Troen på at alt er mulig

Av Jørgen G. Bramness, forskningsdirektør ved SERAF.

Mot slutten av 1800-tallet oppdaget man at litium kunne hjelpe pasienter med melankoli og også behandle manier. For en suksess. Det var jo fantastisk. Litium ble veldig populært. Etter hvert ble litium solgt som et middel som kunne kurrere nesten alt.

En omfattende industri vokste opp: Man tilsatte litium i alle mulige produkter. I 1929 i sitronbrus. Charles Leiper Grigg blandet sitron og lime med litium og kullsyre og kalte drikken 7 Up fordi han mente den hadde en oppkvikkende effekt. Med litium var folk kvikke og raske også klokka sju om morgenen!

Men så kom tilbakeslaget. Litium ble etter hvert brukt til det meste. Slankemiddel, oppkvikkende middel, gikt, mot mageknip. Det begynte å gå galt. Man overdoserte. Mange bivirkninger. Mange døde.

Litium kan brukes til behandling av depresjoner og manier, men må doseres veldig nøye og man må overvåke konsentrasjonen av stoffet i blodet nøye hele tida. Brukt riktig og for noen få tilstander er det en veldig god medisin. Enda man ikke helt vet hvordan det virker. Men man vet hvordan man skal bruke det og mange mennesker er hjulpet av bruken. Ja, det er ikke tvil om at litium som medisin har reddet mange liv.

Da den tyske legen Wilhelm Röntgen oppdaget røntgenstrålene og brukte dem til å ta det første røntgenbilde i 1895 opplevde man en lignende popularitet av en intervensjon man ikke kjente begrensingene på. Man brukte røntgen som underholdning på tivoli. Innenfor medisinen ble røntgenstråler brukt mot og for det meste og mange ble skadet. Det var en bonanza av forhåpninger, av optimisme og ingen reell forståelse av hva man kunne få ut av røntgenstrålene.

Sånn kunne jeg fortsette. Nevne mange andre ting. Vannkurer for både det ene og det andre med påfølgende oppbygging av kurbad rundt om i Europa fulgte Sebastians Kneipps (han med brødet) sin sterke overbevisning om at han ble helbredet av et kaldt bad. Vegetarianere, alternative medisinere, homeopater, lavkarbo-dietter, antioksidanter. Men også mange intervensjoner som folk oppfatter som vel innenfor godt etablert medisin. Felles for alle: de lover mer enn de kan holde.

Psykologene omtaler dette som haloeffekten. Om man en ting har en god egenskap har vi en tendens til å tillegge tingen flere gode egenskaper. Og dette kan jo være egenskaper det ikke bare er vanskelig å leve opp til, men umulig. Selvsagt er det slik. Det finnes nesten ikke ting som er så fantastiske som litium, røntgen eller antioksidanter var i begynnelsen.

Vi kjenner det fra vårt eget felt. LSD som kan brukes mot så mangt. Cannabis som er et naturprodukt og kan hjelpe de syke. Amfetamin som øker arbeidstempo og hvor farene er overdrevet. Eller fra behandlingssiden. Ibogain kan være redningen for de som er avhengig av heroin. Eller heroin kan være substitusjon for de som ikke har nytte av metadon. Mon tro om vi ikke har litt halo-effekt her også.

Nobelprisvinneren Daniel Kahnemann fremhever at slik er den menneskelige psykologi. Vi er positivt innstilt. Vi overdriver det gode og underdriver de negative sidene. Vi ser sammenhenger der de ikke er og har store tiltro til egen flaks. Kanskje er dette et gode, men det gir også problemer.

Vær oppmerksom her. Jeg sier ikke at cannabis ikke har noen fordeler, at ingen kan reddes med heroin, eller ibogain. Men jeg sier – det er lett å ha en overdreven tro på disse tingenes fortreffelighet og la en mulig god effekt i én situasjon smitte over på en tro på at dette er vidundermidler. Sannsynligheten taler mot det. Til tross for at det kan være noe bra.

Her er det bare den hypotetisk deduktive metode som kan hjelpe oss. Det er bare gjennom rigorøse vitenskapelige undersøkelser vi kan få greie på disse intervensjonenes muligheter og begrensinger. Det er bare forskning som kan svare på om vi bygger solid terapeutisk kunnskap eller morsomme luftslott.

Det kan være bra å ta seg en 7 Up og tenke gjennom saken. Om man ikke blitt for mye revet med og overdrev håpet i den nye kuren litt for mye. Det er lov til å være optimist. Og entusiast. Det er lov til å være en troende. Men sjelden (kanskje aldri) er alt mulig. I hvert fall ikke på en så enkel måte som det først synes!