«Vi er alle mer enn du ser»
Denne teksten ble først publisert i boka Vernepleieren - Fremtidsrettet og ettertraktet, Rolf Magnus Grung (red.), utgitt av Fellesorganisasjonen.
For to år siden skrev jeg kronikken «Sånne som meg» og «sånne som deg» (Sjåfjell, 2017). Kronikken beskriver et dårlig møte med NAV; den ansatte glemmer å møte meg som et individ, og sier at en sånn som meg ikke bør bli vernepleier. Jeg glemmer nok aldri ordene «VI har dårlig erfaring med at sånne som deg skal ut og hjelpe andre i samme situasjon». I ettertid har jeg ofte lurt på hvem disse VI i NAVsystemet var? Kan det hende den som møtte meg hadde personlige erfaringer som preget møtet, og at VI burde vært JEG? Jeg var da rusavhengig med store psykisk helse-utfordringer. I dag er jeg vernepleier, forsker og brukerrepresentant. Jeg ønsker i artikkelen å drøfte hvordan vi på ulikt vis preges av våre historier, livserfaringer og vår erfaringsbaserte kunnskap. Påvirkes profesjonaliteten vår av det vi bærer med oss, og er vi bevisst grensene mellom våre personlige og private erfaringer? Hvilken betydning har personlige livserfaringer i utvikling av yrkesidentitet og i praksis som hjelpere?
Hvem er du, hva er du?
Hver gang spørsmålet kommer må jeg tenke meg om, svaret avhenger av hvem som spør og i hvilken kontekst spørsmålet kommer. Kommer spørsmålet i forbindelse med jobb, kan jeg presentere meg som vernepleier, brukerrepresentant, forsker, erfaringskonsulent eller tidligere rusavhengig. Disse ulike rollene beskriver en funksjon og et kunnskapsgrunnlag som skaper en forventning i en profesjonell kontekst. Kan det være slik at vi tror for mye på egenskapene og identiteten enn rolle og en utdanning tillegges? Vil ikke utøvelsen av mine ulike roller først og fremst formes av hvem jeg er og hva jeg har erfart gjennom livet? Er det naturlig å tenke at jeg fremstår mer personlig når jeg presenterer meg som erfaringskonsulent og brukerrepresentant, enn som forsker eller vernepleier?
Et tilbakeblikk
Årene i forkant av møtet med NAV var preget av rus og kaos. Jeg valgte å klage over NAV sitt vedtak, og fortalte endatil at jeg ville bli boende i byen frem til jeg startet på studiet. Om dette var grunnen til at man tok klagen til etterretning, vet jeg ikke. Det jeg imidlertid vet, er at det var en utfordring at jeg hadde for lite kunnskap om hva vernepleiere jobbet med, eller hva studiet egentlig innebar. Skulle jeg jobbe med rus og psykisk helse måtte jeg også få orden på egne livsutfordringer. Planen var å velge en utdanning som ville motivere og ansvarliggjøre meg. Innerst inne visste jeg og at dette var min siste sjanse til å få livet på rett kjøl igjen. Det å flytte til en by der jeg ikke kjente ett menneske var en stor endring, men jeg visste at mye måtte endres. Med meg på flyttelasset hadde jeg også NAV-konsulentens ord: «Vi har dårlig erfaring med at sånne som deg skal jobbe med rus og psykisk helse». Hva var det som gjorde at hun anså meg som uegnet som vernepleier? Var årsaken at jeg hadde drukket tett og vært utenfor arbeid i noen år, eller visste hun hva alle livserfaringene og opplevelsene i ryggsekken min inneholdt?
Ryggsekken min
Vår ryggsekk fylles med erfaringer fra fødselen. Vi åpner øynene, erfarer, og ryggsekken fylles sakte men sikkert. Noen klarer å bære mer i ryggsekken enn andre, disse som står oppreist og stødig uansett. Jeg var kanskje en som i utgangspunktet ikke skulle hatt så mye i sekken min. For å gjøre en lang historie kort mistet jeg pappa i en ulykke før jeg var ett år, og mye av barndommen, slik jeg husker den, bestod i et savn etter noen jeg ikke visste hvem var eller husket. Dette medførte fra tidlig barndom psykisk helse-utfordringer. Som barn møtte jeg min første psykolog i en alder av 9, og gjennomgikk kognitiv utredning i en alder av 10 år. Utredningen konkluderte med at jeg ikke var svekket kognitivt, men hadde vansker med konsentrasjonen og trivdes ikke på skolen. Min barndom og ungdomstid husker jeg i dag som todelt. Noe var veldig fint, men det var mye som gjorde vondt. Familien til mamma og pappa bodde andre steder i landet, derfor var det mangel på mannlige rollemodeller i hverdagen. På et eller annet tidspunkt var det nok derfor noen foreslo støttekontakt for meg som sleit så mye. Siden jeg ikke hadde mannlige rollemodeller i hverdagen, skulle man betale en som skulle bli min «venn». Jeg husker fremdeles at ordningen gjorde at jeg følte på en annerledeshet, skam og flauhet. Tiltaket ble avsluttet fort, på mange måter kan man kanskje kalle dette min først drop-out.
Da alkohol ble introdusert for meg i en alder av 13 år, var det full tenning; den gav ro og fylte et tomrom. På ungdomskolen var jeg blitt en ungdom som var på vei ut på skråplanet. Småkriminalitet, forbruk av rus og lav mestring på skole var nøkkelord. Det som gjorde at jeg klarte å hente meg inn igjen, var nok at jeg i en alder av 16 fikk flytte til besteforeldrene mine. På mamma sin side av familien var det sjøfolk og fiskere, noe som gjorde at jeg som 16-åring fikk meg jobb på båt. Seks år etter at jeg begynte å reise på sjøen, tok jeg styrmanns- og skipperutdanning. Dette var stort, skoletaperen med behov for kognitiv utredning gjorde det bra på styrmannsskolen. Men selv om ting så bra ut fra utsiden, sleit jeg, og jeg hadde fremdeles mye ubearbeidet i ryggsekken min. Med lange friperioder og god økonomi ble jeg i årene som fulgte en som håndterte jobben bra, men livet dårlig. Selv om denne perioden av livet mitt var kaotisk, ble jeg værende i yrket i 15 år. Etter en båtulykke i 1999 (Sleipner-ulykken), der jeg tilfeldigvis var med som hjelpemannskap, raknet alt. I etterkant av ulykken klarte jeg ikke å reise ut på sjøen lenger, og ble langtidssykemeldt. I løpet av de neste 7 årene jobbet jeg 10 måneder. Dette var år preget av kaos og rus. Det var også i denne perioden den NAV-ansatte sa at en slik som meg ikke burde bli vernepleier. Hadde hun virkelig rett? Er det virkelig slik at noen livserfaringer gjør deg uegnet som vernepleier, og er det naturlig å tenke at hun gjennom sitt korte møte med meg kunne si at jeg ikke passet i dette yrket?
Jeg, en vernepleier?
Å ta vernepleierstudiet skal gjennom praksis og teori gi deg en kompetanse som gjør deg kvalifisert til å jobbe med mennesker. Du skal ha kompetanse på etikk, miljøarbeid, miljøterapi, sykdomslære, psykisk utviklingshemning, stell og medikamenthåndtering, for å nevne noe. I tillegg skal du gjennom praksis vise at du har praktiske og relasjonelle ferdigheter til yrket (Fellesorganisasjonen, 2017). Det var altså ikke småtteri jeg skulle gjennom, en fyr med min fortid, maritimt utdannet og med egenerfaring som bruker. Det var en uttalt forventning fra lærere og studiested at vi som fremtidige profesjonelle yrkesutøvere skulle ha kontroll på livserfaringene vi alle hadde med oss i ryggsekken vår. Imidlertid er jeg usikker på om dette var grunnen til at jeg delte lite fra ryggsekken gjennom studiet. Grunnen var kanskje heller usikkerhet både på meg selv og på studiet. Veldig mye var uklart og utydelig som student. Hva er egentlig en vernepleier? Hva blir jeg? Hva skal jeg jobbe med? Passer jeg med min ryggsekk til å jobbe med mennesker? Det største spørsmålet var uansett om jeg ville klare dette, eller ville studiet bekrefte barndommens stempel om at jeg var en skoletaper? Gjennom styrmannsskolen hadde jeg funnet ut at matematikk kunne jeg, men jeg har aldri kunnet skrive. Karakteren Lite Godt i norsk i ryggsekken veide tungt når jeg visste at jeg startet på et studium der evnen til skriftliggjøring vektlegges sterkt. Kunne jeg virkelig klare å komme meg igjennom dette? I dag er det blitt klarere for meg at hvem jeg er som vernepleier, henger tett sammen med hvem jeg var før jeg begynte på utdanningen. Det var lite fokus på hvem vi var som mennesker før vi skulle utvikle vår vernepleieridentitet gjennom utdanningen. Jeg har imidlertid forståelse for dette, for det ville nok vært utfordrende å forholde seg til 30–80 ulike ryggsekker i en klasseromssetting. Kanskje det var grunnen til at praksisperiodene ble så viktige for meg. Gjennom tre praksiser med tre ulike veiledere fikk jeg mange gode svar. Jeg valgte å være åpen om min ryggsekk og livserfaringer i møte med veilederne. Det føltes naturlig, relasjonen til veilederne ble annerledes enn til lærerne. Det var og et bevisst valg, for i to av praksisene møtte jeg brukere med livsutfordringer som minnet om mine.
Vernepleier – hva nå?
Før det siste studieåret mitt søkte jeg sommerjobb i et bofelleskap for mennesker med psykisk helse-utfordringer. I forkant av intervjuet spurte jeg flere medstudenter som visste om min fortid, om jeg skulle fortelle om min ryggsekk? Deres anbefalinger var stort sett nei. Jeg valgte på tross av dette å fortelle, magefølelsen sa det var rett, og jeg fikk jobben. Jeg fortsatte i bofelleskapet i to år. I intervjuer siden har jeg vært åpen og tenkt at om ikke en arbeidsplass tåler historien min, er det feil plass for meg å jobbe. I ettertid har jeg jobbet fire år i akutt- og sikkerhetspsykiatri. I tillegg har jeg jobbet i brukerorganisasjonen A-larm og ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) de siste årene. Noe av det som gjør at jeg trives i jobb i dag, er at jeg kan kombinere utdanning og livserfaringer fra ryggsekken på en måte som gir mening for meg. Jeg vet at ryggsekken min gjør meg til den fagpersonen og det mennesket jeg er. Samtidig har jeg erfart at mange fagpersoner har tyngre ryggsekker med mer livserfaringer enn meg. Det er naturlig å undre seg om vi som fagpersoner reflekterer nok over hvordan våre erfaringer påvirker vår yrkesutøvelse? Som tidligere rusavhengig har jeg med meg noen erfaringer som vil prege meg i alt jeg gjør, og alt jeg er. Dette er like naturlig som at kjønnsrollen, foreldrerollen eller etnisitet kan prege yrkesidentiteten til andre. Ved ett tilfelle søkte jeg en jobb med mange søkere, de fleste hadde høyere formell kompetanse og lengre erfaring enn meg. Jeg ble likevel tilbudt jobben. Da jeg senere spurte de som ansatte meg, begrunnet de valget med at det var min livserfaring som gjorde at jeg fikk jobben. Da den ansatte i NAV sa VI har dårlige erfaringer med «sånne som deg», var det allikevel erfaringen med å ha vært en «sånn» som gjorde at jeg fikk jobb på denne plassen som vernepleier. Mine såre erfaringer var plutselig blitt en styrke. I dag bærer jeg ryggsekken min med stolthet, noen dager er den tyngre enn andre, men slik er det nok for alle.
Erfaringsbasert kunnskap
Fagpersoner pålegges i dag et samarbeid med mennesker med erfaringsbasert kunnskap. En sentral strategi er å sørge for at pasienters og brukeres stemmer skal høres i utvikling av helsetjenestene. Fagpersoner plikter gjennom lovverk og føringer å legge til rette for, og sørge for, medvirkning på individ-, tjeneste-, og systemnivå. Vi vet at erfaringene som brukere har med å være mottakere av tjenester, er verdifull når vi skal utvikle nye eller bedre tjenester. Rammene for denne kronikken tillater ikke en utredning av kunnskapsbegrepet, men slik jeg forstår erfaringsbasert kunnskap, handler det om noe som er erfart av et individ. Det er en erfaring vi har gjort oss, som er nyttig for oss som individ eller for andre. Lundstøl (1999) sier at vi kan spore begrepet erfaringsbasert kunnskap helt tilbake til den greske filosofen Aristoteles. God faglig praksis skal bygge på erfaringer og kunnskap fra tre likeverdige kunnskapsformer. Teoretisk (forskningsbasert) kunnskap, klinisk kunnskap som fagpersoner tilegner seg gjennom praksis samt den erfaringsbaserte kunnskapen brukerne våre besitter (gjengitt i Klevan, Sjåfjell, Borg, Karlsson, 2018, s. 11). For meg som vernepleier er erfaringsbasert kunnskap noe jeg må forholde meg til på flere plan. Egne erfaringer, kollegaers erfaringer – og det aller viktigste – brukernes erfaringer.
Ansettelse av mennesker med egenerfaring
Vi har de siste årene hatt ulike tilskudds- og stimuleringsordninger som gjør at det i dag er ansatt en rekke medarbeidere med egenerfaring i tjenestene, kanskje spesielt innenfor rus og psykisk helse. Dette er medarbeidere som i mange tilfeller kun er ansatt på bakgrunn av egne erfaringer som brukere, deres formalkompetanse er derfor erfaringsbasert. En av årsaken til fremveksten av denne nye yrkesgruppen og erfaringsbaserte profesjonen er blant annet at det fremdeles er et stykke å gå før den erfaringsbaserte kunnskapen blir ansett som likeverdig. I forskningsrapporten «Det er litt som et eget språk» blir det fremhevet at erfaringskunnskap skal være en likeverdig kunnskapsform. Ansatte erfaringsmedarbeidere i tjenester og organisasjoner ble intervjuet om deres forståelse og bruk av erfaringskunnskap i møte med brukerne. I rapporten fremheves det at erfaringsbasert kunnskap handler om noe som er erfart, og at ikke alle erfaringer er kunnskap, de må være bearbeidet først. Både denne rapporten og annen forskning peker på at ansettelse av medarbeidere med egenerfaring har en positiv effekt. Blant annet pekes det på at brukerne får håp om at bedring er mulig. Det fremheves også at gjenkjennelsen som kan oppstå i møtene, skaper tillit og gir troverdighet. Gjenkjennelsen som kan oppstå handler om såre erfaringer, opplevelser og levde liv med fellestrekk. Noe som problematiseres i rapporten og lignende forskning er at erfaringsmedarbeideren kan være for preget av sin egen vei og egne fasiter. Både som bruker og fagperson kan jeg kjenne meg igjen i dette. Har jeg hatt god effekt av en tilnærming, kan jeg falle for fristelsen til å anbefale den samme tilnærmingen i møte med brukere. Så viser det seg at denne brukeren trenger noe helt annet enn det jeg trodde. I rapporten problematiseres det at fremheving av erfaringsbasert kunnskap kan virke polariserende, der fagpersoner fremstår som personer som kun har lest, og erfaringsmedarbeidere som personer som kun har erfart (Klevan et al., 2018). Min erfaring er at sannheten er mye mer kompleks. Det finnes erfaringsmedarbeidere som sluker alt de kommer over av fagstoff, mens noen fagpersoner ikke har lest eller oppdatert seg på fag etter fullført utdanning. Det finnes fagpersoner som har så mye i ryggsekken sin, at det er et under at de står oppreist – vi er alle mer enn du ser. Flere av informantene i denne rapporten problematiserte det å jobbe med egne såre livserfaringer som kunnskapsgrunnlag. Det ble stadige påminnelser om det som hadde vært vanskelig og sårt. Noen snakket om sår som aldri fikk gro, fordi man til stadighet pirket borti sårene (Klevan et al., 2018). Jeg var så heldig at jeg fikk være med i utarbeidelsen av denne forskningsrapporten. Det som slo meg flere ganger gjennom planlegging, intervju, analyse og skriving var takknemlighet fordi jeg fikk ta vernepleierstudiet. Jeg er usikker på om jeg ville håndtert rollen som erfaringsmedarbeider uten de tre årene på skole, og ikke minst tre praksisperioder. Så er det viktig å påpeke at det ikke betyr at alle erfaringsmedarbeidere må ha bachelor-utdanning, men for meg ble det viktig.
Kategorisering
Jeg tror alle har et behov for å kategorisere når vi møter hverandre, det skaper orden for oss. Men jeg tror og den kategoriseringen jeg var inne på i foregående avsnitt kan bidra til større avstand. Arnhild Lauveng skriver i antologien Levd liv (2016) om faren ved å lage skiller mellom oss og de. Hun sier at både brukere og fagpersoner kan leve strevsomme liv. Faren ved å kun se en person i en kontekst av en erfaring eller utdanning gjør at vi mister individet av syne. Vi er alle mer enn våre yrker, utdanninger, symptomer og diagnoser, vi er individer som fyller en rolle (Lauveng, s. 159). Dette er noe jeg som ansatt med egenerfaring kan kjenne meg igjen i. Det er ikke slik at jeg er mine problemer, på samme måte som å tenke at siden jeg er utdannet vernepleier, er jeg en vernepleier. De fleste av oss får noen skrubbsår gjennom livet, vi opplever motgang og medgang, vi opplever sykdom, sorg, tap, bekymringer, mange av oss sliter i perioder med lettere eller tyngre psykisk helse-utfordringer. Vi må imidlertid passe oss for å tenke at siden jeg har vært deprimert, har jeg opplevd det samme som den brukeren. Livserfaringer er individuelle, og det er erfaringer som er så skjellsettende at de gir varige sår. Vi må være varsomme med å devaluere denne typen erfaringer. Et eksempel på dette kan være at veldig mange har opplevd å drikke for mye en periode av livet, men de færreste har prøvd å drikke seg i hjel, slik jeg gjorde i 5 år. Det er også stor forskjell på å ha vært deprimert og det å gjennomføre et suicidforsøk.
Når ting blir for nært
Jeg tror alle som jobber med mennesker en eller annen gang har stått i situasjoner der vår profesjonalitet rakner, der ting blir for nært, for kjent. Jeg har derfor lyst til å dele et praksiseksempel fra et hjemmebesøk hvor jeg kom inn i leiligheten til en eldre mann med alkoholproblematikk: Klumpen i halsen vokste, dette gjorde fysisk vondt i magen. Det utslagsgivende var noe så enkelt som et broderi med skriften «Hjem, kjære hjem». Jeg måtte bare gå ut av leiligheten en stund. Leiligheten var preget av inngrodd skitt, møblene var gamle og utslitte. Mannen som bodde der var en alkoholiker i 50-årene, han var preget av kognitiv svikt etter et langt liv utenfor de edrus rekker. Min reaksjon kom fordi jeg kjente igjen ensomheten hans, dette kunne vært meg, dette kan bli meg.
Personlig og profesjonell
Den boka som gjorde mest inntrykk og gav meg flest svar på vernepleierstudiet, var nok boka «Mellom makt og hjelp» av sosiologen Greta Marie Skau. Det var noe med måten hun tematiserte hjelperrollen på som gav sårt tiltrengte svar. Ofte var det jeg var mest usikker på knyttet til min egen ryggsekk og hvor mye jeg skulle, burde og kunne dele med andre. Hvor personlig kunne jeg være, og hva skal være privat? Skau sier blant annet at profesjonalitet er positivt, men at du ikke kan være en god hjelper om du er upersonlig. Du kan heller ikke være en god hjelper uten at du bruker dine samlede menneskelige ressurser, men Skau poengterer at hjelpen må gis innenfor en profesjonell ramme med en klar målsetning. Hun siterer Wolfgang Schmidbauer: «I alle sosiale yrker er vår personlighet det viktigste redskapet. Grensene for dens belastningsevne og fleksibilitet danner samtidig grensene for vår handling» (gjengitt i Skau, s. 17) Det Schmidbauer sier her er det jeg opplever i møtet med den eldre mannen i eksempelet over. Jeg møter mine grenser, jeg tåler ikke å stå i følelsene situasjonen vekker i meg. I møter med andres lidelse kan gjenkjennelsen gjøre vondt. Det er nok slik at dette kan gjøre vondt for de aller fleste, uavhengig av hva du har i ryggsekken din, men det kan hende min smerte er nærere fordi jeg har kjent den på kroppen, den er erfaringsbasert. Dette støttes også av opplevelsene som er beskrevet av erfaringsmedarbeidere i forskningsrapporten «Det er litt som et eget språk» (Klevan et al., 2018). I møtet med den eldre mannen lot jeg ikke han se min reaksjon, jeg følte det ville vært uprofesjonelt. Dette er ikke noe jeg vet. For alt jeg vet kunne det å ha vist en reaksjon vært bedre og mer profesjonelt. For jeg vet ikke hvordan situasjon ville utviklet seg om jeg hadde vist mine følelser. Det er akkurat dette som gjør «hjelperrollen» så vanskelig; alle møter, kontekster og relasjoner som oppstår er individuelle og unike.
Hva er mitt behov, hva er ditt behov?
Som vernepleier i et bofellesskap ble jeg kjent med en jente som selvskadet seg, ved å skjære seg opp med barberblad og glass. Samtalene med henne ble skjellsettende for meg, ikke fordi hennes historie gjorde så stort inntrykk på meg, men fordi jeg kjente meg så godt igjen i hennes historie. Som mennesker var vi ulike, men hennes behov for å kutte seg, og mitt behov for å skade meg gjennom rus var et fellestrekk. Selv om jeg aldri fortalte henne min historie, fikk vi en god relasjon, jeg kan like å tenke at det var fordi vi kjente oss igjen i hverandre. Men det kan like gjerne ha vært at vi begge var glad i hunder, som gjorde dette. Ved et annet tilfelle, der jeg jobbet med en ung mann med rus og psykoseproblematikk, valgte jeg å fortelle historien min like før jeg sluttet. Jeg glemmer aldri ordene hans: «Hvorfor fortalte du ikke dette før Tommy? Jeg ville trodd mer på alt du sa». Jeg var forsiktig med bruk av egenerfaring i møter med brukere de første årene jeg jobbet, det handlet om flere ting. Den ene grunnen var at jeg var usikker, jeg hadde fremdeles ikke bearbeidet alt mitt godt nok. Den andre hovedgrunnen var noe en veileder sa til meg i den ene praksisen i
studiet mitt: «Før du vurderer å fortelle om din fortid til en bruker, må du alltid tenke gjennom: Sier du dette for din egen del eller for den andres del?». For meg er dette like relevant i dag; handler det om mitt behov eller den andres? Men selv om jeg sier det for den andres del, vet jeg fremdeles ikke alltid hvordan det blir mottatt av den andre. Det kan skape håp, det kan og i noen tilfeller skape avstand. La oss si at jeg begynte å snakke om meg og mitt med denne unge jenta, så hadde hun blitt bekymret for meg. Senere kunne hun begynt å tenke at han har så mye selv, at han tåler ikke alt mitt. Det kunne også ha skjedd at selv om jeg kjente meg igjen i hennes historie, så kjente ikke hun seg igjen i min. For alt jeg vet i dag var det det vernepleierfaglige hun forventet og trengte, og ikke en likeperson og venn. På samme måte kan han som sa jeg burde sagt det før, ha helt rett. Min erfaring fra praksis og som bruker er at grensene mellom privat, personlig og profesjonell er kontekstuelt, alt handler om situasjon, relasjon og kanskje noe så «uprofesjonelt» som magefølelse. Jeg ser i ettertid at jeg nok brukte for lite av livserfaringer mine de første årene, men det handlet om mitt behov. I dag har jeg konkludert med at for meg var det rett å vente med å bruke livserfaringene aktivt, innholdet i ryggsekken måtte modnes. Jeg trengte avstand.
Når teori og erfaring krasjer
Som fagperson med egenerfaring kan du oppleve at avgjørelser som tas av andre og er teoretisk og faglig forsvarlige etter ditt skjønn, basert på egne erfaringer som bruker, blir feil. Når dette har skjedd, har jeg prøvd å unngå å gjøre det til en personlig kampsak. For min erfaring er noen ganger kun min erfaring, og ikke en fasit. Ved ett tilfelle jobbet jeg en plass der legen ved posten koblet rett til å være med på aktiviteter utenfor avdelingen med at pasienten stod på Antabus. Jeg har i perioder av livet mitt gått på Antabus. Det er en medisin som gjør at man får en kraftig allergisk reaksjon om man drikker alkohol. Denne reaksjonen har jeg opplevd flere ganger og vet hvor ubehagelig og smertefull den kan være. Problemet var at pasienten trengte mye aktivitet, og kombinasjonen ADHD, lav impulskontroll og rusavhengighet er utfordrende. På turene ville vi passere butikker som solgte alkohol. Uansett Antabus eller ikke ville pasienten gå inn og kjøpe alkohol, det visste vi. Medisinen ville altså fungere som straff for lav impulskontroll. Det var i tillegg flere andre faktorer som tilsa at han ikke burde stå på denne medisinen. Dette sa jeg til legen, og etter at jeg hadde lagt frem mitt perspektiv som baserte seg på mine personlige erfaringer, fant vi sammen med pasienten en annen løsning. Ofte når jeg har undervisning for leger, snakker jeg om behovet for å bruke skjønn, jeg vet for eksempel, at mange leger vil nekte meg sovemedisin om jeg får et tilbakefall på rus. Faglige retningslinjer tilsier at det er feil og faglig uforsvarlig, å gi en tidligere rusavhengig vanedannende medisiner. Men min erfaringsbaserte kunnskap sier at for meg er det rett om jeg skal bli rusfri, alternativet er å fortsette å drikke, eller i ytterste konsekvens delirium. Min erfaringsbaserte kunnskap baserer seg på mange hundre avrusninger hjemme, jeg vet altså hva jeg trenger. Noe jeg også fremhever er at de første årene etter at jeg ble rusfri, tok jeg ved behov sterke sovemedisiner i perioder der jeg sleit med søvn. Dette gjorde jeg uten å utvikle en avhengighet som har hatt en negativ innvirkning på livet mitt. Det er imidlertid slik at det ikke nødvendigvis er slik for alle andre. Grunnen til at jeg løfter dette inn i undervisningen, er jo rett og slett for å peke på behovet for individuelle, skjønnsbaserte vurderinger.
Gode fagpersoner bruker ryggsekken sin
For noen år siden hørte jeg en bruker spørre terapeutene sine: «Hva har du i kjøleskapet ditt?». Dette var testen hans; er du villig til å dele noe av deg med meg? Jeg tror imidlertid at de fleste fagpersoner kan bruke større deler av sin erfaringsbaserte kunnskap i møter med brukerne, og ikke bare fortelle om kjøleskapet sitt. Få av oss går igjennom livet uten skrammer og skrubbsår, hvorfor er vi så redde for å vise at innimellom er livet på livets premisser vanskelig og sårt? Jeg tror ofte at det er våre egne behov som styrer hvor personlige vi er, og slik må det nok være. Vi må anerkjenne at det er individuelt hvor mye av oss selv vi kan, skal og orker å bruke. Slik var det for meg og, det var jo mine behov som gjorde at jeg brukte lite av meg selv de første årene som vernepleier. En sosionom ansatt ved en institusjon sa til meg engang at å bruke egenerfaring i møter med pasienter var flott, men det kunne også være dager hun ikke ønsket å bruke den, og det behovet kunne være mer vanskelig å kommunisere. Å dele av ditt personlige liv kan altså ende med at det oppstår en forventning om at vi er personlige i alle relasjoner, kontekster og rammer. Det er ikke alle dager vi orker det. På tross av dette mener jeg at fagfolk flest må tørre å by på seg selv, men vi må være bevisste på når vi gjør det, og hvilke situasjoner og relasjoner vi gjør det i. Vi er altså tilbake til det min veileder sa. «Før du vurderer å fortelle om din fortid til en bruker, må du alltid tenke gjennom: Sier du dette for din del eller for den andres del?». Hvor mye av ryggsekken min som skal vises frem, må forankres i den andres behov, og kanskje det er slik at mye av profesjonaliteten vår handler om vår evne til å se når, hvor og ikke minst hvordan vi skal bruke egne livserfaringer i møter med brukerne.
Vi er alle summen av våre erfaringer
Vi må huske at en person alltid er mer enn sin diagnose, akkurat som en vernepleier alltid er mer enn sin utdanning. Jeg vet lite om den ansatte jeg møtte på NAV som sa jeg ikke kunne bli vernepleier, det kan være at vedkommende hadde personlige erfaringer i ryggsekken. Det kan også være at den ansatte ikke har en utdanning som har gitt gode verktøy til å jobbe med mennesker, møtet kan være et utslag av dårlige holdninger og verdier, eller at vedkommende «bare» hadde en dårlig dag på jobb. Jeg er formet av mange ting, kulturen og familien jeg vokste opp i, barndommen min, livserfaringene og opplevelsene jeg har gjort meg. Jeg opplever, erfarer og lærer. Når jeg skal prøve å forklare hva erfaringskunnskap er for meg, sier jeg: «Det handler om mine erfaringer, mine opplevelser og mine refleksjoner rundt mitt liv, erfaringskunnskapen min er dynamisk». For meg henger min personlighet sammen med min erfaringskunnskap. Jeg er den vernepleieren og det mennesket jeg er fordi jeg har opplevd og erfart det jeg har. Du er den vernepleieren og det mennesket du er fordi du har opplevd og erfart det du har. For en stund siden var det en fagperson som spurte meg «Er du ferdig med din historie Tommy?» Jeg måtte svare: «Nei det er jeg ikke, min historie skrives dag for dag, minutt for minutt». Vi er i endring og utvikling, og det som endrer oss mest er møtene med andre mennesker og undringene og refleksjonen som oppstår underveis og i etterkant. Jeg tror vår erfaringskunnskap, forståelse og faglighet utvikles i alt vi gjør og alt vi er. Dette gjelder også for de vi møter som hjelpere. Jeg tror at gode møter og godt helsearbeid krever at vi bruker oss som personer, at vi tør å være personlige, og at dette er en del av det å være profesjonell. Det ligger imidlertid en fare her, mange brukere ønsker å møte deg fordi du har en type fagkunnskap, og har en forventning om å møte deg fordi du kan skifte bandasje, eller fordi du har en spesialkompetanse. Som profesjonell skal du klare å skille dette, og vite hvor mye av deg selv du skal bruke i en situasjon. Hvor grensene mellom personlig og privat går, kan også endres ut ifra hvor vi er i livet. Vi påvirkes alle av det vi erfarer, og kanskje trenger de fleste av oss i perioder å være mindre personlige. Når dette skrives står jeg midt i et samlivsbrudd, det er det tyngste jeg har stått i, i voksen alder. Etter å ha vært i en tett, nær, god relasjon til et menneske går vi hver til vårt. Slike prosesser gir skrubbsår, og for noen varige arr. Dette vil påvirke vernepleieren, brukerrepresentanten og mennesket, slik er det for meg og slik er det for deg – vi er alle mer enn du ser.
REFERANSER
Fellesorganisasjonen (2017). Om vernepleieryrket. Hentet 25. mai 2019 fra https://vernepleier.no/ wp-content/uploads/2017/12/Vernepleierbrosjyre-2017.pdf
Klevan, T., Sjåfjell, T.L., Borg, M., Karlsson, B. (2018). «Det er litt som et eget språk».
Erfaringsmedarbeideres forståelser og bruk av erfaringsbasert kunnskap i samarbeid med brukere i psykisk helse- og rustjenester. SFPR – Senter psykisk helse og rus, Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag. Universitetet i Sørøst-Norge.
Lauveng, A. (2016). Det er bare oss her. I: E. Skjeldal (red.), Levd liv (s. 141–161). Nasjonalt
senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse.
Skau, G.M. (2003). Mellom makt og hjelp. Om det flertydelige forholdet mellom klient og hjelper. Oslo: Universitetsforlaget.
Sjåfjell, T.L. (2017, 25. feb.) «Sånne som meg» og «sånne som deg». Aftenposten Meninger. Hentet fra https://www.aftenposten.no/
Boka i sin helhet kan leses her: