Forsker i fellesskap - forsker i whanau

Av Torjer A. Olsen, førsteamanuensis i urfolksstudier, Senter for samiske studier, UiT Norges arktiske universitet, p.t. gjesteforsker ved University of Auckland.

Kia ora, bures, god morgen, good morning. I am honoured to have the chance to say a few words on behalf of the newcomers. We are all honoured to here in the marae, in Te Puna Wananga, and on the University of Auckland in Aotearoa…

Slik begynte jeg min korte hilsen under velkomstseremonien der vi nye fikk bli en del av et fellesskap. Denne bloggteksten er en fortelling om en seremoni. 

Jeg befinner meg altså i Aotearoa/New Zealand (Aotearoa er maorienes navn på landet) på forskningsopphold. Jeg har vært så heldig å få kontor og en plass i staben på Te Puna Wānanga (School of Maori Education), ved Faculty of Education and Social Work på University of Auckland.

Målet med å være her er å lære av hva universitetet og Te Puna Wānanga gjør i sitt arbeid med, for og om urfolk i utdanning. Målet er å utfordre egen praksis i undervisning, forskning og formidling - og se om det fungerer i en helt annen sammenheng enn hjemme i Tromsø, på UiT Norges arktiske universitet og Senter for samiske studier.

La meg vende tilbake til der jeg starta: Mine ord var en ørliten del av en stor velkomstseremoni - powhiri - på maorivis. Seremonien var fakultetets offisielle velkomst og innlemmelse av nytilsatte og nye doktorstudenter. Og det er en ganske klar protokoll for hvordan en powhiri ved fakultetet går for seg. Gjennom en powhiri blir du en del av fellesskapet - whanau - på fakultetet.

Mange skoler arrangerer også powhiri. Da våre to yngste døtre på fem og ti år hadde sin første skoledag i juli, deltok hele skolen i en powhiri for å ta de nye elevene med familier inn i skolefamilien.

På universitetet vandra vi - cirka 20 personer - i prosesjon inn til forsamlingshuset - wharenui - i maoriplassen - marae - på fakultetet.  Aller først inviterte en kvinnelig leder ved fakultetet oss inn med sang. En av oss nye - en erfaren kvinnelig lærer - svarte med sang og leda oss inn i wharenui. Der var samla representanter og ansatte ved fakultetet på den ene sida av rommet. Vi nye satte oss på den andre sida, overfor dem. Mennene foran og kvinnene bak. Dette handler etter sigende om at powhiri er en konfrontasjon der mennene skal ta støyten. Kjønn spiller uansett en rolle.

Den mannlige powhirilederen ønska så velkommen og sa åpningsordene, mest på maori, litt på engelsk. Dernest snakka både dekan og prodekan ved fakultetet. Dels holdt de en velkomsttale, dels var det seremonielle ord. Mest maori, litt på engelsk. (I parentes betrakta, dette er egentlig noe som ledere i alle fall ved UiT Norges arktiske universitet burde utfordres til. Velkomsttaler bør vel holdes i enda større grad på et av de samiske språkene. Sjøl er jeg bestemt på å starte samiskkurs når jeg returnerer).

Og de sang. Dernest var det oss nye sin tur. Noen (kun blant mennene) sa noen ord. Jeg fikk anledning til å uttrykke offisielt min glede og ydmykhet over å få bli tatt inn i whanau ved universitetet. Og vi sang. Med god hjelp klarte vi å få sunget noen sanger på maori. Det hele endte med latter. Og glede. Og hongi - hilsen ved at din panne og nese møter den andres panne og nese. Og morning tea så klart.

En seremoni som denne gjør noe. Som lærer i urfolksstudier tar jeg med meg hvordan det hele handler om å ta på alvor folk, sted og praksiser. Det handler om respekt og gjensidighet. Og det handler om at å møte mennesker betyr noe. Du blir en del av et fellesskap og du har ansvar for å ta vare på dette fellesskapet.

For min del kjenner jeg på ansvaret nå i starten av et års opphold. Nå er jeg del av whanau her. Det føles godt.

ps: Å reise på et års forskningsopphold til den andre sida av jordkloden fører med seg noen utfordringer. Dette er det første i en serie reisebrev..

(Forsidefoto: School of Maori Education, University of Auckland / Foto: Torjer A. Olsen)