Akademiske sladrekjerringer på agoraens bakrom

Av Camilla Brattland, PhD-student, Senter for samiske studier.

Under forrige ukes filmfestival i Tromsø kunne vi bevitne fødselen til en ny type forskere, nemlig akademiske sladrekjerringer. Begrepet dukket opp i forbindelse med filmen ”Fjellfinnhua” av Guro Saniola Bjerk som ble vist på den internasjonale filmfestivalen i Tromsø forrige uke. Mellom fransk, engelsk og nordisk film ble akkurat denne filmen gjenstand for mang en diskusjon på kafébordene i Tromsø, på sosiale nettsteder og i nordnorsk media. Filmen tok opp diskusjoner omkring blant annet innføringen av Finnmarksloven i Finnmark og følelser og meninger knyttet til dette hos den jevne finnmarking, et tema som slett ikke er nytt og som dukker opp med jevne mellomrom.

Akkurat bruken av ordet fjellfinn har det vært forsket på tidligere og det er ikke noe nytt at ordet vekker assosiasjoner, som påpekt av blant annet språkforsker Tove Bull. Det nye denne gangen var at en diskusjon om filmen på nettstedet Facebook ble omtalt som ”akademisk sladder” i avisa Ságats artikkel den 20. januar. Avisa kunne fortelle at det hadde foregått en diskusjon mellom flere brukere på Facebook, ”der flere kjente samiske intellektuelle deltok i debatten”. Deltagerne i diskusjonen var anonymisert, men innholdet i diskusjonen ble sitert i avisa. Filmskaperen selv mente at akademikerne burde møte henne face to face i stedet for å ”oppføre seg som sladrekjerringer” i lukkede rom.

Det er flere forhold ved denne hendelsen som det er grunn til å sette spørsmålstegn ved. Hvordan visste avisa Ságat om diskusjonen, var alle som deltok samfunnsvitere med samisk kultur som ekspertfelt, hadde avisa rett til å sitere fra denne diskusjonen som i utgangspunktet ikke var offentlig, og må forskere alltid stilles til ansvar for sine utsagn selv når de uttaler seg som privatpersoner og ikke forskere? Som samisk akademiker begynte jeg selv å lure på om mine utsagn og diskusjoner i lukkede rom med venner kunne komme til å havne i dagspressen neste dag uten mitt samtykke. En slik situasjon legger unektelig en demper på både motivasjonen til å være samisk forsker, og friheten til å si hva man vil om betente tema. Samtidig er det tydeligvis noe som har skjedd med hva som oppfattes som lukkede og offentlige rom, og med vitenskapens og kanskje også journalisters kontrakt med samfunnet, som fører til at slike situasjoner kan oppstå.

I artikkelen ”Science’s new social contract with society” fra 1999 trekker Michael Gibbons fram agoraen og elfenbenstårnet som metaforer på det offentlige rommet og lukkede laboratorier. Agoraen er ifølge Gibbons “ the public space in which both ‘science meets the public’, and the public ‘speaks back’ to science. This is a space in which the media is increasingly active, and in which the new communication technologies play a prominent role”. Der vitenskapen før trygt kunne utføres og diskuteres i lukkede laboratorier, krever dagens sosiale kontrakt med samfunnet at vitenskap er transparent, sosialt robust og tåler diskusjon og kritikk fra samfunnet. ”As the walls of laboriatories have opened up, more and more scientists have taken their places as actors in the agora, broadening the range of experts whose view might be sought on a particular problem or issue”, sier Gibbons (1999:C83).

Hvordan takler så forskere og journalister denne nye kontrakten med samfunnet? Avisa Ságat kan i denne sammenhengen oppfattes som en slags agora, der det offentlige møter vitenskapen og kan kritisere forskerne. Agoraen som metafor hentet fra borgernes forum i den greske bystaten inspirerer imidlertid til å forestille seg forskere som idealbilder på samfunnsengasjerte, kunnskapsrike og filosofiske mennesker – slik vi forestiller oss de siviliserte grekerne. I følge Gibbons’ artikkel skal de også utføre solid forskning og kunne kommunisere og gå i dialog med samfunnet rundt dem, i stedet for å stenge seg selv og kunnskapen inne i elfenbenstårn. Etter den omtalte Facebook-diskusjonen fremstiller avisa Ságat tvert imot forskerne det er snakk om som sladrekjerringer som gjør seg selv til latter med sine ubegrunnede påstander og ville spekulasjoner.

Det som så klart mangler i avisas karakteristikk er evnen til å skille mellom akademikernes roller som eksperter som kan uttale seg om et spesielt problem på vitenskapelig grunnlag, og som privatpersoner som kan uttale seg om det samme problemet på et helt annet, og personlig, grunnlag. I tillegg inngår det neppe i medias kontrakt med samfunnet å offentliggjøre hva som kommer fram av informasjon på privatpersoners hjemmesider. Disse forskerne har verken gjort forskning i elfenbenstårnet eller gått ut på agoraen, men derimot diskutert en film på et sosialt nettsted, noe som forekommer ganske ofte. Det som fremkommer er en reportasje ikke fra laboratoriet men fra agoraens bakrom, der forskere har tatt av seg laboratoriefrakkene og døra har stått på klem. Hvem har egentlig sladret her? Eller burde akademikerne her ha skjønt at en forsker alltid må stå til ansvar for sine uttalelser uansett i hvilken sammenheng den ytres i, og vært litt mer forsiktig med å ”sladre”? Som både forsker og privatperson mener jeg at her har avisa klart brutt kontrakten med samfunnet, og begitt seg på vandring inn på privat område. Men samtidig er det en påminnelse til forskerne om at grenser flyttes hele tiden, kontrakter kan skrives om, og at både forskere og journalister i dag kan ha roller som for ikke så lenge siden var både ukjente og uhørte.

Om det skulle være slik at kontrakten med samfunnet er forandret, synes jeg likevel situasjonen er uholdbar. Om konsekvensen er at forskere skal være forsiktige med å komme med uttalelser på bakrommet av frykt for å bli konfrontert med dem i avisa kort etter, er det snart ikke mange igjen av oss verken på bakrommet eller i laboratoriet.

 

Referanser:

Gibbons, Michael (1999): “Science’s new social contract with society” i Nature 1999 vol 2, C

Ságat onsdag 20. januar, side 9: ”Akademisk sladder på Facebook” og ”Møt meg ”face to face”.