Bådåddjo, nytt, gammelt og truende samisk navn?

Av Bjørg Evjen, professor dr.art, Senter for samisk studier, Universitetet i Tromsø

Ei dame på 81 år forteller at i hennes samisktalende verden hadde både Bodø, Trondheim og Bergen samiske navn. Dette var byer som var, og i generasjoner hadde vært, viktige for den samiske befolkningen, følgelig var navnene en del av det samiske språket. Bådåddjo, Roåtim og Birkon, var de samiske betegnelsene.

Her forleden fikk Bodø sitt samiske navn synlig på veiskilt, Bådåddjo. Det skapte mye oppmerksomhet, og strid, skal vi tro det vi leser i avisene. Om protesten kun kom fra en håndfull personer som så var kjørt fram i media, er ikke godt å vite. Bruken av samiske stedsnavn er ikke uvanlig i Saltenområdet

Min egen oppvekst var, når det kommer til stedsnavn, en salig blanding av norske og samiske navn. Sulitjelma var for meg mitt hjemsted, og jeg reflekterete aldri over hvilket språk navnet tilhørte. Jeg hørte heller aldri noen andre som gjorde det. Bursi, Rupsi, Glastunes, Furulund, Tjalanes og Dorro var alle inne i min språkverden. Men dette var navn oppe i fjellene der reindriftssamer alltid hadde holdt til, vil noen i dag hevde. Så enkelt er det ikke. Vi tok toget fra Sulitjelma til ned til fjorden og Finneid, uten å tenke på hvem “finnene” var. På tur til Bodø passerte vi Tverrlandet og området rundt Saltstraumen der “Finnekongen” en gang hadde holdt til. Som forsker fant jeg ut at ca 10 % av befolkningen rundt Saltstraumen for hundre år siden oppga å være av samisk opprinnelse.

Bådåddjo er følgelig ikke bare et navn brukt av folk utenfra. I Holberg og Hutchinson Lenge før byen, Bodøs historie bind 1. Fram til 1816 fra 2009 er det i alt 54 referanser til stikkord der begrepene same, lapp eller finn er brukt. Bodø-området har ei norsk, men også ei samisk historie, det kan slås fast. Det er lite trolig at hele denne delen av befolkninga flyttet eller døde ut. Med samfunnets vilje til fornorskning, som i hvert fall varte fram til andre verdenskrig, ble det samiske mindre synlig, men det var der, enten som kulturelle uttrykk, som en forståelse hos folk av sine samiske forfedre og –mødre, eller som en klar oppfatning av egen samisk tilhørighet og identitet.

Siden 1980-tallet har det skjedd en oppvåkning av den samiske bevisstheten. Dette er en prosess som fortsatt pågår. Fra nord mot sør og fra innland ut til kysten skjer det en bevegelse der stadig flere henter fram og synliggjør sine samiske røtter. Det er dette som har ført til at det nevnte navneskiltet ble satt opp.

Eget språk er en naturlig del av en folkegruppes egenart, så også deres egne stedsnavn. Det samiske språkets status i Salten opp gjennom historien har vi utilstrekkelige kunnskaper om i dag. Enkelte stedsnavn hjelper oss et stykke på vei. Hvilket samisk språk navnet skal formidles på , lule- eller pitesamisk, er et tema som ikke skal berøres her. Et større forskningsprosjekt om pitesamiske forhold er nettopp startet. Ny kunnskap om samiske temaer vil komme i årene framover. Prosjektets hjemmeside er: http://site.uit.no/pite/

At navnesaken er overdimensjonert, kan det ikke herske tvil om. Samiske navn har vi i lang tid hatt en mengde av, så hva er det som provoserer når nye/gamle blir tatt i bruk? Er det en frykt for at en etnisk gruppe skal få såkalte særrettigheter, basert på nasjonale og internasjonale avtaler? Eller oppleves det som en trussel å bli konfrontert med at mange av oss som lever i dag, er en del av en fleretnisk historie?