Kunnskap i ord?

Av Steinar Nilsen, forsker, Senter for Samiske studier, UiT

Kan man si at det er kunnskap i ord, eller hva er egentlig forholdet mellom kunnskap og ord? Dette spørsmålet kan tilnærmes på mange måter. Jeg vil her ta opp noen aspekter som har å gjøre med lokal økologisk kunnskap, ettersom det er relevant for min forskning.

Spørsmålet om språks betydning har aktualitet i dagens verden med hurtige endringer. Stadig flere dyre- og plantearter forsvinner. Flere og flere av verdens språk dør ut. Samtidig forsvinner også lokal kunnskap og deler av verdensarven. Mange mener at hvert språk står for et unikt perspektiv på verden og at et samfunns kunnskap er så vevd inn i språket at det ofte ikke går an å skille mellom språk og kunnskap. Hvordan det henger sammen er ikke innlysende, ettersom dominerende språkteorier har vektlagt at språk er systemer uavhengig av verden. Et mer praktisk spørsmål, hvis det er riktig at det finnes kunnskap i språk, er hvordan vi best kan dokumentere kunnskapen som fins i et gitt språk.

At vi med språk viderefører og formidler kunnskap skjønner vi jo, men et spørsmål er altså også om man kan si at kunnskap ligger i selve språket? Mange folk i tradisjonelle samfunn legger vekt på betydningen av ordene i språket. Å være god i et språk kan for dem gjerne bety at man kan mange av de gamle ordene. Hvorfor ser de på de gamle ordene som verdifulle? Kan det være at de opplever at viktig kunnskap går tapt når ordene forsvinner?

Ord har som vi vet, betydninger. En inngangsport til forståelse av forholdet mellom språk og verden, kan være å ta utgangspunkt i såkalte begrep. Når mennesker tenker på verden eller ser verden, mener vi at vi ser forskjellige ”ting” eller ”fenomener”. Hvilke ting vi sanser i verden ligger i våre begreper. Språkets ord eller termer uttrykker altså begrep. Språkene er forskjellig i måten de ”deler opp” verden.

På bakgrunn av en del observasjoner av at forskjellige språk har forskjellige kategorier og deler opp verden forskjellig, gikk man i en teori (Sapir-Whorf) ut fra at språk styrer tenkingen, og at talere av forskjellige språk også tenker annerledes. Fra 1960-tallet av har derimot språkforskernes teorier hatt mer vekt på språks universelle sider, og den tidligere teorien ble ”motbevist”. I senere år har det imidlertid igjen blitt interesse for å se nærmere på forholdet mellom språk og kultur eller mellom språk og verden. Det er nå flere som ser på områder der språklig kategorisering i større eller mindre grad kan spille en rolle i tenkingen.

Vi kan se på noen forskjeller i ordforrådet, uten å ta dette som absolutte ”beviser” for at forskjellige språk nødvendigvis også betyr forskjellig tenkning. En forskjell mange legger merke til er at et språk kan ha benevninger som ikke fins i et annet språk, f.eks. navn på dyr og planter. Et språk vil være rik på navn for ting som er viktig i et bestemt naturmiljø. Samisk har for eksempel mange ord som angår snø.

Et noe annet fenomen er at ord kan en betydning som er bare delvis lik et ord i et annet språk. Språk kan være mer eller mindre forskjellige i måten å dele opp verden. Om det fins en ytre verden utenfor begrepene så er det ikke alltid gitt hvordan den skal deles inn. Det norske ordet tante svarer for eksempel til tre ord i nordsamisk, siessá, muoŧŧá og goaski (som betyr henholdsvis ’fars søster’, ’mors yngre søster’ og ’mors eldre søster’).

En årsak til forskjeller er at begrepene speiler det som er vesentlig for et språksamfunn. Bestemte måter å eksistere i et naturmiljø er grunnleggende for et samfunn. Et navn på en fiskeart for eksempel har en betydning eller definisjon som skiller den fra andre arter, men relevant for begrepet er også en helhetlig bakgrunn der denne fiskens betydning for kulturen inngår, f.eks. som mat.

Ordene i språk kan bl.a. brukes for å systematisere kunnskap, på samme måte som vitenskapelige fagtermer. Slik kunnskap fins for eksempel i fiske, fangst, høsting, jordbruk og reindrift. Differensierende trekk er viktig i terminologi. Et eksempel finner vi i en rik samisk spesialterminologi for å klassifisere rein ut fra alder, utseende etc. Terminologien fungerer i praktiske situasjoner, f.eks. arbeidssituasjoner eller opplæringssituasjoner.

På en måte kan man si at det ligger en viss kunnskap i terminologien i seg selv. Betegnelser på dyr er for eksempel kunnskap om at disse dyrene er eller har vært kjent i et miljø. I og med at terminologien er et system av betegnelser, kommer også forhold mellom dyr fram, for eksempel hvilke former som har slektskap med hverandre. I noen tilfeller finnes det ord som henspeiler på dyrenes livssyklus og vandringsmønstre. Terminologien dokumenterer dermed generasjoners erfaringer.

Klassifisering av dyr og planter er en del av tradisjonell kunnskap det har vært forsket mye på. Klassifisering av dyr og planter utgjør et system som kalles taksonomi. Selve benevnelsene på artene, de språklige termene, kalles en nomenklatur. Mye av forskingen har forholdt seg til en etnobiologisk teori som ser på folkelige taksonomier som grunnleggende bygd etter samme prinsipper over hele verden. Det hierarkiske prinsipp er viktig, det vil si at det er flere nivå med klasser, f. eks et nivå for arten og et undernivå for underarter. All tradisjonell terminologi er ikke taksonomier, men klassifiseringen av planter og dyr utgjør et viktig grunnlag i tradisjonell kunnskap der den understøtter den funksjonelle bruk som artene (evt. gruppene av arter) representer.

Det er altså mange eksempler på hvordan språket henger sammen med kulturen. Hvis et språk dør ut, er det ikke uproblematisk å overføre kunnskapssystemet som helhet til et annet språk. Spesialtermers differensierende trekk lar seg nok definere i en oversetting til andre språk, men begrepene eksisterer også i kraft av en helhetlig verdensforståelse som kan være mer eller mindre forskjellig fra språksamfunn til språksamfunn. Språk er derfor ikke nøytrale for eksempel i en politisk sammenheng eller forskningssammenheng.

Ved dokumentasjon av ord og termer gis ofte begrensede ordforklaringer der differensierende trekk presenteres. Jeg tror imidlertid at det også er ønskelig med en mer helhetlig dokumentasjon av begrepene. Ordbøker kan også ha med opplysninger om verden, utover rent språklige forklaringer, eller grensetrekking mellom språk og verden kan gjøres ut fra de mål man har i et prosjekt. Vi må og ta hensyn til at moderne, vestlig tenking, slik jeg ser det, i stor grad er opptatt av å dele ting opp, mens ikke-vestlig tenkning i større grad ser ut å være rettet mot sammenheng. Ordene hører til i en sammenheng som er relevant for betydningen.