Hva kan man snakke om, med hvem, og på hvilket språk?

Av Inger Dagsvold, stipendiat på Senter for samisk helseforskning og SANKS

 (Foto: Illustrasjon: Bjørn Hatteng)
(Foto: Illustrasjon: Bjørn Hatteng)

«Når jeg skal begynne og forklare til mamma om hva jeg føler, så får jeg det ikke helt til, på samisk, jeg vet ikke hvordan jeg skal si det på samisk. Samisk er et rikt språk, men det er lettere å snakke om følelser på norsk. Dagboka skriver jeg også på norsk, det er enklere».

Sa den samiskspråklige studiedeltakeren som satt overfor meg, og som ellers prater samisk med mamma om alt mulig annet, men altså ikke om følelser.

Jeg har intervjuet samiske pasienter som får behandling i psykisk helsevern og spurt dem om hva de mener er viktig når det gjelder språklig og kulturell tilrettelegging av helsetilbudet til samisk befolkning i Norge.  Det har vært sterke fortellinger, gråt og latter, og studiedeltakerne har vært svært åpenhjertige og vist meg stor tillit. De har lært meg at det er et stort mangfold av hva språk og kultur betyr for den enkelte når man trenger hjelp fra helsevesenet.

 

Noen vil snakke samisk, andre ikke.

Det viser seg at det ikke er så enkelt som at alle samer vil, eller kan, snakke samisk i alle sammenhenger. Hva man kan snakke om, på hvilket språk, på hvilken måte og med hvem, varierer. De jeg har intervjuet, omtaler seg selv som tospråklig, og er vant til å svitsje mellom språkene alt etter hva de snakker om og hvem de snakker med. Noen har både samisk og norsk som morsmål hvis foreldrene snakker hvert sitt språk.  I en kjernefamilie kan man snakke samisk med mor og bror, og norsk med far og søster. Det er likevel sånn at samiskspråklige helst snakker samisk sammen, hvis de har etablert samisk som sitt språk, og det språket man starter å snakke sammen på, blir det språket man kjenner hverandre på. De ser det å være tospråklig som en ressurs og en helt naturlig del av livet. Det er ofte sånn at i sårbare og akutte livssituasjoner, hvor liv og helse er truet, så kan det være at det samiske språket er det som gjelder. Men ikke nødvendigvis alltid.

 

Det man ikke snakker om …

Det mine studiedeltakere sier, er at tema som psykiske problemer, følelser og vold/misbruk/overgrep, er noe det ikke snakkes om i de samiske samfunn. Men de gjør det likevel. Oppsøker helsevesenet og snakker om det, fordi de kjenner at de må ha hjelp. Det snakkes ikke så mye om det i den nærmeste familien heller, i hvert fall ikke for disse personene. Kanskje kan dette henge litt sammen, for den tausheten som de mener råder i det samiske, har medført at man ikke er vant til å snakke om slikt på samisk, og ikke har samiske ord for slike tema. De sier at det er mye mer vanlig å lese og høre om slike tema i det norske samfunnet, norske aviser og norske media, så da er det lettere å snakke på norsk om det. «Det kom som et sjokk når du spurte», var det en som sa, «for selv om morsmålet mitt er samisk så ordlegger jeg meg bedre på norsk om følelser». Jeg har etter dette blitt ganske nysgjerrig på hvordan samisktalende terapeuter og pasienter snakker om dette, hvis pasienten ikke har ord for «det man ikke snakker om» på samisk.

Reindrift derimot, det må man snakke om på samisk, for det finnes det ikke norske ord for. Da blir det vanskelig å snakke med en norsktalende terapeut om livet og hvordan ting henger sammen, og hvordan man kan håndtere det man ikke skal snakke om.

 

‘Å snakke om det’ – å forstå og bli forstått.

At man ikke snakker med hvem som helst om hva som helst, er vel noe vi alle kjenner oss igjen i. Noen av mine studiedeltakere ville helst ha en terapeut de ikke kjenner eller omgås privat, som nabo, slekt, bekjentskap i bygda. For som en sa, «det er jo kjentfolk og slekt overalt […] og når terapeuten min slutter, så er det bare kjentfolk igjen. Det er en krise for meg». For andre var det godt og trygt å komme til en terapeut som er og/eller snakker samisk, for det å ha en felles bakgrunn kan gjøre at man forstår hverandre bedre. Det var faktisk de norsktalende samiske pasientdeltakerne som oppga et språkproblem, ved at de savnet å kunne snakke samisk. Savnet å ha det språk som uttrykker ens identitet. Kanskje er det minner fra samisktalende besteforeldre eller andre som var de som så deg, støttet deg og som man kunne gå til for å få trøst når det vonde skjedde i livet og som man trenger hjelp til å bearbeide som voksne. Minner som er på et språk som ble borte.

 

Samiske pasienters behov er altså langt fra entydige. Noen vil helst snakke samisk, andre vil helst snakke norsk, noen snakker åpent, andre ikke. Så enkelt. Så vanskelig.

 

Nylig ble jeg intervjuet om funnene i prosjektet mitt, på telefon. Samtalen dreide seg like mye om mine kliniske erfaringer, og antagelser om betydningen av disse funnene. For det finnes svært lite forskning om hva samiske pasienter mener og har behov for sine møter med helsevesenet. Min lille, kvalitative studie konkluderer ikke, kan ikke generaliseres til hele den samiske befolkningen, men peker på flere kunnskapshull og utfordringer. Jeg fikk intervjuet til gjennomlesing, men hadde bare mobilen tilgjengelig. Min Lesson learned#1: Veldig knørvete å lese i full fart og redigere tekst på mobil. Jeg tenkte – ah, det betyr sikkert ikke så mye, det gjør sikkert ikke noe ... Stor var derfor overraskelsen, og fortvilelsen, da det gikk opp for meg at jeg i intervjuet påstås å konkludere med at få samer får tilbud om å snakke samisk. Og verre, at presseoppslaget lever sitt eget liv, og at andre medier som refererte den første trakk det enda lengre, bl.a til at samer ikke får medisinsk informasjon. Min Lesson learned#2: det betyr noe å lese intervjutekst grundig og kreve god tid til det. Artikkelen min handla da vitterligen om at det er komplekst, at vi mangler kunnskap om dette, og at samiske pasienter har ulike behov, akkurat som alle andre folk. Min Lesson learned#3: det man snakker om gir alltid rom for misforståelser, feiltolkninger og forenklinger.

 

Meg er det ikke så farlig med. For pasientene har kommunikasjonsproblemer langt større konsekvenser, nemlig faren for feildiagnostisering og dårligere kvalitet på behandlingen.