Av Rolf Egil Haugerud, sekretær i Nordisk organ for reindriftsforskning (NOR)
c/o Senter for samiske studier, Universitetet i Tromsø

Spørsmålet om årsakene til Rudolfs røde nese ble stilt i fagtidsskriftet Parasitology today i desember 1986 som en humoristisk innledning til en artikkel av daværende professor ved Institutt for biologi og geologi, Universitetet i Tromsø, Odd Halvorsen. Artikkelen omhandlet parasitter hos rein og deres tilpasninger og smittemuligheter. Som den gløgge leser forstår var svaret i dette tilfelle reinens parasitter som det kan være mange av i reinens nesehuler og åndingsorganer, særlig når den generelle allmenntilstanden er dårlig. I dag vil mange si at reinen nok har mye større problemer enn noen skarve parasitter: Installasjoner og utbygginger i reinbeitelandet, rovviltsituasjonen som er prekær enkelte steder, og sist, men ikke minst: sult og dårlig kondisjon.

Av reinbeiteområdene her i landet skiller Finnmark seg klart ut på minussiden. Det viser slaktevektene som er et godt mål for beitetilstanden (tall i Ressursregnskap for reindriftsnæringen www.reindrift.no). Det er ingen hemmelighet at kondisjons- og sultproblemet delvis styres av reintallet som har fått lov til å være altfor høyt i altfor lang tid. Dette skyldes flere forhold, men det er nok ikke tvil om at en ”feilslått” reindrift både med hensyn til drift og forvaltning har vært medvirkende. Eksempelvis har reindriftsstyret vedtatt et reintall for Vest-Finnmark på 64000 dyr, ei grense satt ut fra bl.a. hensynet til samisk kultur. I dag er det nærmere 100000 rein der, og slaktevektene er deretter som det fremgår av Ressursregnskapet. Jeg vil minne om at et forskningsbasert utvalg kom fram til at beitegrunnlaget da gav mulighet for 40000 rein i Vest-Finnmark. Med andre ord strekte Reindriftsstyret seg svært langt, og dette gjør det selvsagt ekstra alvorlig at reindriften ikke for lengst har fått skikk på reintallet. Alternativet er utstrakt vinterfôring, men det er ikke ønskelig når hovedhensikten i reindriften er å utnytte utmarksbeitene.

Resepten for å bedre forholdene har forskere og andre fortalt for lenge, lenge siden (færre og dermed større dyr, mer og tidligere kalveslakt gjennom flokkstrukturering), men ganske mange reineierne har vendt det døve øret til. I stedet har man økt sine flokker av taktiske og strategiske grunner. Og resultatet ser vi i form av altfor lave slaktevekter, og stor uenighet reineiere i mellom – jeg vil bruke betegnelsen ressurskonkurranse. Dette gjelder selvsagt langt fra overalt og alle, for det er mange områder og distrikter her i landet hvor reindriften drives på en forsvarlig og beitetilpasset måte.

En ting er at man ikke har villet ta inn over seg råd forskningen har kommet med, ei heller kan forskningen gi entydige svar. Noe annet er at det interne selvstyret heller ikke har hatt mulighet til å justere kursen da reindriftsforvaltningen ikke har fulgt opp i tilstrekkelig grad. Dessuten mangler man (retts)instanser til å håndtere indre uenighet. Det sistnevnte var tema for Øyvind Ravnas foredrag (se artikkel i Reindriftsnytt nr. 4-2010 www.reindrift.no) på den 16. nordiske reindriftskonferansen som ble holdt ved Universitetet i Tromsø 16.-18. november i år, en konferanse jeg har omtalt tidligere og som jeg vil komme tilbake til. Vi har også det forhold at myndigheter har ligget lavt, reindriften er tross alt en viktig samepolitisk faktor.

Men også samisk reindrift er underlagt generelle naturlover om ikke å gå utover ressursgrunnlaget. Man kan likevel spørre om deler av næringen skal kunne ødelegge ressursgrunnlaget med mulig kollaps som resultat. Stortinget og Riksrevisjonen har vært “på banen”. Og nå varsler Landbruksdepartementet hardere midler mot dem som ikke følger opp vedtatte forvaltningsbestemmelser (nyhet fra LMD 211210). En ser også at samiske medier i sterkere grad tar opp problemene (Eilif Aslaksen, NRK Sámi radio 15122010).

Men det spørs om ikke forvaltningen som nå ligger i Alta, trenger en ”ryddeperson”, en leder som har faglig styrke til å gjennomføre nødvendige tiltak. Med nødvendige tiltak er også muligheten større for at Rudolf og hans kamerater vil få det bedre på vidda.

Med dette kritiske blikk, ønsker jeg fortsatt god jul og et år med framgang for rein og reindrift.

Tromsø 23. desember 2010.