Bedre oppfølging fra foreldre - en årsak til at færre unge søker om LAR-hjelp?

Av Nikolaj Kunøe, forsker og psykolog

I rusfeltet legges mye vekt på å synliggjøre behov som enda ikke er dekket, og  lanseringen av statusrapporten var intet unntak. Tankefulle forskere og byråkrater, engasjerte klinikere, og enkelte eksentrikere var møtte opp for å fremme henholdsvis sine nyanser og reservasjoner, gamle og nye bekymringer, og tolererte eksentriske kommentarer så langt det lot seg gjøre. Alt var ved det vante når alle disse er i samme lokale.

Men her på SERAF-bloggen kan det også være rom for noe mer. Uten å stjele viktighet fra alt som enda er ugjort i russektoren, tenkte jeg her å dele noen andre typer refleksjoner rundt hvor LAR står i dag.

Statusrapporten for 2015 hadde ett hovedfunn:

Antallet nye søkere stopper opp, og er nå mindre enn antall ’kjente’ søkere, noe som viser seg blant annet i at gjennomsnittsalderen fortsetter å gå opp (nå vel 44 år).

Rundt år 2000 så vi at antallet tilfeller av lungekreft hos menn stabiliserte seg etter vel 30 år med røykereduserende tiltak. Er stabiliseringen av antallet mennesker i LAR et lignende ’tegn i tiden’? Ja - mye taler for det. Selv om ikke alle opioidavhengige eller alle injiserende stoffbrukere i Norge er i LAR til enhver tid, er søkningen til LAR et (av flere) tegn på ’trykket’ blant brukere av heroin og andre illegale opioider i Norge i dag.

Så hvorfor stopper rekrutteringen til LAR opp? To (tre?) årsaksfaktorer

Den første kandidaten er at LAR har vært effektivt i å redusere og forebygge mange rusrelaterte samfunnsproblemer. Selv de som ikke liker utdeling av metadon eller buprenorfin på grunn av misbrukspotensialet disse har, må vedgå at alternativet er dårligere: Se for deg at de 7500 personene som i dag er i LAR, i stedet var tilbake i aktiv bruk av rusmidler eller i overfylte langtidsinstitusjoner.

Antallet overdoser ville vært mange hundre flere enn i dag. Rusrelatert vinningskriminalitet hadde vært langt høyere, og storbyene hadde hatt flere, større, åpne miljøer med bruk, kjøp, salg og nyrekruttering av heroinbrukere. ’Alle’ deler av samfunnet hadde merket det om ikke disse menneskene hadde hatt LAR som tilbud i dag. 

Med andre ord: At LAR er vellykket i Norge er en vesentlig faktor i at LAR langsomt ’går tom’ for nye brukere. Tross konstant debatt om utformingen av LAR, har ikke kontrollen i LAR etter nytt regelverk fra 2008 vært strengere enn at nær 80 prosent av brukerne nå velger å bli i behandlingen (noe som er på internasjonalt toppnivå).

Samtidig har det vært god nok kontroll på medikamentene i LAR til å forebygge at brukermiljøene går helt over til misbruk av – og illegalt videresalg av LAR-medikamenter på gatenivå. LAR-medikamenter på avveie skjer, men ikke i så stort omfang at det tar over for andre illegale rusmidler og skaper nye synlige gatemiljøer for nyrekruttering.

Generasjon prestasjon?

En annen mulig forklaring er at unge i dag (og de siste 20 årene) i mindre grad prøver ut illegale rusmidler enn før (med mulig unntak for cannabisbruk de siste par årene). De er i gjennomsnitt mer fornøyde med livene sine enn noen generasjon før dem, tross en svak økning i enkelte kategorier psykiske lidelser.

’Generasjon prestasjon’ fremstår kanskje dørgende kjedelige for tidligere generasjoner som opplevde egen eller andres ungdomstid med opprørstrang og rastløshet. Men oss ’gamle’ om det. Hvor kommer denne tilfredsheten fra? Økt materiell velstand er neppe hele forklaringen. Bevissthet om LAR og heroin har vokst, og den dystre virkeligheten til mange av brukerne ligger så langt som noe fra ’generasjon prestasjon’. 

Utenfor fellesskapet

Samtidig er de unge som er i risiko for å utvikle rusproblemer i dag, mindre en del av fellesskapet og mer marginaliserte - fra mindre ressurssterke hjem med større problembelastning (de åtte prosent minst ressurssterke er estimatet fra SIRUS/Folkehelseinstituttet).

I undersøkelser blant unge som i Ungdata, antyder de selv faktorer som er utslagsgivende i det daglige: De som bruker eller har høyest risiko for psykiske problemer, rusbruk, og voldsproblematikk er de som svarer at foreldrene ikke vet hvem de er sammen med og hva de holder på med på fritiden.

Dette samsvarer godt med forskning på gode oppvekstvillkår for barn og unges psykiske helse: At unge tør å gå til sine foreldre med sin ungdommelige frustrasjon eller rastløshet, tyder på at de er trygge på at foreldrene vil imøtekomme dem på en god måte. Frustrasjon og rastløshet møtes og løses i fellesskap, heller enn å bli avvist og vokse til rusbruk, traumatiserende livshendelser og ’medlemskap’ i LAR. 

Bedre oppfølging fra foreldre, en opplevelse av at voksne og barn deler samme verden, ikke to adskilte verdener, kan ha gjort en forskjell for generasjonene som har vokst opp de siste 20 årene.

Kanskje dette er bakgrunn for at vi ikke lenger ser de store ungdomsbevegelsene med synlige frustrerte unge; i dag går ikke unge på ’epleslang’ slik DeLillos synger om.

Men kanskje går de ikke på ’heroinslang’ heller?