Av Torjer A. Olsen, førsteamanuensis i urfolksstudier

Mayakalenderen sier at verden går under i år. Det har vært flittig omtalt i medier hvordan den eldgamle Mayakalenderen ikke går lenger enn til 2012. Filmen 2012 gir Hollywood-versjonen av undergangen. Og noen har uttrykt sin bekymring over at media skriver om Maya-kalenderen. Jeg er ikke så bekymra. Profetier om verdens ende har vi sett før. For eksempel i Nord-Sverige på 1930-tallet.

Sjøl om 2012 har fått mer oppmerksomhet, er det en ganske så sø(k)t historie jeg nå skal komme med – i fortellingens form:

Korpela, arken ved verdens ende og kamming av kjønnshår
Det endte med fengsel og galehus. Men det starta så fullstendig annerledes. I 1928 i Tornedalen, lengst nord i Sverige, starta en mann som het Toivo Korpela å forkynne Guds ord. Toivo var vokst opp i Kiruna og var fra barndommen vant til å gå i læstadiansk forsamling. I forsamlingen hadde han hørt og sett predikanter snakke om synd, om Guds dom og nåde, om Kristi blod og syndenes forlatelse.

Toivo var flink som forkynner. Han hadde lett for å rive med seg folk i talene sine. Særlig lot ungdommen seg rive med. De satte pris på denne litt yngre karen som snakka så direkte til forsamlingen.

De andre predikantene var ganske mye eldre. De hadde holdt på lenge, reist rundt og forkynt Herrens alvorlige budskap til folkene i Lappmarken. Og de hadde forsøkt å gjøre det slik Lars Levi Læstadius hadde lært dem å gjøre, slik Johan Raattamaa hadde videreført. Riktignok var de ikke ukjent med konflikt og uenigheter.

Flere av de gamle kunne godt huske hvordan det hadde vært like etter at et nytt århundre meldte sin ankomst. Den store læreren Raattamaa hadde gått bort og etterlatt et stort tomrom. Kristendommen hadde spredt seg langt – over både prestegjeldgrenser, länsgrenser og landegrenser. Og nye predikanter hadde kommet med nye fortolkninger. Kristendommen hadde splitta seg. Den ene forsamlingen blei til mange forsamlinger. Ordet skal holdes rent. Da får vranglærerne heller kastes ut.

Toivo braut med tradisjonene. Han talte aleine, uten en reisekamerat ved sin side. Det likte ikke de andre predikantene. De likte heller ikke spesielt godt måten han snakka på. Så i 1933 sparka de ham. Han var ikke lenger en del av den læstadianske bevegelsen.

Han blei likevel ikke aleine. Flere av tilhørerne – fra Kiruna til Karesuando – ville heller høre på Toivo enn på de andre. Korpela-bevegelsen var født. Og nå var ikke lenger Toivo aleine som predikant. Det vil si – de som snakka i Korpela-bevegelsen, fikk tittelen profeter. Den første profeten blei Sigurd Siikavaara.

Sigurd var blitt med over i Korpela-bevegelsen, og viste snart at han hadde ideer som skilte seg fra den læstadianske hovedstrømmen.

Den 1. januar 1934 kom en ny finsk bibeloversettelse. Korpelanerne likte den ikke. Sigurd og den ”andre profeten” fortalte at de i visjoner hadde sett at den nye oversettelsen var den ”ødeleggende styggedommen” som Daniels bok i det Det gamle testamente forteller om. Ut fra samme teksten utleda de både at og når dommedag skulle komme: ”Salig er den som bier og når frem til et tusen tre hundre og femogtretti dager” (Dan. 12,12). Fra 1. januar 1934 var det altså 1335 dager til 24. juli 1937. Det som sa skulle skjer, var at Guds ark (Joh. Åp. 11,19) skulle komme, først til Kiruna, for å ta de troende med seg til det himmelske Jerusalem. Antallet på de utvalgte var ikke mer enn 666. Fram til arken skulle komme skulle tida preges av forfølgelser og mangel på syndenes forlatelse.

Toivo trodde ikke på ideen om arken. Han syntes nok at det ikke hørtes spesielt sannsynlig ut, kanskje ikke verken ideen om arken i Kiruna eller de få kristne som skulle reddes. Hva vet vel vi? Profetene blei ikke fornøyde. De krevde at han skulle sverges til helvete. Akkurat dette blei en viktig formel. De troende begynte å sverge alle som sto utafor, som blei kalt for Babylons skjøger og usynlige djevler, til helvete. Språket var voldsomt, og ledsaga av hopping og dansing. ”Babylonin portto helvettiin”, sa de.

Nye profetier sto for tur. Den som leda an, var Ebba Strålberg, som blei kalt profetinna. Hun så i visjoner at arken skulle komme tidligere enn først antatt. Arken skal lande på innsjøen Luossajärvi utafor Kiruna 14. mars 1935, sa hun.

Nå blei de troende mer intense. Langs veien og utafor skoler kunne det stå korpelanere og hoppe og klappe mens de sverga Babylons horer til helvete. Politiet kom og tok noen med seg, og sendte dem til mentalundersøkelser.

Da Sigurd på seinsommeren 1935 kom tilbake etter et lite opphold på mentalsykehus, konstaterte han arken ikke var kommet. Han gjorde som man gjør når verdens undergang ikke kommer som planlagt: Han omtolka arkens betydning til en åndelig størrelse.

Fram mot sommeren 1935 – arken kom aldri, som dere skjønner – blei det utforma ritualer av seksuell karakter. De som kjente seksuell dragning mot hverandre, skulle ligge ved sida av hverandre uten at noe skjedde. Slik kunne de bli fri.

Ikke lenge etter bestemte Sigurd seg for at han representerte Kristus og dermed kunne ta bort all synd. Dette gjorde det mulig og ønskelig å leve helt fritt og uten innskrenkninger – med sprit, dans, sex og kortspill. Jo da, dette er kjernesyndene i den læstadianske forsamlingen på denne tida. Man skulle takke Gud for syndsfriheta med hvert lem, kunne Sigurd fortelle. Sjøl om ikke alle deltok i utøvelsen av fri sex, det skal ha vært frivillig, utgjorde fenomenet en stor del av forsamlingstida.

Korpelanerne innførte også mer aparte ritualer: I forlengelsen av de seksuelle utskeielsene begynte de med såkalt kamming og pensling – for å vise at de ikke var blyge for hverandre i denne Herrens siste tid. Men dette er jeg for blyg til å fortelle mer om i en bloggtekst (i en artikkel i Din – Tidsskrift for religion og kultur 2+3/2001 skreiv jeg mer detaljert om dette. Jeg var ung og trengte poengene).

Dette blei begynnelsen på slutten. Da politiet fikk vite at også mindreårige deltok, greip de inn. Sigurd og flere andre blei arrestert. Korpela-bevegelsen eksisterte ikke mer. Igjen var historiene og ryktene. De lever. Den dag i dag.

Etter fortellingen
Dette var altså ikke et eventyr. Samtidig er det slik at Korpela-bevegelsen er blitt en mytisk bevegelse. Det er en lang rekke fortellinger om hva som skjedde, og om familiene til dem som var med i Korpela-bevegelsen. Og Lennart Lundmark har skrevet en interessant bok.

Kanskje er det ikke noen trøst for dem, men kristendomshistorien, som religionshistorien for øvrig, har mange slike aparte bevegelser. At verden skal gå under, er jo en generelt kristen ide. Det samme er ideen om at bare noen få skal reddes. Variasjonen ligger i hvor omfattende katastrofen er, samt i hva som skal til for å reddes. Og i hva som egentlig skjer etter katastrofen. Men det får vi ta til neste år. Etter katastrofen.