Av Torjer A. Olsen, førsteamanuensis i urfolksstudier

På bilstereoen synger The Tallest Man On Earth om “a weather of a killing kind”. Jeg synger med, men slår fast at det ikke akkurat er beskrivende. Det er torsdag 7. februar og klokka er ikke mer enn sju. Jeg har likevel kjørt i halvannen time og er kommet til Lyngenfjorden, på tur i formidlingens tjeneste.

Himmelen er uten en sky, dashbordet viser minus 15, og det aller første dagslyset er begynt å vise fram fjelltoppene som bare det aller første dagslyset kan gjøre en februarmorgen i Nord-Troms. Jeg er på tur til Nordreisa, til Nord-Troms videregående skole, der jeg er invitert til å holde et foredrag i anledning skolens temauke om samisk samfunn og historie.

Everybody knows this is nowhere, synger Neil Young idet jeg svinger rundt Nordneset og inn i Kåfjorden. På en måte har han jo rett i det. Det er ikke mange husene jeg kjører forbi. På en annen måte har han også rett: Dette er et område som er blitt sett på og behandla som nowhere. I historiefortelling og skolebøker er det nærmest oversett.

Jeg er på kjøretur i et område der flere folk har møttes i historien. ”De tre stammers møte” kalte Carl Schøyen det i en roman for nesten hundre år sia. Det er et område der den norske staten sine grenser har omfatta både norske, samiske og finske folk. Eller kanskje jeg skal kalle dem kvenske heller enn finske? Dette samkvemet har vært fredelig og harmonisk, og prega av samhandel, kryssgifte og godt naboskap. Til tider.

Til tider har det vært langt verre. Skiltet som opplyser de reisende om at de kjører inn i Kåfjord kommune/Gáivuona suohkan ser i dag ut som et hvilket som helst tospråklig skilt. På 1990-tallet var det ikke slik. Da blei skiltene seende ut som på bildet over. De samiske navnene blei malt over og skutt i filler, av folk fra lokalbefolkningen som ikke ville vite av den samiske historien og identiteten.

Også Tom Waits melder seg på i løpet av kjøreturen. Jesus gonna be here, synger han, og nikker ikke helt umerkelig i retning kapellet i Birtavarre. Der har Jesus jammen vært mange ganger allerede, svarer jeg. I alle fall i navnet. I Jesu navn er mang en læstadiansk forsamling både begynt og avslutta av alvorlige predikanter på norsk, samisk og finsk. De har gitt mening og tilhørighet til tilværelsen til de troende helt sia midten av 1800-tallet. Kapellet er ikke like gammelt, men det har husa de konservative kristne, og etter hvert også Den norske kirka i mange tiår.

Heller ikke her er harmonien enerådende. Den kristne og læstadianske identiteten har sine grenser. Konflikter har flere ganger ridd den læstadianske forsamlingen, og skapt splittelser som har stengt dørene for folk i kapellet i Birtavarre. Det er heller ikke så lett å være ikke-læstadianer alltid. Kapellet må tenke seg om både lenge og vel før det slipper inn folk.

Like før jeg kjører inn på parkeringsplassen i Nordreisa synger Bruce Springsteen om at han lærte mer av en låt på tre minutter enn han noen gang lærte på skolen. En tilsvarende tanke har prega mine forberedelser. Jeg er generøst blitt gitt en time og ganske så frie tøyler. Redselen for å skulle prøve å holde oppmerksomheten til over 100 elever i en time skapte et behov for å tenke annerledes.

Løsningen blir miniforedrag. I stedet for et langt, velger jeg å holde fem foredrag på maks ti minutter, styrt av klokke med alarm. Dermed kan elevene vite at timen har mer enn en begynnelse og slutt. Og det blir mulig å være dynamisk, og nødvendig å være poengtert.

”Fornorskningen – en styrt samfunnsendring” heter første foredrag. Jeg ber alle tilhørerne reise seg, deler dem inn i tre grupper. Den største gruppa, cirka halvparten, får være norske og bes om å sette seg. På hver kant sitter den en kvartpart hver som representerer samer og kvener – i folketellinga til ei nabobygd i 1930. Jeg plukker ut en ”same” og en ”kven”, og ber alle andre sette seg. Slik folketellinga i samme bygd i 1950 viser at nesten halvparten av befolkningen skifter etnisk identitet på 20 år. Det blir utgangspunkt for en kort prat om fornorskningen som suksesshistorie og som tragisk historie.

”Kjønn, kristendom og sex – eller en liten historie om læstadianisme” er den litt for lange tittelen på neste foredrag. I skrivende stund kommer jeg på at jeg skulle be elevene hilse hverandre med Guds fred, på læstadiansk vis, men glemte det. Foredraget handler om hvordan seksualitet som tema har gått gjennom endringer innenfor læstadianismen, og hvordan et problematisk tema også har gitt mulighet for pragmatisme og kreativitet.

”Revitalisering og motstand: om skiltskyting og netthets” er foredraget som trekker linjer fra skiltskytingen til dagens netthets og hatprat. Jeg sier litt om samepolitikk og om hvordan samisk identitet er blitt revitalisert i løpet av de siste tiåra. Så advarer jeg om stygg språkbruk, før jeg viser dem tre eksempler på hatprat. De blir bedt om å se på hverandre, to og to, og si de stygge orda til hverandre. ”Din forbanna fjellfinn!” ”Dere lapper burde skytes!” ”Dere burde hakkes i biter og gis som mat til hundene!” De stygge ordene runger mellom veggene i gymsalen. Målet er at det skal fungere som vaksine. De skal kjenne at det er mennesker som tar imot de stygge ordene. Hundemat-sitatet er retta mot romfolk. Det tjener som eksempel på at hatprat er lik seg sjøl og rammer minoriteter generelt.

De to siste foredragene ”Samisk kultur og historie i skole og populærkultur” og ”Urfolk eller minoritet” forsøker å vise det skeive bildet av samisk samfunn og historie som gis oss. Og de forsøker å ta fram kategoriene urfolk og minoritet, og hva politikk kan gjøre. Jeg sier ”forsøke”, fordi jeg ikke vet om jeg når fram. Eller om jeg har noe som er godt nok å nå fram med. I alle fall tar de elevene som får Twist fra meg imot med et smil. Om de tar poenget med at same- og minoritetspolitikk har ramma skeivt, og fortsetter å gjøre det, vet jeg ikke.

I etterkant av miniforedragene føler jeg meg heldig. Elevene har stort sett smilt og nikka på de rette stedene, og sett alvorlige ut på de rette stedene. Viktigst: De og lærerne deres har gitt meg en time av tida si. For en forsker og lærer fra Universitetet i Tromsø, fra Akademia, er dette en skatt. UiT er deres universitet, sier jeg til dem. Husk på det! Elevene og lærerne gir korrektiver, de skjerper, og de minner på at kunnskap og refleksjon ikke hører hjemme på et kontor. Således er dagen i formidlingens tjeneste også en dag i forskningens tjeneste, og en dag i utdanningens tjeneste.

Tilbake i bilen kjører jeg hjemover, nå i fullt dagslys. Og nå går ferga over Lyngenfjorden. Der spiser jeg vaffel og drikker kaffe. Fordi det skal man gjøre. Og jeg ser utover fjorden og mot Lyngsalpene, og tenker at det finnes verre steder å gjøre jobben sin.

Landskapet gjør sitt. Når bilstereoen sender ut Onkel Tukas ”Det her er ditt land”, altså oversettelsen av Woody Guthries ”This land is your land”, idet jeg kjører av ferga og inn mellom fjellene, kjenner jeg stoltheten og patriotismen. Men Tuka og Guthrie sørger for at den aldri blir for stor. Fordi dette som er ditt land, dette som er mitt land, fra Lindesnes og til nord for Mehamn, også rommer triste historier. Som må fortelles og formidles.

Takk til elever og lærere ved Nord-Troms videregående skole i Nordreisa! Jeg kommer gjerne tilbake, om dere vil ha meg!

(Forsidefoto: Torjer A. Olsen)