Av Svanhild Andersen, forsker ved Senter for samiske studier, Universitetet i Tromsø

Jørgen, 18 år, er en ivrig jeger fra Finnmark. Sist høst var han på jakt med flere av sine onkler, alle fra Finnmark. Jakten foregikk i Troms. Det ble ikke det helt store resultatet, men Jørgen var likevel fornøyd. - For i Finnmark er det nesten ikke ryper. Dette bekymrer han. - Det vil være veldig synd hvis folk som vil gå på jakt om noen år ikke kan gjøre det, sier den unge jegeren, og tilføyer at rypene burde vært fredet et år eller to. Jakttrykket er for stort nå slik han ser det, og han er særlig opptatt av de mange jaktlagene med flere hunder. - Rypene har ikke en sjanse! Selv jakter han uten hund, og har lært av sine onkler at man ikke skal skyte all fugl man finner på et sted. Det må alltid være noen igjen.

Jørgen er ikke alene om å bekymre seg. I et oppslag hos NRK Sápmi i september i fjor forteller Anton Dahl, tidligere ordfører i Kautokeino og leder i Samisk fangst- og utmarksforening, at han har gått sju dager i Øvre Anárjohka nasjonalpark uten å se en eneste rype. Dette betegner han som katastrofalt, og han frykter at de siste stamfuglene blir skutt av rypejegere. I Finnmark er det Finnmarkseiendommen, forkortet som FeFo, som forvalter rypebestanden og andre utmarksressurser. Dahl har orientert FeFo om sine observasjoner, og foreninga han er leder for, har tidligere anmodet FeFo om full fredning av rypa.

Av oppslaget hos NRK Sápmi framgår det at FeFo ikke deler Dahls bekymring for rypebestanden. Utmarksleder i FeFo, Rolf Kollstrøm, tror at jegerne viser måtehold når de vet at det er lite ryper, og han viser til observasjoner av smågnagere, som jo er et godt tegn for rypa, som det heter hos NRK Sápmi. Egg og kyllinger får være mer i fred. FeFo støtter ikke forslaget om fredning. Man innførte imidlertid dagskvoter både i 2009 og 2010: 2 liryper og 3 fjellryper pr. dag pr. jeger.

Høsten 2010 ble nok et dårlig år for rypejegerne i Finnmark. ”Elendig rypejakt i Finnmark” slår avisa Nationen fast den 27. september, og viser til at det var blitt skutt kun 2600 ryper under høstjakten. Dermed ble gjennomsnittlig dagskvote langt mindre enn kvoten fastsatt av FeFo. Ifølge Nationen rapporterte 3900 jegere at totalt 2600 ryper er skutt i løpet av til sammen 5000 jaktdager. Det betyr omtrent en halv rype om dagen. Totalfangsten i Finnmark i gode år er nærmere 100 000.

I debatter om rypejakt og rypas framtid er det mange oppfatninger. Mange argumenterer for fredning ett eller flere år som den unge jegeren Jørgen og den erfarne jegeren Anton Dahl, mens andre synes at også et tiltak som dagskvoter er unødvendig. Da viser man gjerne til naturlige svingninger i rypebestandene, og eventuelt også faktorer som snarefangst, reingjerder, høyt reintall samt økte bestander av ørn, hauk og rovdyr.

Jeg har i en tidligere blogg (fiskerkunnskap og forskerkunnskap – ja takk, begge deler) nevnt naturmangfoldloven som trådte i kraft 1. april 2009. Da var jeg opptatt av at lovens paragraf 8, som slår fast at også erfaringsbasert kunnskap skal legges til grunn i forvaltningen av naturmangfoldet (som det heter i lovteksten). Denne bestemmelsen er selvsagt relevant også når det gjelder forvaltning av rypebestandene, men i denne sammenheng skal jeg vise til lovens paragraf 9, som omhandler det såkalte føre var-prinsippet.

Ja visst, vi kjenner ordtaket ”bedre føre var enn etter snar”, som nå er et av de sentrale prinsippene i ressursforvaltning både internasjonalt og nasjonalt. Ifølge dette prinsippet bør ikke mangel på full visshet og kunnskap hindre iverksetting av tiltak for å verne biologisk mangfold når trusler om tap foreligger. Dette er uttrykt slik i naturmangfoldlovens paragraf 9: ”… Foreligger en risiko for alvorlig eller irreversibel skade på naturmangfoldet, skal ikke mangel på kunnskap brukes som begrunnelse for å utsette eller unnlate å treffe forvaltningstiltak.”

Men når foreligger trusler om tap? Hvor mye må for eksempel rypebestandene i Finnmark reduseres før føre var-prinsippet tas i bruk? Og hvilken kunnskap og verdivurderinger legges til grunn i en eventuell vurdering av dette? Hva er viktigst – økonomi, turisme (arbeidsplasser), natur og/eller livskvalitet – og hvem definerer hvilke verdier som veier tyngst? Jørgens bekymring aktualiserer også spørsmålet om rettferdig fordeling av naturgoder – og av livskvalitet – mellom generasjoner. De voksne og eldre jegerne har opplevd mange år med gode rypebestander og dermed spennende jaktturer med større utbytte enn i dag. Men det har ikke Jørgen, og det får han kanskje heller ikke anledning til.

Etterord: Mens bloggen var til gjennomlesing hos kolleger før publisering, blusset debatten om lave rypebestander i Finmark opp igjen. Ifølge Nordnytt (25.1.) går FeFo nå inn for å begrense jakttrykket ytterligere, noe som kan innebære at jegere utenfra utestenges fra rypejakt. NRK Nordnytt bruker overskriften “vil utestenge jegere fra sør”.