Vennskap i forskning og vennskap som helende kraft: En dialog

«Uten venner ville ingen ønske å leve, selv om de hadde alle andre verdslige ting» - Aristoteles.

Publisert

I vår forskergruppe (Senter for psykisk helse og rus) er vi opptatt av forholdet mellom våre sosiale liv og psykisk helse. Mye av forskningen som skjer hos oss dreier seg om sammenhenger mellom våre omgivelser, det sosiale, psykisk helse, avhengighet og ulike veier til personlig velvære. I våre sosiale landskap er kanskje vennskap det mest betydningsfulle. Vennskap er ofte det som bærer oss gjennom livet i gode og dårlige perioder. Vi vil forsøke å løfte fram to ting i denne dialogen: hva kan vennskap være, og hvilken betydning kan det ha innen forskningssamarbeid? Noe av det vi skriver vil være basert i en nylig publisert artikkel kalt: «Fra kebab til intimitet» (, 6, e6).

Bengt: I den inspirerende artikkelen «Friendship as method» (Tillmann-Healy, 2003) lanserer forfatteren tilnærmingen «Vennskap som metode» i forskning. Tillmann-Healy fremholder at grunnleggende egenskaper og verdier ved vennskap kan være relevant i forskning og tas i bruk som sentrale aspekter i forskningssamarbeidet. Disse aspektene kan knyttes til det å samtale, å gi, delta i hverdagslivet med den hengivenhet og sårbarhet som følger med. Vennskap innebærer å samarbeide i et naturlig tempo. Det er verdifullt å «bare» tilbringe tid sammen for å utvikle meninger og forståelser. Dette innebærer en felles og delt relasjonell forståelse av å dele og å gi. Tillmann-Healy skriver at vennskap som metode innebærer en radikal bevegelse fra å studere «de» til å studere oss. Tilnærmingen «Vennskap som metode» forutsetter en samarbeidende basis. Når vi samarbeider og fører dialoger går vi utover etablerte grenser, verdier, valg og språk. Gjennom samarbeidet utvides vår forståelse av oss selv som deltakere, og av de som ser oss som «venn(er)». Dialogene og samspillet kan skape nye forståelser og muligheter i rommet mellom de som snakker og er sammen om noe. Slik kan verdiene i vennskap som metode bidra til vår forståelse av å være i verden. På sitt beste kan tilnærmingen «Vennskap som metode» i forskning bidra til å bygge broer mellom oss som deltar og mellom de som leser eller hører det vi kan vise til fra forskningsarbeidet.

Knut Ivar: Når du forteller om dette blir jeg nysgjerrig på hva vennskap er for deg?

Bengt: Vennskap kan inneholde mange dimensjoner, nivåer og relasjoner. For meg er opplevelsen av likeverd, interesse og viljen til å dele, avgjørende. Likeverd forstått som en genuin og omforent forståelse av vårt vennskap som gir muligheter for latter, tull, tøys og det å kunne forsøke å sette ord på det som ikke tåler dagens lys. Som en slags bluesaktig bevegelse hvor jeg eller min venn starter – jeg eller vennen følger på og slik går det videre. Likeverdet handler også om å gi rom til at er det DEG – min tur kommer. Og; vennskap er, for meg, ingen enveismonolog. Vennskap handler for meg om en genuin interesse for den andre og for meg – både for min venn og for min egen del. Det å kunne oppøve og utvikle evnen og viljen til å dele og gi, stå i situasjoner og være tilstede har gitt meg fantastiske opplevelser og erfaringer i ulike vennskap. Samtidig har dette innebåret at jeg har avsluttet vennskap. Vennskap som så å si har dabbet av eller smuldret bort, hvor jeg har kjedet meg. Jeg tror også den andre har kjedet seg, og det blir repeteringer over kjente temaer og væremåter – det er vennskap som jeg har latt fade ut – uten noen endelig oppsummering eller utskrivelses- eller avslutningsmøte. Jeg forsøker å ha nære forhold med mine venner. Det betyr ikke at jeg deler alt med alle – det må bare være noe som gjør det nært, noe som gjør at det kan brenne, være entusiastisk og kunne gå utenfor noen rammer -alt fra kjærlighetssorg, utfordringer med kjærester og barn til latter og tull tøys og stå å gråte på en fotballarena av pur glede eller sorg. Jeg ønsker å være tett på når vi er sammen.

Knut Ivar: Her er det mange ting jeg kjenner meg igjen i. Etter at dere skrev den nevnte artikkelen har jeg tenkt mer på hvilket forhold jeg har til vennskap og vennene mine. Hva betyr vennskap for oss i gode og dårlige perioder? Det er ikke en ny og revolusjonerende tankeprosess. Samtidig har det aktivert noe dypere i meg. Hva definerer egentlig en god venn for meg i dag og hva handler vennskap om for meg, og hvordan preger tiden vi lever i våre vennskap?

For meg handler det mye om å føle en klangfull kontakt, at vi kan ha det morsomt, være stille sammen, dele det mest intime, diskutere dype og eksistensielle ting til vi nesten drukner og må kaste ut livbøyene. At vi kan høre på musikk sammen, spise lange måltider, le av oss selv - innse hvor rare vi er. Hvor rart livet er. At vi kan finne på noen sprøe ting av og til, bryte reglene. Stille opp for hverandre. Kanskje jobbe sammen med og mot noe som er større enn oss selv. Jeg er heldig å ha noen av disse vennene som jeg kan dele alt med, uten at jeg vil rangere noen av de. Vennskap er for meg disse relasjonene du vet er der – ikke av plikt - selv om det kan være helt ok å kjenne på pliktfølelsen av og til – det er først og fremst av lyst. Vi følger hverandre gjennom livet og kjemper sammen mot (eller med) døden og for livet, så lenge vi kan. For noen år siden slet jeg veldig i en periode. Da jeg vasa rundt i det mørkeste mørke, var redningen blant annet mine nærmeste venner. Så hadde jeg denne ene som både var familie og min bestevenn som jeg visste kunne forstå alt. Tåle mørket. Vi snakka ikke så mye. Jeg bare visste hun var der, at dette mennesket forstår meg uansett. Når jeg i en periode ikke ville leve, var det å vite at disse menneskene, bestevennen(e), familien, de vil kanskje ikke få det så bra om jeg forsvant. Det var en beskyttende faktor, selv om redningsarbeidet innebar mange ting; alt fra trøst i filosofien og litteraturen, føle mer aktivt at jeg kunne bidra til å ta vare på naturmiljøet, og en rekke tilfeldige hendelser. Men de relasjonelle forbindelsene var nok det viktigste.

En deltaker i doktorgradsprosjektet jeg holder på med sa: «Av og til trenger jeg noen som kan bære håpet for meg. Et slags vikarierende håp». Et vikarierende håp kan kanskje ta mange ulike former? Å være familie og bestevenner er både veldig fint, og til tider utfordrende og vanskelig. Men vi kan kanskje ofte bære håpet på omgang.

Jeg lurer på hva vennskap er når man sliter psykisk? Hvem er vi når vi sliter psykisk – den samme? Hvordan blir de andre? Vet vi egentlig noen gang hvem vi egentlig er? Kjenn deg selv sier de, men hvor godt kan du egentlig kjenne deg selv? For meg skifter mye og mangt hele tiden: nye impulser, ny kunnskap, ny tvil, ny fødsel, ny død, ny identitetskrise, står opp igjen fra de døde ca. hver høst. Men når grunnenergien er der representerer den kanskje det jeg er. Hva i huleste betyr det? Uansett. Grunnverdiene er der, nesten urokkelige som fjell. Men hva om fjellet er en vulkan? Jeg tror på noe mer enn noe annet er vel det jeg prøver å si. Det hindrer kanskje de mest katastrofale og største utbruddene. Så kommer Søren Kirkegaard en gang i blant, holder meg på skulderen og minner meg på hvordan vi hele tiden beveger oss gjennom eksistensielle kriser. Så bryter vi fri fra tankene sammen. Ok, alt dette bærer kanskje preg av jeg holder på med en doktorgrad og har for mye tid til å tenke. Av og til tenker jeg at alt jeg vet er at livet ikke er logisk, og at det samme gjelder vennskap og kjærlighet.

Jeg er ganske ydmyk overfor dette: At jeg utforsker folk sine erfaringer med forhold som fremmer og hemmer følelsesmessig og praktisk støtte i psykiske helsetjenester. I kartlegginga av forskning om temaet fant jeg en norsk studie fra 2017: «With a little help from my friends» (Bjørnestad, 2017). Det er en langtidsstudie som tar for seg betydningen av vennskap ved førstegangs-psykoser og psykiske krisesituasjoner. En stor studie oppsummert kort: De som fikk ha og hadde kontakt med venner gjennom innleggelse og krisen, kom seg fortere enn de som ikke hadde venner tilgjengelig. Logisk. Venner var en betydelig og viktigere faktor enn familierelasjoner - selv om vi vet at familierelasjoner og vennskap ikke nødvendigvis utelukker hverandre. Studien slår fast at sosiale faktorer bør få økt fokus i behandlingssamarbeid. Sjokk. Vi strever fortsatt med å forstå betydningen av det sosiale - mange surrer rundt som desperate sosiale dyr i en tid med sosialt forfall. Mange blir forført til å tro at alt er genetisk bestemt – at vi lever i vakuum. Slik er det ikke. Det er både og. Genene bestemmer mye men det gjør for faen det sosiale og kulturelle også. Hvordan kan omgivelsene ikke påvirke kroppene våre?

De siste åra har jeg fått flere nye, nære venner. Er vennskap noe som blir til hele tiden og hvordan blir egentlig vennskapene våre (og vår forståelse av vennskap?) preget av tiden vi lever i? Jeg er litt redd for at dagens forbrukermentalitet preger relasjonene våre i negativ forstand. At vi i et kapitalistisk og post-humant landskap; med enorm naturødeleggelse, omveltninger som følge av klimakrise og kunstig intelligens, ender opp med å få det tilsynelatende vanskeligere med å skape og utvikle virkelig nære vennskap. Vennskap som er preget av gjensidighet, oppofrelse og dybde. Karaktervennskap som Aristoteles kalte det. Min største frykt er at vi blir likegyldige. Tar hverandre for gitt. Mitt største håp er at vi er klokere enn vi tror. At godhet vinner fram. Naivt?

Vigdis Hjort stilte seg et spørsmål som 12-åring som stadig vender tilbake til meg. Hun stilte spørsmålet etter å ha sett Bertolt Brechts Det gode menneske fra Sezuan, oppløfta av den kunstneriske opplevelsen og samtidig rystet: Er det slik fatt i verden, at det ikke er mulig å være god? Hva skal vi gjøre da?

Bengt: Det du skriver om vår samtid kan jeg knytte til tanker jeg har gjort meg om paradokser ved vennskap. FN’ s spesialrapportør for fysisk og psykisk helse slår fast at den globale utfordringer knyttet til menneskers psykiske helse er ensomhet. Rapportøren fremholder at følelser av ensomhet kan bidra til at vi mister mening og betydning i våre liv. Vi kan oppleve å bli emosjonelt likegyldige og flate. Å miste en venn kan føles som et stort tap, nettopp fordi venner inngår som sentrale elementer i vår sosiale verden og eksistens. Samtidig har sosiale medier endret vår forståelse og erfaring med vennskap. Mange teller antallet venner de måtte ha på ulike sosiale medier eller antallet «liker» de måtte få på saker de formidler gjennom sosiale medier. Det kan resulterer i at antallet venner og/eller «liker» kan bli forstått som å være vellykket. Tilsvarende vil få eller ingen venner eller «liker» gi opplevelse av mislykkethet. Det kan synes som kvantitet på denne måten forskyver kvaliteten i vår forståelse av venn(er) og vennskap. Samtidig kan sosiale medier bidra til økt kontakt mellom venner – kanskje på en mindre fysisk og tilstedeværende måte. Vi chatter, snapper, twitrer og poster med venner. Den direkte menneskelige kontakten og samværet kan bli mindre, og kan slik også endre vår forståelse og erfaring med vennskap kan være. En god side er åpenbart at vi kan gjenoppta kontakten med tidligere venner og samtidig lettere få nye venner.

Det du skriver får meg også til å tenke at vennskap kan være en tilblivelsesprosess. For meg innebærer denne prosessen to sider. Det ene er nyansene mellom utilstrekkelighet og uferdighet, og poenget med at vi må snakke sammen for å forsøke å forstå det vi forstår. Jeg tror at bevegelser mellom disse ulike aspektene skaper og utvikler omforente vennskap. Det stimulerer til refleksive og personlige responser.

Vi har forsøkt å sette ord på hva vi tenker vennskap kan være og hvordan det skal forstås og praktiseres. I begge disse prosessene viser vi vår utilstrekkelighet og uferdighet; vi er ikke sikre på hva vennskap er, og vi er heller ikke sikre på hvordan vi kan eller skal formulere det for hverandre. Vi fomler oss frem både med ord, væremåter og forståelser. Alt er både uferdig og utilstrekkelig. Samtaler om vennskap kan egentlig bare rote det til enda mer med hva jeg tenker vennskap er. Når jeg er sammen med en venn opplever jeg et mangfold av indre og ytre stemmer som stimulerer våre refleksive og personlige responser. En viktig stemme for meg er usikkerheten og gleden av å vise meg frem med mine uferdige, utprøvende og ikke fastlåste tanker om hva vennskap kan være i møter med venner. Jeg opplever uferdigheten som svært energigivende i samværet med andre venner. Jeg er usikker på å snakke om vennskap, og samtidig oppleve utvikling av vennskap. Heldigvis er begge deler fortsatt utilstrekkelig og uferdig.

Knut Ivar Heldigvis. Hvorfor begynte vi å snakke om vennskap, nå igjen?

Bengt Ja, si det. Jeg håper i hvert fall det vi har skrevet kan være til inspirasjon og glede for andre til å tenke videre om vennskap både i akademia og i livet ellers. Folk som leser må gjerne skrive inn sine tanker og ideer på bloggen vår. Det hadde jo vært strålende om flere kunne delta i dialoger om hva vennskap kan være.