Fiskerkunnskap og forskerkunnskap – ja takk, begge deler

av Svanhild Andersen, forsker, Senter for samiske studier, Universitetet i Tromsø

Fávllis samisk fiskeriforskningsnettverk som ledes av Senter for samiske studier ved Universitetet i Tromsø, har iverksatt to forskningsprosjekt med tradisjonell økologisk kunnskap i sjøsamiske bosetningsområder som hovedtema. (Det samiske ordet fávllis betyr ute på dypet, ute fra land – ”på sjøen”). Gjennom tverrfaglig samarbeid ønsker vi å framskaffe forvaltningsrelevant kunnskap om fiskeriene i nordlige fjorder. For det formål vil vi forsøke å kombinere tradisjonell kunnskap og forskningsbasert kunnskap. Vi har altså gjort en avgrensning som innebærer at vi retter blikket mot fiskeriavhengige lokalsamfunn og lokal kunnskap om fiskeriene i disse områdene, samtidig som vi er opptatt av å bidra med kunnskap som kan brukes i den offentlige fiskeriforvaltningen. Har vi dermed urealistiske forventninger?

Begrepet tradisjonell kunnskap synes å bli brukt stadig mer, både i politiske og faglige sammenhenger. Ofte handler det om kunnskap knyttet til en næring basert på utnytting av naturressurser i folks nærområder. Dermed er det særlig tradisjonell økologisk kunnskap som er i fokus. Begrepet økologisk i denne sammenheng viser at det dreier seg om kunnskap om samspillet mellom ulike arter, for eksempel fiskearter, og samspillet mellom artene og miljøet de er i. Man snakker gjerne om økosystem, og økosystemforvaltning er formulert som et mål i blant annet internasjonale miljøavtaler.

Det er nettopp utviklingen innen miljørett som har vært døråpnere for tradisjonell økologisk kunnskap til politiske arenaer – noe som i neste omgang har avstedkommet en økende interesse for denne kunnskapsformen innen forskningsmiljøer. Konvensjonen om biologisk mangfold som trådte i kraft i 1993, er en avtale om bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold, samt rettferdig fordeling av godene som oppnås ved bruk av genetiske ressurser. Den har en egen bestemmelse når det gjelder urfolks- og annen lokal kunnskap (artikkel 8 j, se for eksempel her – konvensjonen på norsk hos Lovdata). Regjeringen har nylig lagt fram naturmangfoldloven. Den inngår i myndighetenes oppfølging av sentrale prinsipper i blant annet konvensjonen om biologisk mangfold. Naturmangfoldloven legger opp til kunnskapsbasert forvaltning. Ifølge lovens skal vitenskapelig kunnskap legges til grunn for offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet. Dessuten skal det legges vekt på “… kunnskap som er basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av og samspill med naturen, herunder slik samisk bruk, og som kan bidra til bærekraftig bruk og vern av naturmangfoldet” (§ 8) .

I vår sammenheng er også en annen faktor når det gjelder det rettslige grunnlaget for naturmangfoldloven av interesse: En viktig premiss for denne loven er nemlig grunnlovsbestemmelsen om miljø (§ 110 b), der første ledd fastslår retten til miljøkvalitet: «Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig Betraktning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten.” Denne bestemmelsen er i høyeste grad relevant for en annen grunnlovsbestemmelse, nemlig den såkalte sameparagrafen (§ 110a) som ble tilføyd i 1988: “Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.” Sikring av sjøsamisk språk, kultur og samfunnsliv avhenger nettopp av “… Natur hvis Productionsævne og Mangfold bevares”.

De sjøsamiske samfunnene er preget av lang tids marginalisering, noe som kommer til uttrykk både gjennom en sterkt svekket fiskerinæring (nedgang i antall fiskere, båter og mottaks- og foredlingsanlegg på land samt mindre fangster av de fleste fiskeslag), fortsatt språklig fornorskning og stor befolkningsnedgang. Økonomisk, kulturell og politisk marginalisering av sjøsamene og sjøsamiske fiskerier har blitt dokumentert i en rekke rapporter og utredninger i løpet av de siste 15 år – sist i Kystfiskeutvalgets innstilling (NOU 2008: 5) som ble lagt fram i februar 2008.

I en situasjon som er kritisk for sjøsamisk kultur og sjøsamiske nærings- og samfunnsinteresser, er det stort behov for kunnskap om både fiskeressursene i disse områdene, fjordene som økosystem, fangstmåter og konsekvenser av både fangstmåter og ulike reguleringsformer iverksatt av fiskerimyndighetene. Slik kunnskap genereres på ulike arenaer – i forskningsinstitusjoner og forvaltningsorganer, men selvsagt også blant næringsutøvere. Lokale fiskere hevder, basert på sine observasjoner over mange år, at det har skjedd store økologiske forandringer i fjordene i Finnmark. De fokuserer på reduksjon i fiskebestander, men også på økning i selbestander og spredning av den såkalte kongekrabben (en fremmed art langs norskekysten), samt økte bestander av kråkeboller og medfølgende nedbeiting av tareskogen (et viktig oppvekstområde for yngel). Fra noen områder beskrives også forandringer etter etableringer av oppdrettsanlegg. Samlet sett dreier dette seg om omfattende endringer, noe som har skapt bekymring for ytterligere svekkelse av fiskeriene i disse områdene.

Det er først og fremst forskere som leverer kunnskap til offentlig ressursforvaltning. Ja, selvfølgelig. Men må all kunnskap være basert på forskning for at den skal være gyldig som grunnlag for evalueringer og utforming av fiskeripolitikk og -forvaltning? Eller finnes det noen kontaktpunkt mellom fiskerkunnskap og forskerkunnskap, og dermed også en åpning for utveksling og kommunikasjon mellom to ulike kunnskapsformer?Den nye naturmangfoldloven kan i en slik sammenheng forstås som en aksept for Ole Brumms velkjente prinsipp: Ja takk, begge deler!

Referanse:

Miljødepartementet: Ot.prp. nr. 52 (2008-2009) Om lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven).

(Forsidefoto: Privat)