Angelika Lätsch, stipendiat ved Universitet Bern, med gjesteopphold ved Universitetet i Tromsø (Senter for samiske studier)

Jeg er en sveitsisk stipendiat som for tiden oppholder meg på Senter for samiske studier ved Universitetet i Tromsø. Veien min nordover fra Sveits begynte allerede i det andre studieåret mitt i Bern (Sveits) i 2004. Da var jeg på besøk i Fredrikstad, min mormors hjemby. I en bokhandel snublet jeg over boken ‘Samer, makt og demokrati: Sametinget og den nye samiske offentligheten’ av Bjerkli&Selle (2003). Der var det flere spennende artikler om ‘nye’ samepolitiske forhold. Men den som fanget oppmerksomheten min mest var artikkelen skrevet av Svanhild Andersen om ‘Samisk tilhørighet i kyst- og fjordområder’. Til dette tidspunktet hadde jeg antatt og blitt lært at det ‘kun’ finnes reindriftssamer, og dessverre er det vel slik at majoriteten ikke har kunnskap om det samiske mangfoldet. Jeg begynte å lure på hvordan det kunne være mulig at majoriteten av samene har en såpass ‘skjult eksistens’. Så jeg gikk gjennom ulike arbeider og skrev til slutt masteroppgave om en sjøsamisk bygd og implementering av språkloven og andre politiske tiltak.

Det har ikke alltid vært like enkelt å skrive om samiske temaer i et antropologisk miljø som har spesialisert seg på områder utenfor Europa, som tilfellet er i Bern. Det er ikke mye tilgjenglig litteratur i Sveits om samer, og i hvert fall ikke om den sjøsamiske (rettighets)situasjonen eller aktuelle politiske forhold når det gjelder forholdet mellom den norske staten og samene. Så det var helt naturlig og nødvendig å ta ‘veien oppover’ til Nord-Norge for å gjøre bruk av den omfattende kunnskapen man har her.

Et godt eksempel på hvordan kunnskapen om sjøsamer er formidlet og en veldig positivt måte å bruke den på – synes jeg – var sluttseminaret for forskningsprosjektet Fjordøkologi og sjøsamiske lokalsamfunn; lokal kunnskap og endringsprosesser som ble arrangert i Porsanger (Smørfjord og Billefjord) den 11. og 12. november 2010. (For mer informasjon, se seminarets program, samt Camilla Brattlands blogg i forkant av seminaret).

Også veien til seminaret var en opplevelse. Etter å ha lest masse om Porsanger (og andre steder i sjøsamiske områder) var det fint å kjøre langs fjorden og få inntrykk av naturen, størrelsen på fjorden og bygdene, og se skiltene med stedsnavn man har hørt så mye om. Så fulgte en liten overraskelse; at bygdehuset i Smørfjord på torsdag kveld var meget godt besøkt: både liten og stor, fiskere, politikere og andre i lokalsamfunnet samt akademikere fulgte spent med foredragsholderne (Steinar Nilsen, Camilla Brattland) og filmviseren (Sirkka Seljevold), og kom med masse spennende spørsmål og innlegg.

Jeg fikk inntrykk av at forskernes arbeid vekker stor interesse i Porsanger. Mange blant lokalbefolkningen har jo også bidratt til resultatene i og med at de har stilt opp for intervju og som ‘skuespillere’ i filmen. Fredagens seminar var for meg som kommer ‘utenfra’ den mest interessante delen: Utvalget av foredragsholdere var meget variert: både lokale fiskere, politikere, marinbiologer, forfattere og folk bosatt ved fjorden fikk fortelle historien sin, og folk som hørte på deltok aktivt, konstruktivt og delvis emosjonelt i diskusjonen etterpå. Det ble fort klart at det ikke ‘bare’ dreier seg om økologiske endringer i fjorden, men også om konsekvensene disse endringene har for lokalsamfunnet – i et område med få arbeidsplasser.

Nedleggingen av skoler og butikker og fraflyttingen blant unge folk var noen av temaene som ble nevnt gang etter gang i samtalene jeg hadde med folk. Uten tiltak i primærnæringene blir det vanskelig å oppprettholde den samiske kulturen og språket, som en bekymret sametingsrepresentant sa i diskusjonen i etterkant av presentasjonene. Alt i alt fikk jeg et godt bilde av de komplekse forhold og prosesser som påvirker næringslivet, spørsmålet om (lokale) rettigheter og forskjellige synspunkt når det gjelder kommunal politikk og Sametingets politikk. Seminaret viser hvor viktig det er for en forsker å ‘se på det lokale’ – og å inkludere kunnskapen hos lokalbefolkningen og dermed få bedre innsikt i området man undersøker. Og det viser hvor konstruktivt det kan være når forskjellige folk fra både lokalsamfunn, politikk og forskning møtes for å diskutere dagens situasjon og mulige løsninger. Så er det bare å håpe at slikt arbeid kan gjennomføres også på andre steder for å styrke forskningen på lokal kunnskap og fiskerier; noe som kanskje også kan bidra til en positiv utvikling for sjøsamiske lokalsamfunn i fjord- og kyststrøk.

Videre viste turen at den sjøsamiske kulturen og språket ikke er skjult i den lokale sammenhengen. Hvorfor det er så lite kunnskap om sjøsamene på det nasjonale og internasjonale plan, blir en del av oppgaven min å finne ut.