Av Bjørg Evjen, professor dr.art, Senter for samisk studier, Universitetet i Tromsø

Deltok samer i oppbyggingen av gruveindustrien, eller var det slik at samer ikke kunne jobbe i mørke gruveganger?

I flere undersøkelser blir samer knyttet til funn av mineralforekomster. Gruvedriften på sølvforekomsten i Nasa, på svensk side av Rana, på 1600-tallet ble gjort av ”en nomad”.

Samen Mons Petter har fått æren for funnet av de store malmforekomstene i Sulitjelma, Nordland. Denne driften varte i mer enn 100 år. Det var også en same, Peder Vashaug, som fant kobbermalm i Valnesfjord i Fauske. Gruvedriften der ble imidlertid av kort varighet.

Fra Ballangen, der Bjørkåsen gruver ble etablert på en kopperholdig svovelkisforekomst, heter det at ”det var særlig samer som skulle bli de første ”geologer”. Gruvedriften her varte fra 1910 til 1964. Flere eksempler finnes.

Det er i og for seg ikke noe merkelig eller overraskende ved at det var samer som gjorde slike funn, det var de som mest brukte fjellområdene. Men det kan være et poeng å bli minnet på det.

Fjellsamer var imidlertid i liten grad i arbeid i gruvene, som en sa det: ”Det var trivelig å vær i Sulis, men ingen hadde fått mæ inn i gruven der! Æ ville være ute i det fri!” Dette var samer som levde i fjellene, de drev reindrift og var ut fra levesett lett å definere som samer. Og de deltok ikke i gruvearbeidet.

Hva med deltakelse i gruvedriften for samer som bodde ved sjøen, de fastboende sjøsamene? For å svare på spørsmålet må for det første sjøsamene kunne identifiseres. Det er ikke like lett som med dem som levde av reindrift. Sjøsamene levde som fiskerbønder, og var ut fra næring vanskelig å registrere som samer, med et levebrød som var likt det ikke-samer hadde. De var dessuten tidlig fornorsket både i språk og klesvei. I undersøkelsen kom det fram at mange av dem rundt 1900 var registret som ”blandet” i folketellingene, som jo er den viktigste kildekategorien for å finne fram til samiske slekter for hundre år siden.

Ved å ta utgangspunkt i slektsforskning og koble opplysningene til eldre kilder over sjøfinneskatten og ”blandingen” i folketellingsmaterialet, kom den sjøsamiske delen av befolkingen til syne i de rurale områdene.

Neste steg var å søke dem opp på industristedene. På gruvestedet var etnisitet uinteressant, der var det arbeidsinnsatsen som telte, uavhengig av etnisk tilhørighet. I kildene ble derfor etnisk tilhørighet ikke registrert. Dette gjaldt også for folketellingsmaterialet.

For å nå sjøsamene måtte forholdene i de rurale områdene legges til grunn. Her kom slektsforskning inn i bildet. For å gjøre neste del av forskningsprosessen kort: Resultatet ble at den sjøsamiske andelen av befolkningen i rekrutteringsområdene til gruveindustrien viste seg å være like høy som, og i noen tilfeller faktisk høyere enn tilfellet var for den norske delen av befolkningen.

Sjøsamene deltok i stor grad i oppbyggingen av gruveindustrien i Nord-Norge.