Av Jørgen G. Bramness, forskningsdirektør ved SERAF

Jeg møter stadig folk som vil forske. Jeg treffer ledere i klinikken som vil ha forskning til sin enhet eller i sin organisasjon. Og ikke minst snakker jeg med politikere som sier at forskning er veldig, veldig viktig. Byråkrater i forvaltningen understreker behovet også for forskning. Som forskningsdirektør burde jeg glede meg stort. Her har jeg arbeid i mange år framover for meg og dyktige medarbeidere. Alle synes det vi holder på med er viktig. Vår framtid ser ut til å være sikret. Men så gremmes jeg i stede. Hvor sær og sur kan man egentlig bli?

For en tid tilbake snakket jeg med Francis Collins, lederen for NIH (National Institute of Health) i USA. Eller, for å være ærlig, han snakket til meg for det meste, det er noe med posisjoner her. Vi var en gjeng fra Norge som hadde møte med ham og vi snakket om hva som trengs av forskning innen rus og psykiatri. Schizofreni, sa han, - etter 50 år med schizofreniforskning vet vi veldig mye. Men vi vet ikke det viktigste. Det avgjørende. Vi har ikke kommet mye nærmere hva schizofreni egentlig er. Hva som er de springende punktene. Så mye forskning, sa han, og enda så fjernt fra målet. Her trenger vi ikke flere små prosjekter. Her trengs det noen som vil og kan gjøre de store satsningene.

Forskning er veldig vanskelig. Forskning er en helt utrolig smal (og bred), sær og marginal aktivitet. Jovisst skal forskning hjelpe oss til å løse de store spørsmålene vi står ovenfor. Men det vil ta tid. I mellomtiden må forskerne holde på. Med vanskelige, knapt forståelige og lite anvendelige ting. Det må gjøres grunnforskning på de aller fleste felter for å bringe oss videre. Hvorfor er det slik? Mye ligger i forskningsprosessens natur. Mange av de tingene vi lett oppdaget med ny teknologi og metode frambragte svar tidlig. Nå gjenstår de vanskelige spørsmålene, de store spørsmålene. Der kommer svaret senere. Ofte tar det lang tid. Veldig lang tid, med mange omveier.

Men når alle snakker om forskning er det jo ikke dette de vil ha. De vil ikke ha et 40 års løp for å besvare hva schizofreni egentlig er for noe. De vil ikke bevilge 200 millioner over 20 år for å komme til bunns. Nei, de vil ha raske svar. Ikke sånn superraskt, man er ikke utålmodig. Man skjønner at ting tar tid. Man behøver ikke ha svar i morgen. Ikke neste måned en gang. Men neste år. I verste fall om 3-4 år. Lenger kan det vel ikke ta for noen som vet hva de driver med…?

For ja, jeg tror folk misforstår. Jeg tror de opplever forskning som noe annet enn det det egentlig er. Jeg tror de opplever at forskning er en aktivitet som ligger litt i forlengelsen av en masteroppgave. Du bruker et par år på universitetet. Setter av noen tusen timer og så kommer du fram til noe viktig. Hadde det bare vært så lett. Eller, noen ganger er det så lett, men som regel ikke.

Da Pfizer laget Viagra på 1990-tallet var det 1000-vis av forskere som jobbet i årevis for å få pillen på markedet. Vi snakker mange millioner arbeidstimer. Og da visste man allerede mye om hvordan den virket og hvilke bivirkninger tabletten kunne ha. Uten sammenligning for øvrig så holder SERAF på med et forskningsprosjekt som ser om naloksoninjeksjoner kan beskytte mot overdoser av opioider. Svaret på det forskningsspørsmålet blir en liten brikke i det store puslespillet som skal gi svaret på hvilken plass nalokson kan ha i behandling. Foreløpig ligger forskningsinnsatsen på over 30000 timer. Før vi er ferdig ligger vi nok på det dobbelte. Og det blir en liten brikke. Viktig, banebrytende, men ikke nok og ikke alt.

I lys av dette blir den uttalte entusiasmen for forskning satt på strekk. For jeg vet, når avdelingsledere, stortingspolitikere eller byråkrater vil ha forskning i alle avsnitt så er det ikke for å forplikte seg til løp som varer over én generasjon. De ønsker seg «løp» som kan gi raske resultater med umiddelbar nytte.

Av og til tenker jeg - hadde det bare vært så enkelt! Hadde det bare vært så enkelt så hadde vi kanskje ikke trengt å forske. Da hadde vi visst svarene allerede.

Ja, jeg tror på forskningen. Jeg tror at det er en virksomhet som vil gi oss flotte og underlige innsikter i årene som kommer. Innsikter vi ikke ante vi skulle få. Men jeg tror det blir mye arbeid. Det blir uhyre komplekst og vanskelig og vrient og uforståelig. Det vil kreve hundrevis av nerder som graver seg ned i spissfindigheter i lange tider.

Så forskning bejubles og forskning trengs. Men jeg er av og til redd vi snakker om skinnenigheter. At vi tenker på forskjellige ting når vi snakker om forskning.

Forskning skal ikke være noe man driver over alt. Som gir raske resultater eller kan peke på enkle løsninger. Dette krever store ambisjoner, sterke sentere, mange gode folk, rikelig med penger. Og tålmodighet og tid. Man bør med andre ord satse, men ikke vente umiddelbare resultater.

Oops – skjøt jeg meg selv i foten nå…??

PS. Hvis forskning ikke er svaret på klinikkens problemer, de administrative utfordringene og de politiske valgene? Hva skal vi tenke da? Finnes det ikke en løsning? Joda, slapp av og følg med i neste blogginnlegg! D.S.