Om ruslidelser og supermodellen som forsvant

Av Ayna Johansen, Psykolog og forsker ved SERAF

 

Husker dere Gia Carangi?

Gia regnes av mange som den første supermodellen. Hun ble modell og nådde stjernehimmelen over natten da hun ankom New York i 1977, bare 17 år gammel.

Hun ble avhengig av heroin som resultat av bruk forbundet med moteindustrien, men holdt i likhet med mange mennesker, og særlig kvinner, misbruket skjult. Det vil si, Gias modellagent forsøkte å hjelpe ved å snakke med henne om bruken, men de fleste som visste syntes det var vanskelig å “si imot Gia Carangi”.

Taushet isolerte slik Gia lenge fra hjelp. Hun døde i 1986, 26 år gammel.

“Heroin-chic”

Etter sin død ble hun kreditert for å ha oppfunnet “heroin chic”, en “ fashion look” popularisert på midten av 90-tallet. Den er karakterisert av blek hud, mørke ringer under øynene, mørkerød leppestift og kantete kinnben og forbilledliggjør verdier omkring androgynitet og utmagrethet.

For Gia var dette derimot ikke en «look», men en identitet og livsstil hvis tilknyttede problemer til slutt ble uoverkommelige.

Til tross for omfanget på skandalen fikk Gias historie heller ingen dekning i media. Dette tok nesten ti år, og er kanskje det mest forunderlige ved hele historie; at den nesten ble borte.

Da Prinsesse Diana av Wales tok en HIV-smittet mann fra London i hånden samme år Gia døde skapte hendelsen internasjonale overskrifter, og Gia var tross alt en supermodell! Som resultat av en kometkarriere var Gia i medias søkelys verden over, og kjendis selv utenfor moteindustrien. Stigmaet fra AIDS gjorde derimot at Gias historie forsvant.

Hvorfor fortelle om Gia?

Da Gias historie først ble fortalt ved overgangen mellom 80- og 90-tallet fokuserte fortellerne av historien på Gias forfall. Med Gia fremstilt som en kvinnelig James Dean var historien en advarsel til etterfølgelse. Det er derimot mye mer å lære om ruslidelser fra Gia enn kun om rusmidlers potensiale for forfall.

Som Gia får de fleste som utvikler et problem med rusmidler dette mens de er fungerende i arbeidslivet. Gia mottok også substitusjonsbehandling, eller legemiddelassistert rehabilitering (LAR), slik som den vi historisk sett har jobbet mye med på SERAF.

Det er skrevet lite om Gias opplevelser av den behandlingen hun mottok. Med hjelp av noen enkeltpersoner forsøkte hun et comeback til bransjen etter behandlingen, men bildene ble ikke bra nok, og hun fikk ingen nye oppdrag. Her opplevde nok Gia det som beskrives av de som utvikler et kronisk rusmiddelproblem som «tap av kontroll over egen historie».

Kvinner spesielt utsatt

Kvinner er spesielt utsatt for å lide under skjult misbruk i frykt for stigma. I tillegg oppmuntres de sjeldnere av familie og venner til å oppsøke behandling. Slik som Gia, fører dette til at de får et dårligere helsemessig utgangspunkt for tilfriskning når de først begynner i behandling.

I likhet med Gia opplever mange at den sosiale stigmaprosessen tar overhånd før de rekker å bygge tilstrekkelig indre motivasjon og tilrettelegge for kontroll på inntak av rusmidler. Med et marginalisert utgangspunkt må de drive «dobbel tilfriskning», det vil si; slutte med rusmidler samtidig som de gjenoppbygger identitet og sosiale arenaer, inkludert tilhørighet i arbeidslivet. For personer allerede i arbeid er det viktig å tilrettelegge behandlingen slik at arbeidsforholdet kan fortsette mens endringen pågår.

På SERAF utvikler vi og formidler kunnskap om tilfriskning fra rus og avhengighet, noe som inkluderer en forståelse av både generelle og spesielle behov ved ulike pasienters behandlingsforløp.

Tidlig behandling kan redusere omfanget på skade. Din fastlege, rustelefonen og AKAN har ressurser og kan svare på spørsmål:

Rustelefonen tlf. 08588, http://www.rustelefonen.no/.

AKANs anonyme veiledningstelefon 22 40 28 00, http://akan.no/