for å etablere et håndterbart hverdagsliv. Vi vet samtidig at personer som er innlagt til døgnbehandling for rusavhengighet ofte opplever at de blir for dårlig forberedt på tiden de har i vente etter utskriving. Ifølge Helse- og omsorgsloven er norske kommuner pålagt å tilby oppfølging etter rusbehandling i form av psykososial rehabilitering. Imidlertid varierer dette tilbudet, som vi kjenner som ettervern, betydelig fra kommune til kommune. Det er behov for å rette søkelyset mot ulike aspekter ved overgangen fra rusbehandling til ettervern. Å tilby et godt ettervern er først og fremst et offentlig ansvar, men det krever også en felles innsats fra oss alle.

En fokusgruppestudie

I vår nylig publiserte artikkel, ‘Substance use disorder patients’ expectations on transition from treatment to post-discharge period’ presenter vi en fokusgruppestudie med inneliggende pasienter som står ovenfor overgangen fra rusbehandling til hverdagen etterpå. Fokusgruppestudien inngår i mitt PhD-prosjekt i Blå Kors Øst, som jeg gjennomfører ved OsloMet’s PhD-program for sosialt arbeid og sosialpolitikk. Mine to medforfattere, professor Amy Østertun Geirdal fra OsloMet - Storbyuniversitetet og professor Trond Nordfjærn fra NTNU og St. Olavs Hospital i Trondheim, er også mine veiledere i PhD-prosjektet.

Figuren viser at deltakerne vektla tre områder de mente var spesielt viktige i overgangen: ‘Tilhørighet’, ‘Indre prosesser’ og ‘Forutsigbarhet’.

Tilhørighet omhandlet deltakernes relasjon til hverandre, deres tilknytning til institusjonen og miljøer i samfunnet utenfor institusjonen. I tillegg omhandlet Tilhørighet deltakernes frykt for sosial isolasjon og ensomhet etter utskriving fra døgnoppholdet.

Indre prosesser inkluderte deltakernes opplevelse av at selvinnsikten ble styrket gjennom ærlighet ovenfor seg selv og andre, og gjennom å bli kjent med sine egne følelsesmessige reaksjoner. Ikke så uventet anså deltakerne motivasjon som spesielt viktig i overgangsfasen. De opplevde at deres motivasjon ble styrket gjennom mestring og at mestringen styrket både deres selvtillit og deres tro på at de ville lykkes etter utskrivingen, altså deres mestringstro.

Deltakerne anså Forutsigbarhet som viktig, og knyttet det til en forventning om at overgangen skjedde gradvis og i et tempo som hjalp dem å opprettholde mestringstro og emosjonell trygghet. For å få på plass et trygt rammeverk i overgangsperioden var det viktig å få både tid og rom til å etablere og teste ut nye rutiner. Deltakerne anså det som grunnleggende at basisbehov, slik som bolig og økonomi, var dekket, og at de hadde arbeid, praksis, skole eller annen aktivitet å gå til. Deltakerne trengte også et trygt nettverk, både sosialt og i hjelpeapparatet. Institusjonsoppholdet, spesielt den siste fasen, ble omtalt som en god arena for å øve seg på hverdagsrutiner, men også for å øve seg på å håndtere både opp og nedturer.

Funnene i studien er i tråd med kunnskap fra både de som gjennomgår en omfattende endringsprosess og de som jobber på feltet. Et relevant spørsmål er derfor hvorfor overgangen mellom tjenestenivåer, og den sosiale inkluderingen i samfunnet, fortsatt oppleves som en stor utfordring. La oss gå litt vekk fra funnene fra fokusgruppestudien, og diskutere dette fra et annet perspektiv.

Stigma hindrer endringsprosessen

Fra tidligere forskning vet vi at personer med rusavhengighet er en stigmatisert gruppe i samfunnet. Stigmatisering kan påvirke muligheten til å mestre hverdagslivet etter rusbehandling, og hindre den sosiale inkluderingen i samfunnet. Stigma kan beskrives som de negative egenskapene som tillegges en bestemt gruppe mennesker, eller deres ‘sosiale informasjon’. Stigmatisering kommer til syne gjennom måten vi i fellesskap tenker om en gruppe (stereotypier) og gjennom våre følelsesmessige reaksjoner knyttet til de som plasseres inn i gruppen (fordommer). Stereotypier og fordommer kan føre til at personer som av fellesskapet plasseres inn i en bestemt gruppe forskjellsbehandles på en negativ måte (diskriminering). Stigmatisering kan virke negativt nettopp på aspekter som har vist seg å være viktige i overgangen fra rusbehandling til hverdagen etterpå. Forskning viser at rådende tanker om personer med rusavhengighet kan være at de er farlige, kriminelle, syndere, skitne, håpløse, verdiløse, eller at de mangler potensiale. Slik stigmatisering kan påvirke muligheter og adferd gjennom at personer med rusavhengighet unngår kontakt med andre og blir sosialt isolert. Stigmatisering som dette kan i tillegg føre til at den enkeltes selvtillit og mestringstro påvirkes negativt, slik at skamfølelsen øker og livskvaliteten reduseres. Stigma knyttet til personer med rusavhengighet har også vist seg å føre til diskriminering som svekker den enkeltes muligheter på bolig- eller arbeidsmarkedet. I tillegg reduserer det tekniske stigma knyttet til oppføring i strafferegisteret også gruppens muligheter til både å få arbeid og utdanning.

Vi har et felles ansvar

Med denne gjennomgangen ser vi at nesten alle aspekter som deltakerne fra fokusgruppestudien vektla som viktige i overgangen, på en eller annen måte blir berørt av stigmatisering. Ved å opprettholde stigma er vi som samfunn med på å begrense en gruppes muligheter til å etablere et håndterlig hverdagsliv.

På rusfeltet har vi lenge viet mye ressurser til forebygging og rusbehandling. Det er vel og bra, men oppfølgingen etter utskriving, og den sosiale inkluderingen i samfunnet, har fortsatt en vei å gå. Ettervern er ikke bare oppfølgingstjenester i kommunen. Ettervern er like mye et sosialt prosjekt som vi alle har et ansvar for.