Av Ashley Muller, PhD-student ved SERAF

Mitt inntrykk, basert på en vanlig reaksjon på mitt doktorgradsarbeid, er at mange sjelden har hatt mulighet til å snakke om nærhet av rus i sine egne liv. Og det tror jeg har med skam å gjøre. Jeg ser et behov for at samfunnet som helhet bør være et tryggere sted for å snakke om rusproblemer.

Jeg pleier å spøke med at det å være stipendiat er tidenes beste måte å starte en prat i baren på:

"Så hva gjør du?"

"Eh" smiler jeg; kort pause.  Jobben er definitivt en av mine favorittemner. ”Rusforskning."

"Rusmidler? Som, f.eks medisin? "

"Nei, narkotika-rusmidler. Du vet," (hvis det er en halvliter i nærheten, gjør jeg en gest mot den og heve øyenbrynene mine) "alkohol, hasj. Hovedsakelig heroin."

Noen ganger slutter samtalen om jobben min der. Hvis jeg er i en gruppe kan det hende at noen vitser litt om temaet. Men samtalen glir ofte over i et annet tema. Når jeg imidlertid snakker en-til-en, blir jeg ofte spurt om flere detaljer. Da tar jeg samtalen mer alvorlig.

Jeg forteller om min interesse for trening og livskvalitet. Trening, fordi det er en så lovende terapi blant andre kroniske sykdomsgrupper, men er dessverre sjeldnere implementert i behandling. Trening fungerer for meg, og jeg er ikke så forskjellig fra folk i studien jeg jobber med.

Livskvalitet, fordi det er et mål på hvordan folk faktisk har det. Å redusere bruken av narkotika er viktig, ja, men det er også viktig å føle at livet ditt er helt ok.

Vi trenger åpenhet

I disse innledende samtalene - som jeg også har hatt på t-banen, hos frisøren, etter en treningstime, på innflyttingsfester - distanserer jeg meg fra det jeg merker er en vanlig holdning til mennesker med rusmiddelproblemer. Jeg sier at jeg tror folk med rusproblemer er mennesker som alle andre, og at de trenger å bli lyttet til. Dette ser ut til å gjøre noe med dem jeg snakker med.

Folk jeg har møtt i bare noen få minutter, forteller om en mor som drikker. De forteller om en søster som mistet jobben fordi sjefen fant ut om hennes Ritalin-bruk. De forteller meg at i en periode i begynnelsen av tyveårene røykte de marihuana daglig, og at de til slutt mistet kjæresten. De forteller om tidligere bruk av metamfetamin. De forteller meg hvor mange måneder det er siden de har vært edru.

Noen ganger sier de bare "dop er gøy, ikke sant? Men det er vanskelig", og jeg skjønner at de har de tøft. Det er sjelden jeg hører en begrunnelse for rusbruken; det blir som regel bare presentert til meg for å få en reaksjon.

Sårbarhet og skam

Det er viktig å snakke om mennesker som sliter med rusproblemer uten å redusere dem til problematiske, syke, eller på annen måte uønskede personer. Det kan være med på å skape en trygg ramme i samtaler hvor noen som i utgangspunktet føler seg sårbare, likevel tør å åpne seg.

Jeg tror mange sjelden har hatt muligheten til å snakke om nærværet av rus i sitt eget liv, og det tror jeg har med skam å gjøre. Å diskutere rusproblemene til en du er glad i, og ikke minst dine egne utfordringer, gjør deg sårbar. Sårbar for å bli dømt og redd for at andre mister respekten for deg.

Dette kan bidra til at problemer holdes skjult. Det kan redusere kompleksiteten ved rusproblemer til villedende stereotypier og stigmatisere behandlingen som finnes. Det gjør det vanskeligere for mennesker som trenger hjelp og støtte, til å få tilgang til riktig behandling.

Lytte uten å dømme

Skam er en internalisert følelse av skyld: det forteller oss at vi fortjener å føle oss dårlig for våre mangler eller væremåte. Når jeg presenterer mitt doktorgradsarbeid uten å spre denne skammen, er det noen som våger å være sårbare, som igjen tillater meg å møte dem med medfølelse og respekt.

Samfunnet i sin helhet må være et tryggere sted. Vi må være i stand til å snakke om rus og om mennesker som sliter med misbruk, på en respektfull og ikke-stigmatiserende måte. Rusproblemer angår ikke bare brukere. Det angår også familiemedlemmer, venner, behandlere, forskere og stipendiater som meg selv, som ser eller opplever skam hele tiden.

Dette betyr at vi hver dag har muligheten til å bidra til å redusere skam. Ved å bare lytte når noen forteller deg at de pleide å bruke heroin - uten å dømme; slik at de kan snakke videre eller ikke - er en slik mulighet.

NB: Brukerstyrte grupper som proLAR og pårørendegrupper som Landsforbundet mot Stoffmisbruk er viktige ressurser for å bygge solidaritet og redusere stigma.

PS. Eksemplene på hva folk har fortalt meg og hvor, er alle fiktive. Jeg klipper mitt eget hår. 

This blog post was originally written in english. You can read the english text here.