Oss og dem

OG - om lidelse, hverdagsliv, menneskelige møter og klinkekuler i Moria; Lesvos.

Publisert

Vi er to ansatte ved Senter for psykisk helse og rus ved Universitet i Sørøst-Norge som har vært på Erasmus-opphold ved Aegean University, Lesvos. Der har vi møtt studenter og kollegaer ved School of Social Sciences. Universitetet har definert seg selv som et universitet som ønsker emigranter og mennesker på flukt hjertelig velkommen som studenter og ansatte. Vi møtte ansatte og studenter som var engasjert i støttearbeid, undervisning og forskning med og om flyktningsituasjonen både i Hellas generelt og på Lesvos spesielt. Som en del av vårt opphold arbeidet vi som frivillige i leiren i Moria. Leiren er overfylt og menneskene der bor nå både i og rett utenfor leiren. Av disse er 1100 enslige mindreårige, noen helt ned i 9-10 årsalderen. Forholdene er meget vanskelige, med mangel på mat, vann, dårlige sanitære forhold og en økende grad av uro, spenninger og vold som særlig gjør situasjonen utrygg for kvinner og barn.

Det nytter

OG; samtidig er det imponerende og svært gledelig å se hvordan hjelpen fra ulike frivillige organisasjoner faktisk kommer frem og utgjør en forskjell for mange som bor i Moria. Med unntak av Leger Uten Grenser er det ingen av de store hjelpeorganisasjonene som lenger yter hjelp eller støtte til innbyggerne inne i leiren. Vi var med da den lokale organisasjonen Starfish Foundation delte ut babybokser til nybakte foreldre med nødvendig utstyr til spedbarn. Vi så hvordan det ble arrangert selvforsvarskurs for kvinner, og hvordan organisasjonen sørget for transport av enslige mindreårige til viktige helseavtaler og undervisning i engelsk, gresk og tysk. Vi var tilstede da fotballaget Kosmos, som bare består av spillere fra leiren, trente og forberedte seg til kamp neste dag. Vi var på to filmpremierer i lokalet «Open Space» i hovedstaden Mytilíni. Den ene premieren var med 11 afghanske unge kvinner som brukte film som uttrykk i arbeidet med å gjenvinne egen verdighet, trygghet og god psykisk helse. Dere kan se det selv her:

https://www.youtube.com/channel/UCBUzVszh9F4UpE58qQJ46CA/videos

https://theazadiproject.com/

Den andre premieren var filmen «Even After Death». Denne filmen skal presenteres på filmfestivalen «Movies that Matter» i Nederland i slutten av mars. Den er laget av profesjonelle filmfolk og mennesker på flukt. Filmen tar for seg det faktum at over 20.000 mennesker har omkommet i Middelhavet på vei til frihet og sikkerhet. Filmen fokuserte på alle de pårørende som ikke vet noe om sin kjære – om de er døde – hvor de befinner seg og at de ikke er blitt identifisert og slik sett ikke har en grav å gå til. Det var intervjuer med tre patologer som av ren humanitær innsats forsøkte å få folk identifisert på Lesvos, i Athen og i Thessaloniki. En kvinne fortalte om sin sorg over å ha mistet mannen sin under flukten over havet. OG; hvordan hun hadde tatt tak i livet i Athen gjennom å trene og i ønsket om å være sterk for sine barn som hadde sett sin far dø. En sterk og betydningsfull film.

Mangfoldige historier

Det vi har skrevet så langt er andre historier enn de som ofte deles om livet i Moria og de som bor der. Vi vil på ingen måte bagatellisere at forholdene i leiren er elendige og det er mangel på det meste av nødvendigheter. Folk står i kø 2-3 timer for å få et måltid mat, det er over 100 mennesker pr toalett og en skrikende mangel på varmt vann og dusjer. Sykdommer florer og mange har skabb. Barn ruser seg for å holde ut kjedsomheten, ensomheten, smerten og uvissheten. Livet handler i stor grad om å stå i kø og å vente. Vente, med en uvisshet om hva som kan kommer. Det er historier om konflikter mellom deler av lokalbefolkninger og de som bor i leiren. Det er politiske grupperinger som utnytter situasjonen til egen vinning. Det er greske myndigheter som ikke overholder grunnleggende menneskerettigheter som å kunne søke asyl og bli registeret som asylsøker ved ankomst til øyen.

Det er historien om «dem» - om de som ikke har vært like heldige som «oss». Historien om dem som lider, om de sårbare og vanskeligstilte. Det er en historie som ikke kan bestrides, som leves og erfares daglig av tusenvis av mennesker. OG; parallelt med de «store historiene» som formidles – historiene som beskriver menneskelige erfaringer på gruppenivå – så lever det også tusenvis av små hverdagshistorier i Moria. Historier om mennesker som på tross av de store historiene de ufrivillig er innskrevet i, også skaper sine egne hverdagshistorier. Det er historier om mylderet av små boder og «cafeer» som drives av og for beboerne. Om baby-baljer som gjenbrukes som fruktkasser. Om barnevogner som får nytt liv som transportmiddel for ymse varer. Om små frisørsalonger med vegger av presenninger der elegante frisyrer trylles frem. Om den unge gutten som deltar på yoga fordi det gir ham ro, som ikke tør si det til familien sin, og som allikevel møter opp. Om de unge kvinnene som deltar på filmkurs i regi av en frivillig organisasjon, som ler sammen og deler drømmer og ønsker for fremtiden. Om barn som spiller med klinkekuler i leiren mellom teltene, som stråler opp når de vinner kuler fra motstanderen. Moria er full av historier. Vi hører ofte den ene. Om de andre. Den om «dem». Vi ønsker ikke å undergrave alvoret og lidelsene i den historien. OG samtidig ønsker vi også å utfylle den, gi den liv og mangfold. For menneskene i Moria er jo som oss – akkurat det; MENNESKER.