Av Camilla Brattland

Et kjennetegn med samiske rettighetsdebatter er at en sak som er utredet av eksperter og forskere møter motbør fra legfolk og politikere, gjerne uttrykt i nettdebatter eller i media. Så også i debatten om retten til fiske i eget hav i nord. På tross av at de juridiske ekspertene og de øvrige svært kompetente medlemmene i Kystfiskeutvalget kom fram til at både samene og andre finnmarkinger på grunnlag av historisk bruk har rett til å fiske i havet, ble det denne uka kjent at fiskeriministeren, og med det regjeringen, ikke mener det samme. Fiskeriministeren er her i omtrent samme selskap som lederen for Norges Fiskarlag og andre storkarer, som for eksempel FrPs Per Willy Amundsen.

Retten til å fiske i eget hav

Kystfiskeutvalget for Finnmark la fram sin utredning i 2008 og foreslo en anerkjenning av finnmarkingenes historiske rett til å fiske i fjordene og på kysten. Utvalget med Carsten Smith i spissen, fremmet et enstemmig forslag til ny Finnmarksfiskelov som var enkelt og forståelig for de fleste. Finnmarkingene hadde førsteretten til å fiske i eget fylke, og folk i fjordene hadde førsteretten til fisket i egen fjord. Regjeringsadvokatens umiddelbare svar på høringen var at sjøsamiske fiskerettigheter hadde ikke staten noe ansvar for å beskytte, kanskje da bortsett fra å beskytte de praksisene som var typiske for den sjøsamiske kulturen. Siden har det vært ganske tyst om forslaget til anerkjennelse av fiskerettigheter for ”samer og andre” i Finnmark, med unntak av etterlysninger fra ulikt hold som med ujevne mellomrom har dukket opp i lokale media.

Tre år etter at utredningen ble lagt fram, nærmer det seg nå slutten på konsultasjonsprosessen mellom Fiskeridepartementet og Sametinget om Kystfiskeutvalgets forslag. Fiskeridepartementet har kokt ned Kystfiskeutvalgets lovforslag til 3000 tonn med ekstra torsk til fiskerne fra nord og andre forvaltningsmessige løsninger innenfor dagens regelverk. Til sammenlikning tar turistfiskerne årlig opp 2958 tonn med fisk fra havet i Nord-Norge, ifølge Havforskningsinstituttet. En anerkjenning av historiske rettigheter til fiske på statens bølger må samene imidlertid se langt etter, mener fiskeriministeren. Paradoksalt nok er spanjoler og portugisere allerede innrømt såkalte historiske rettigheter til fiske i Barentshavet.

Lære av historien

Hva er det som gjør at mange års forskning produsert gjennom anerkjente vitenskapelige institusjoner og godkjente kanaler kan avvises så lett? Her ligger nok mye av svaret i politiske og økonomiske realiteter. Som for eksempel at Fiskeridepartementet kanskje ikke ønsker å gi fra seg makt til å bestemme over havområder som representerer kyststatens suverenitet i nord og produserer noen av Norges største kilder til rikdom, både gjennom fisket, oljeindustrien og oppdrettsnæringen. Et av de sentrale punktene i den samiske debatten om fiskeriene siden 1990 har jo vært lokal forvaltning av ressursene, noe som ikke falt i god jord hos departementet. Hvis vi skal trekke lærdom av historien, er det grunn til å se på hvordan norske regjeringer tidligere har reagert på offentlige utredninger om samiske rettigheter. Siden Alta-aksjonen i 1980 har det foregått det historikeren Henry Minde (2003) har kalt for en ”stille revolusjon” – innføringen av sameloven, opprettelsen av Sametinget, og et utall andre lover og forordninger som alle støttet opp under formålet i Grunnlovens § 110 – ”at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv”. Alle lovendringene er gjennomført med støtte i offentlige utredninger, basert på ekspertvurderinger og bestilt av staten.

Retten til land og vann

I 2005 kom kronen på verket som foreslo den hittil største graden av selvbestemmelse over land og vann til finnmarkingene, nemlig Finnmarksloven. Men denne ble ikke implementert uten kontroverser mellom juridiske eksperter fra flere leire. Regjeringen ønsket i utgangspunktet å opprette et forvaltningsselskap av statens grunn i Finnmark uten å gå inn på hvem som eide land og vann i Finnmark. Jusprofessorene Graver og Ulfstein kom til den konklusjon at dette ville stride mot folkeretten, og at samenes og finnmarkingenes rett til å eie grunnen i Finnmark måtte anerkjennes. Justisdepartementet støttet seg imidlertid heller til jusprofessoren Carl August Fleischers vurderinger, som mente at Graver og Ulfstein hadde misforstått noe. Enden på visa ble at Finnmarksloven ble vedtatt og finnmarkingene ble eiere av den tidligere statsgrunnen i fylket. Retten til å fiske i havet utenfor Finnmark ble imidlertid ikke inkludert i loven, og Stortinget ga oppdraget om å utrede dette spørsmålet til Kystfiskeutvalget. Også nå ser vi at ekspertenes og forskernes vurderinger av dette spørsmålet ikke står uimotsagte av regjeringen, slik som i 2005 med Finnmarksloven. Forskjellen mellom land og hav er imidlertid at det for staten knytter seg om mulig enda større politiske og økonomiske interesser til havet enn til landet i nord. Kommer vi til å se enda flere jurister og andre eksperter slå hverandre i hodet med paragrafer og folkerett i full offentlighet, eller blir saken avgjort på konsultasjonsmøtet den 9. mai som bebudet, og offentliggjort på kaia i Nesseby - langt fra offentligheten i Oslo og tett opp mot russegrensa? 

Eksperter til besvær

I forkant av det siste konsultasjonsmøtet mellom departementet og Sametinget knytter det seg stor spenning til hva utfallet blir. Resultatet av konsultasjonene skal så gå til både Sametinget og Stortinget. Vet fiskeriministeren og de andre som ikke vil godta eksistensen av den historiske retten noe forskerne og ekspertene ikke vet? Eller er det kanskje slik at fiskeriministeren legger mest vekt på vurderingene til andre forskere og eksperter som har kommet til en konklusjon regjeringen er mer komfortabel med? Om det siste er tilfelle, burde regjeringen vurdere å få tak i forskere som mener det samme som dem neste gang det skal utredes et samisk rettighetsspørsmål. Da slipper vi kanskje alle for- og imot- argumenter og rasistiske nettdebatter, og regjeringen kan være godt fornøyde med konklusjonen til neste utvalg: ” Samene har ingen rettigheter”, trygge på at svaret er kommet fram til etter grundige vurderinger og avveininger gjort av kompetente eksperter.

Imidlertid finnes det et mer virkelighetsnært svar på hvilke vurderinger politikerne i realiteten støtter seg til. I denne saken som i andre blir eksperter og forskere uunngåelig en del av et politisk spill til besvær eller lettelse for makthaverne, om de ønsker det eller ikke. Hva som blir den neste utredningen om samiske rettigheter som regjeringen må ta stilling til? De neste årene står utfordingene i kø. Retten til land og vann fra Hedmark til Troms, en nordisk samekonvensjon, og ikke minst det største spørsmålet av dem alle - retten til selv å bestemme over egen fortid, nåtid, og framtid. Sørg endelig for å konsultere de mest ubesværlige ekspertene til å vurdere disse spørsmålene, er mitt hete tips. 

Referanse: 

Minde, Henry (2003): “The Challenge of Indigenism: The Struggle for Sami Land Rights and Self-Government in Norway 1960-1990” i Jentof et al (red.): Indigenous Peoples: Resource Management and Global Rights. Eburon, Delft.