Femti år siden første månelanding:
Et tilbakeblikk på Apollo-bidragene fra Universitetet i Oslo
20. juli feirer vi femtiårsjubileet for den første bemannede månelandingen med Apollo-11. Det vellykkede Apollo-programmet omfattet seks landinger på Månens forside og bidro med revolusjonerende innsikt i prosessene som ledet til dannelsen av Månen, Jorda og de andre planetene og asteroidene i den indre delen av Solsystemet (les mer her). Norske bidrag til Apolloprogrammet omfattet deler av forskerutdannelsen av den eneste Apollo-astronauten med geologi-bakgrunn og geokjemiske studier av steinprøver innsamlet på Månen.
Den eneste geologen som har vært på Månen, er Oslo-studenten Harrison H. Schmitt, som var kaptein på månelandings-fartøyet på den siste og lengste Apollo-17-ferden. Sammen med Eugene Cernan tilbrakte han mer enn tre døgn i Taurus-Littrow Valley, som ligger sørøstligst i det store krater-området, Mare Serenitatis. De kom tilbake til Jorda med et mer omfattende prøvemateriale og geologisk datagrunnlag enn hver av de andre Apollo-ferdene.
Etter at Harrison Schmitt hadde fullført sin BSc-grad ved California Institute of Technology i 1957, kom han til Mineralogisk-geologisk museum (MGM) ved Universitetet i Oslo (i 1999 ble MGM sammenslått med de andre museums-enhetene i Botanisk hage til Naturhistorisk museum). Han tilbrakte det første året av sitt doktorgradsstudium ved NHM og påbegynte en petrologisk undersøkelse av Eiksundal-eklogitten på Sunnmøre. Fagområdet petrologi innebærer studier av opprinnelsen til bergartene, og spesielt de magmatiske (fra smeltemasse) og metamorfe (omvandlete) steintypene. Det greske ordet "petros" betyr stein.
Schmitt fikk doktorgraden fra Harvard University i 1964 ("Petrology and structure of the Eiksundsdal eclogite complex, Hareidland, Sunnmøre, Norway"). Deretter arbeidet han i to år ved Astrogeology Center ved U.S. Geological Survey (USGS) i Flagstaff, Arizona. Han undersøkte områder med geologiske forhold som man antok ville ligne på Månens geologi. I 1965 ble han tatt ut til treningsprogrammet for Apollo-astronauter, og sammen med sin USGS-kollega, Eugene Shoemaker, var han en nøkkelperson i den geologisk opplæringen av de andre Apollo-astronautene.
Harrison Schmitt ble opprinnelig tatt ut til den planlagte Apollo-18 ferden, som sammen med Apollo-19 og -20-ferdene, ble avlyst. Da avlysningen ble bestemt, kom ulike vitenskapelige organisajoner med sterke anmodninger til U.S. National Astronautics and Space Administration (NASA) om at den eneste eneste geologen i Apollo-programmet burde overføres til Apollo-17-ferden. Dette gikk NASA med på. Samtidig sørget de for at Apollo-17-ferden fikk det lengste oppholdet på Månen og at Månelandings-fartøyet hadde plass og løftekapasitet til den store prøvemengden på 111 kg.
Under Oslo-oppholdet til Harrison Schmitt var også Knut Heier doktorgradsstipendiat ved MGM, selv om han tilbrakte mye av tiden i toårsperioden 1956-1958 ved University of Oxford. Etter doktorgraden fra Universitetet i Oslo i 1960 og et toårig opphold ved Rice University i Houston, kom Heier tilbake til MGM i 1962, der han fikk et professorat i geokjemi i 1968. Sammen med Arild Brunfelt og Bjørn Sundvoll, bygget han opp et laboratorium for kjemiske analyser av en lang rekke sporelementer. Dette var nøytron-aktiveringsanalyser der prøvene først ble bestrålt i atomreaktoren ved Institutt for atomenergi (nå Institutt for energiteknikk) på Kjeller.
Med utgangspunkt i dette laboratoriet og Heiers geokjemiske ekspertise, ble han tildelt rollen som "Apollo Principal Investigator" for steinmateriale som ble innsamlet under Appollo-ferdene. Forskningsgruppen ved MGM kunne allerede tidlig i 1970 hente prøver fra Apollo-11 ved den amerikanske ambassaden i Oslo, dit de var sendt med spesialtransport. Analysene av Måne-materialet pågikk under hele Apollo-programmet frem til Heier tok over som administrerende direktør ved Norges geologiske undersøkelse i Trondheim i 1974.
Etter at Heier forlot MGM ble den geokjemiske og petrologiske forskningsaktiviteten, som bl.a. omfattet et nasjonal-laboratorium for isotopgeokjemi, videreført og ledet av William Griffin, Else-Ragnhild Neumann og Tom Andersen inntil MGM ble splittet opp i perioden 1998-2002.
Tidligere var MGM med forløperen, Mineralogisk Institutt, arnestedet for "moderne geokjemi" i perioden 1914-1942, mens Victor Moritz Goldschmidt ("Father of modern geochemistry") var professor. Som 13-åring flyttet Goldschmidt i 1901 til Oslo sammen med med sin familie (faren Heinrich Goldschmidt ble kallet til et professorat i kjemi). Victor Moritz avla doktorgraden som 23-åring og ble professor tre år senere. Waldemar C. Brøgger, som ble universitetets første valgte rektor i 1902, sørget for at Goldschmidt fikk gode arbeidsbetingelser ved MGM. Splittelsen av MGM i forbindelse med opprettelsen av Naturhistorisk museum viser at det er lett å destruere, men vanskelig å gjenoppbygge et vellykket forskningsmiljø.
