Coke adds life?

  (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
(Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Av Jørgen G. Bramness, forskningsdirektør ved SERAF

På veien inn fra Bole International Airport til Addis Abeba kunne man i for noen år siden lese på et stort skilt «Welcome to Ethiopia – Coca-Cola». Også her, sukket jeg da jeg så det. Også her drømmen om det gode liv. Også her salget av noen underliggende verdier. Noen verdier som ikke egentlig tilhører produktet. Det er bare blitt sånn. Gjennom massiv reklame.

Jeg innrømmer – jeg er Coca-Cola-moralist. Jeg fordømmer ikke dem som drikker Coca-Cola. Men jeg nekter å kjøpe det. Fordi det er over alt. Og på grunn av reklamen. Coca-Cola forsøker å være så mye mer enn det egentlig er. Det er liksom ungdom. Det er tradisjon. Det er moro. Det er fri fra bekymringer. De har til og med tatt patent på julenissen! Nei, takk.

Jeg er ikke noe for war on drugs. Jeg synes det en ensidig, propagandistisk, sterkt overdrevet og overforenklet løsning. På et komplekst spørsmål. Det utgir seg for å være ro og orden. Svigermor Reidun advarte alltid mot de som preker lov og orden. Jeg tenker på det når jeg hører folk tale varmt om war on drugs.

Jeg er derimot for skadereduksjon. Klart jeg er det. Jeg er lege og vi driver med sånt hele tida. Når Frank kommer til akuttmottaket på Ullevål så kaster vi ham ikke ut fordi han har røyka for mange sigaretter. Vi behandler hjerteinfarktet hans. Vi hjelper ham med røykinga etterpå, eller overvekten, eller kostholdet. Men selv når han ikke slutter å røyke og kommer inn tredje gang får han tipp topp behandling. Selvsagt får han det. Selv om han driver med selvdestruktiv atferd som alle veit forkorter livet hans med mange år.

Så også for dem som har skadelig bruk av rusmidler eller har blitt avhengige. Vi må hjelpe der vi kan. Vi må behandle. Hjelpe folk som vil ha hjelp. Og hjelpe dem med de problemene de har. Selv om det er selvforskyldt. Selv om det beste ville være å slutte. Vi må heller ikke være så naive å tro at alle slutter eller at rusmidlene forsvinner. Om vi setter inn all verdens politi. Eller straff eller hjelpetiltak eller behandling. Men vi gir ikke opp. Selvsagt skal vi ikke gi opp. Her må vi bruke vår beste realisme og humanisme – samtidig.

Jeg snakker mye med ulike organisasjoner av brukere om dette. Om forståelse, en ikke-fordømmende holdning, om skadereduksjon. Og jeg har mer enn én gang blitt oppfattet som en liberalist. Men jeg er ingen liberalist. Kan man ha en åpen, humanistisk, ikke-straffende holdning. Være skeptisk til war on drugs og være for skadereduksjon i stort omfang, men likevel tenke at man bør redusere rusbruken i vårt samfunn? Være både realist og humanist, men samtidig moralist?

Fra et helsesynspunkt ser jeg ingen fordeler med rus. Jeg veit at mange søker det. Men jeg behøver ikke synes det er bra for det. Det er nemlig sånn at bruk av rusmidler er skadelig. Og skadene starter ved null. Mer enn null bruk er ikke bra. Det er ingen helsegevinster ved inntak.

Rusmidlene har ikke bare ofre, brukere, avhengige eller for så vidt nytere. De har mer. De har sine forkjempere. Folk som understreker fordeler med rusbruken. Som synes det er kult at cannabis brukes som medisin, at LSD antagelig har et stort terapeutisk potensial og som mener at MDMA (ecstasy) bør frigis til bruk for helsens skyld. De uttaler seg med skråsikkerhet. De selger en ide. De advokerer en oppfatning. Dette er skikkelige reklamefolk som sier at de som kjemper for bruken av rusmidler kjemper en kamp mot det etablerte. En kamp for et bedre liv. En kamp for noe større. Mon tro om ikke en del av de ivrigste forkjemperne for liberalisering og legalisering av rusmidler har lært noe av Coca-Cola

Jeg liker ikke Cola-reklamen. Den juger. Den prøver å selge Cola som noe det ikke er. Coke adds life, het det i en gammel Coca Cola reklame. Skulle man tro reklameguruene for rusmidler er det nettopp det cannabis, LSD, MDMA eller alkohol også gjør. Det er muligens god reklame, men sant er det ikke.