Fra fisk til krabbe i Porsangerfjorden

Av Svanhild Andersen, forsker ved Senter for samiske studier, Universitetet i Tromsø

For noen uker siden var jeg på feltarbeid i Porsanger i Finnmark, som medarbeider i et forskningsprosjekt (Fávllis) med tradisjonell økologisk kunnskap om fjorder som hovedtema. Porsangerfjorden har i løpet av det siste tiåret blitt kjent for at den er nærmest fisketom. Men i høst var det stor aktivitet på fjorden, og båter lå lastet ved kai for å få levert sine fangster.

Nei, det er ikke fisken som er kommet tilbake. Det er fjordens nye art som nå er grunnlaget for aktivitet og inntekt: kongekrabben, eller kamtsjatka-krabben. Paralithodes camtschaticus. Benevnelsen russekrabbe som synes å være vanligst blant annet i Porsanger, peker østover – til krabbens startpunkt før den begynte på den lange vandringen langs kysten i nord. Den ble satt ut i Murmanskfjorden ved Kolahalvøya på 1960-tallet av sovjetiske havforskere.

I 1977 ble en kongekrabbe tatt i et kveitegarn i Varangerfjorden. Dette var første gang denne arten ble registrert i Norge. I løpet av 1980-tallet ble krabber i garn et stadig vanligere syn i Øst-Finnmark. På 1990-tallet ble krabben registrert stadig lenger vest, og etter hvert vandret den ut av Finnmark. Ifølge stortingsmeldingen om forvaltning av kongekrabbe som ble lagt fram i 2007, regnes det som sannsynlig at krabben på det tidspunkt var kommet til Nord-Troms gjennom spredning forårsaket av egenvandring og larvedrift. Det er også registrert krabber lenger sør, blant annet i Lofoten, men man antar at disse har vært (ulovlig) satt ut.

I 2002 ble det åpnet for kommersiell fangst av kongekrabbe, og fangstområdet ble utvidet etter hvert som bestanden spredde seg vestover. I dag går grensen i Porsangerfjorden (ved 26°Ø, med unntak av fjordens indre del som er holdt utenfor området for kommersiell fangst).

Krabbefisket skaper aktivitet og gir inntekt til mange i Porsanger (og lenger øst), og viser også viljen til omstilling blant fiskere så vel som områdets eneste gjenværende fiskekjøper. Men også denne medaljen har en bakside. Det er vanskelig å drive annet fiske i en fjord full av krabber. Riktig nok er det svært lite fisk i Porsanger, men krabben gjør ikke saken bedre for det tradisjonelle fjordfisket med garn og line. Garn full av krabber er vanskelig å rengjøre og må som regel kastes, og krabben spiser agnet fra lina. Denne nye arten i fjorden utgjør altså både et gode og et onde for fiskerne, og dermed også for lokalsamfunnene langs fjorden.

Selv om man i Porsanger gleder seg over aktivitet og inntekt, synes jeg å ane en underliggende bekymring blant fjordbefolkningen. Hvordan påvirker krabben fjorden? Hva lever den av? Blir det enda mindre fisk? Noen spør hvor lenge kabbefisket som næring vil bestå, og hva man står igjen med etterpå. Hvordan er fjordens tilstand for eksempel om ti år?

Det er ikke bare folk langs fjorden som er bekymret. At kongekrabben finnes på norsk svarteliste 2007, taler sitt tydelige språk. Denne listen er basert på økologiske risikovurderinger av et utvalg av fremmede arter som er påvist i Norge. Med økologisk risiko menes om arten kan ha negative effekter på økosystemer, stedegne arter, genotyper eller kan være vektor for andre arter (parasitter og sykdommer) som kan være skadelig for stedegent biologisk mangfold. Fremmede arter i denne sammenhengen delt inn i tre kategorier: lav risiko, ukjent risiko og høy risiko.

Kongekrabben er på høyrisikolista, med følgende begrunnelse: ”Kongekrabben kan representere en trussel mot både bunndyrfauna og torskeyngel, det siste med bakgrunn i at den er vert for flere parasitter og sykdomsframkallende mikroorganismer, bl.a. en dødelig blodparasitt som kan overføres til torskeyngel.” Men som det også pekes på: ”Kongekrabben er også en betydelig ressurs. Det er derfor ikke enkelt å finne fram til forvaltningsformer som er i tråd med bærekraftig ressursforvaltning, samtidig som internasjonale krav til ivaretakelse av det biologiske mangfoldet skal oppfylles”.

Fiskere og andre i Porsanger tilpasser seg som best de kan denne nye situasjonen. Men alt er ikke som det skal være. Som en av innbyggerne langs fjorden uttrykte det, idet han ga meg en smakebit på grillet krabbeklo og krabbekaker fra gårsdagens middag: ”Jeg ville mye heller hatt småsei og lever i kjøleskapet.” Men nå er det krabben som er en vanlig råvare fra Porsanger, og ikke sei.

Tiden vil vise i hvilken grad norsk fiskeriforvaltning lykkes i å forvalte krabben både som en trussel mot stedegent biologisk mangfold og som en ressurs, og hvilke konsekvenser denne nye arten får for Porsangerfjorden som grunnlag for næringsvirksomhet, bosetning og blant annet sjøsamisk kultur i dette området.

(Forsidefoto: Privat)