Av Svanhild Andersen, forsker ved Senter for samiske studier, Universitetet i Tromsø

Fredag 5. februar fikk jeg en sms med et spørsmål fra en ung jente, bosatt i min hjemkommune Nordreisa: “Ka det koste å få sydd kofte?” Det er jo i og for seg verken merkelig eller oppsiktsvekkende at noen spør om prisen på et klesplagg, og slett ikke når det gjelder plagg som ikke selges i vanlige klesforretninger, slik som kofte, bunad eller andre plagg som brukes av en folkegruppe. Men det kan likevel være interessant å reflektere over spørsmålet. Min innfallvinkel i denne sammenheng er datoen spørsmålet ble stilt. Jenta går på videregående skole i Nordreisa, og det ante meg at sms’en fra henne hadde en sammenheng med skolens markering av Samefolkets dag (6. februar).

Marie som jeg kaller jenta her, roser skolen sin for markeringen av denne dagen. Kjempebra! En hel uke, veldig bra gjort av skolen! Hun nevner foredrag, samisk musikk og undervisningsopplegg om emnet samer. For eksempel laget klassen Design & håndverk samiskinspirerte smykker og sydde luhkka (et samisk klesplagg) som del av undervisningen. Den samiske uka avsluttet med en stor markering med et felles måltid, der også småskoleklasser var invitert.

Marie hadde opplevd en positiv markering av Samefolkets dag. Hun hørte samisk språk, blant annet gjennom en samisk rockegruppe og annen musikk. Og gjennom en konferansier som snakket samisk (en annen snakket norsk). Det var fint å høre det samiske språket, sier hun, og tilføyer at hun har lyst til å lære det selv. Det har hun mulighet til på Nordreisa videregående skole, siden skolen har tilbud om samisk samfunn og språk som fag fra 2. klasse (i tillegg til andre opplegg for samiskundervisning).

Men Marie er likevel ikke helt fornøyd. Hun savner mer kunnskap om forskjellige samiske områder og forskjellig samisk kultur, og nevner i den sammenheng et foredrag der et slikt perspektiv manglet. Slik hun oppfattet det, handlet foredraget mest om reindrift, og ”andre samer ble nevnt bare med en setning”. Selv har hun sjøsamisk bakgrunn, og Nordreisa (som Nord-Troms for øvrig) har mange bygder med sjøsamisk bosetning.

Jeg har tidligere (2003) skrevet om usynliggjøring av samisk tilstedeværelse i kyst- og fjordområder. Som eksempel viste jeg til Jon, en 3. klassing ved en skole i Alta kommune i Finnmark. Jon har hatt ”om samene” på skolen, men hva har han lært? Han svarte slik da jeg spurte hva han vet om samer:

”De bruker mye rein. De tar rein med lasso. Sangformen deres er joik. Av og til lager de lassoringer av bein. Og av jern. Lavvo er jo telt. Om sommeren sover de i lavvo. Og så bruker de en slags hus om vinteren. De sitter på reinskinn i stedet for på sitteunderlag. Kofte. Det er jo klærne deres. Den bruke dem til penklær og på fjellet.”

Forståelsen som Jon fikk (eller fikk bekreftet) gjennom skolens undervisning innbefatter ikke han selv eller hans familie, eller stedene hans foreldre kommer fra (andre fjordområder). Og heller ikke stedene i Alta kommune som har relativt stort innslag av samisk befolkning. Undervisninga vekket i det hele tatt neppe gjenkjennelse hos elever med tilhørighet til sjøsamiske områder. Slik usynliggjøring av en stor del av de samiske bosetningsområdene i skolens undervisning (og i andre offentlige sammenhenger) er en viktig årsak til at mange har blitt fremmedgjorte overfor sin slekts og sitt hjemsteds samiske historie og andre former for samisk tilknytning og tilstedeværelse. (Selv om reindriftsnæringen er sentral i samisk sammenheng og en viktig kulturbærer, er mindre enn 10 prosent av samene reindriftssamer). Dessuten har usynliggjøringen bidratt til lav allmennkunnskap om samer blant den ikke-samiske befolkningen.

Under overskriften ”slakter samekunnskap” omtaler forskning.no den 21. februar i år et forskningsprosjekt med fokus på hva norske barn og unge lærer om samisk kultur og historie, og om Norge oppfyller sine forpliktelser i henhold til FNs barnekonvensjon. Ifølge denne konvensjonens artikkel 29 skal barnets utdanning blant annet ta sikte på ”å utvikle respekt for barnets foreldre, dets egen kulturelle identitet, språk og verdier, for de nasjonale verdier i det land barnet bor, landet hvor han eller hun eventuelt kommer fra og for kulturer som er forskjellige fra barnets egen kultur”, og ”forberede barnet til et ansvarlig liv i et fritt samfunn i en ånd av forståelse, fred, toleranse, likestilling mellom kjønnene og vennskap mellom alle folkeslag, etniske, nasjonale og religiøse grupper og personer som tilhører urbefolkningen”.

I sin midtveisevaluering hevder stipendiat Hadi Lile som gjennomfører dette prosjektet ved Norsk senter for menneskerettigheter at ”kunnskapsnivået om vårt norske urfolk, samene, er begredelig.” Det kan være nærliggende å spørre hvilke konsekvenser dette får både for undervisningssektoren og en rekke andre samfunnsområder som befatter seg med ”samiske saker”.

Jeg vist til eksempler fra grunn- og videregående skole i områder med samisk bosetning. Maries positive erfaringer fra sin videregående skole utløste spørsmålet om prisen på en samekofte, og en (ny) interesse for å lære det samiske språket. I dag går også Jon på videregående skole. Kanskje får også han ny kunnskap og positive erfaringer knyttet til samisk historie og tilstedeværelse i Alta og på stedene hans familie kommer fra.

Og snart er kanskje begge disse ungdommene studenter ved Universitetet i Tromsø, eller ved andre læresteder for høyere utdanning. Forhåpentligvis finner de relevante studietilbud dersom de skulle ha interesse for å studere samiskrelaterte emner. Noen slike tilbud eksisterer allerede, men også innenfor høyere utdanning er det behov for å utvikle undervisningsopplegg som gjenspeiler det samiske mangfoldet. Det er behov for studietilbud som integrerer og gir muligheter både for innføring og fordypning i samiskrelaterte emner, og som har ulike målgrupper for øye: både samiske studenter, og ”folk flest”. I hvert fall hvis Lile har rett i at kunnskapsnivået om samene er ”begredelig”.

Referanse (i tillegg til lenker i teksten)
Svanhild Andersen (2003): Samisk tilhørighet i kyst- og fjordområder. I Bjerkli, Bjørn og Per Selle: Samer, makt og demokrati. Gyldendal Akademisk, Oslo.