Jeg skal slippe en "bombe": Det går an å bli lei rusfeltet.

Av Nikolaj Kunøe, forsker og psykolog

Stemmene som påpeker og synliggjør store lidelser er mange, og viktige. Innimellom synliggjøres behandlingsresultater, men helst som enten at det ‘ikke virket’ eller ‘virket helt fantastisk.’ Mange ønsker seg mye annerledes, både av lovgiving, alkoholpriser, og legalisering. Alt dette er viktig å synliggjøre slik at bevissthet, og gjerne bevilgninger, øker.

Men synliggjøringen av lidelse har en bakside: Man blir lei. Rusfeltet risikerer å bli som ei tante eller svigermor du aldri ringer; et problem forbeholdt de nærmeste, de spesielt interesserte, eller de med et ‘kall’. Både de som arbeider i rusfeltet og utenfor risikerer å bli desillusjonert, og mister håpet om at bedring er mulig. Dette er feil. Det er lang, seig, gradvis bedring. Det fins gode resultater å vise til i rusfeltet. Alle i feltet kan vinne på å løfte resultatene bedre frem (mer under).

Jeg har derfor en ambisjon om å bli flinkere til å synliggjøre også det som fungerer og er bra:

• Strømmen av mennesker som trenger metadon eller buprenorfin i LAR, blir nå mindre og ebber ut. Jeg har skrevet om dette før; men gode nyheter tåler å gjentas? LAR kan nå fokusere på å gi bedre behandling til pasientene de har, og på å nå frem til de som er for dårlige til å benytte tilbudet. Årsaken er antagelig både at LAR har hjulpet mange vekk fra gata, redusert etterspørselen etter heroin og gjort at tilbudet på gata har blitt mindre tilgjengelig for unge, potensielle brukere. Dessuten legger foreldre i dag mer innsats i å være ’tett på’ barna og ungdommene sine, slik at unge er mer fornøyde med livet og bruker mindre rusmidler enn tidligere generasjoner. Bra!

• Overdosetall fra politiet i Bergen tyder på langt færre overdoser i 2015. I Bergen har de gjort flere grep de siste årene: Tatt tilbake og splittet brukermiljøet i den største brukerarenaen, Nygårdsparken; satset på lavterskeltiltak inkludert Strax-huset og opplæring i forhindring av dødsfall ved overdose med nalokson nesespray; forskning med vel 40 brukere som deltok i studien på overdoseblokkerende naltrekson. Tallene er halvveis i året og politiets telling kan ha gått glipp av noen. Men det er jo også sannsynlig at mange av tiltakene har fungert? Bravo!

• Folkehelseinstituttet har meldt at andelen rusrelatert fravær i arbeidslivet er langt mindre – 2% - enn tidligere antatt – 30%. Forskjellen (altså knapt en tidel av tidligere antatt) ble forklart med bedre metoder i den nye undersøkelsen, og kanskje var det noe overraskelse over svakheter i tidligere undersøkelser. Men undersøkelsen viser ikke at innsatsen som er lagt ned av Actis og aktørene i arbeidslivet har vært overdreven eller forgjeves; den kan ikke si oss hvorfor tallene er slik, bare at det er slik. Arbeidet med økt bevissthet rundt dette kan ha bidratt til nedgangen. Utvikling i arbeidslivet (generasjon prestasjon i arbeid; flere midlertidige stillinger for unge; økt ledighetsfrykt osv) kan selvsagt ha bidratt. Det kan vi bare spekulere om. I stedet for å grave oss ned i alt vi ikke vet, får vi fokusere på at problemet nå er mye mindre enn fryktet – tommelen opp!

Hva gjør det med rusfeltet at vi ikke klarer å få frem bedring eller positive resultater? Å unngå eller underslå en dialog om resultater, kan gjøre at vår bevissthet om hva bedring er, faller tilbake til forståelsen vi arvet fra den trosbaserte ‘rusomsorgen’ fra 50, 80 eller 100 år tilbake: Plutselig bevisstgjørende sannheter (aka ‘vekkelser’), ‘troen’ på en ‘mirakelkur’ for alle ‘ruslidelser’ som om disse var identiske og skulle ‘kurere’ alle individer eller alle rusmidler. Skremmende ofte hører jeg erfarne, anerkjente fagfolk si ’Hvilken behandling har du tro på?’

Dette er bedringsforståelse på et psykologisk lavmål - en forenklende tenkemåte som gjør det lettere for oss i rusfeltet å lukke oss inne i ‘menigheter’ der vi har et trosbasert forhold til bedringen ved ulike metoder (les: ‘mirakelkurer’). Forenklinger er fristende, for de gir tilsynelatende korte, lettsolgte budskap. Men de bedrar – og har en høy pris for rusfeltets faglige troverdighet og utvikling. Vi må tørre å spørre oss selv og hverandre ’Hvem får hjelp av dette, på hvilken måte, og i hvilken livssituasjon?’

Så ønsk velkommen et fokus på bedring – og se bedringen, igjennom lidelsen.