Av Torjer A. Olsen, førsteamanuensis i urfolksstudier, Senter for samiske studier, UiT Norges arktiske universitet

Maoriene er langt mer synlige i Aotearoa/New Zealand enn samene er i Norge. Etter tre måneder i Auckland er det er enkel og tydelig observasjon. Det gjelder i samfunnet som sådan, i stedsnavn, i sport, i media, og i skolen. Denne bloggteksten  tar for seg skolen.

Teksten er en samling refleksjoner og observasjoner rundt situasjonen for urfolk i skole og samfunn i henholdsvis Norge og Aotearoa/New Zealand. Den er basert på erfaringer gjort som innbygger i begge land (i sistnevnte som gjesteforsker i et år), på samtaler med kolleger, lærere og venner, samt på erfaringer gjort som forelder til tre skoleunger. Familiens tre døtre går dette året på skole i Auckland, de to minste på primary school (barneskole, 1-6) og den eldste på intermediate school (7-8). Med dette utgangspunktet er ikke den foreliggende bloggposten for noen forskningstekst å regne. Det er dels en personlig tekst. Dels trekker jeg noen linjer til både skolehistorie og læreplansituasjonen.

Karakia i Aotearoa

Ettersom du nå leser en noe personlig tekst, vil jeg begynne med å invitere deg til middagsbordet vårt her i Auckland. Vår yngste datter på fem er nemlig blitt svært ivrig til å starte måltidet med en karakia. En karakia er en slags bønn, eller mer presist åpningsord, brukt i maorisamfunnet. På skolen der femåringen og tiåringen går, bruker de ofte å starte både dagen og lunsjen med en karakia: ”Kua horahia te kai / Nä ngä atua i homai”, synger de før lunsj. Karakia er en måte å starte en aktivitet eller dag på, og innebærer å huske på folk man har rundt seg, minnes dem som var her før oss, og be om veiledning til det man skal gjøre. Så da gjør vi det før vi spiser middag.

Elleveåringen går på en skole der elevene i tillegg til klasser er inndelt i ulike whanau. Whanau er et maoriord som betyr noe i mellom familie og fellesskap. Eller begge deler. Hun har derfor sjølsagt laga sin egen pepeha, en introduksjon av seg sjøl på maori og i følge maoritradisjon. Hun har også vært med skolen på besøk til en marae, et samlingssted for et maorilokalsamfunn. Der fikk de blant annet være med på en powhiri, en velkomstseremoni.

På denne måten lærer de både om historie, samfunn og språk. De blir ikke flytende i noen av delene, men de får med seg en hel del. Faktisk har vi voksne i familien konstatert at det ser ut til at de to eldste kan mer (om) maori etter en termin i Auckland enn de kan (om) samisk etter fire og fem år på skolen i Tromsø.

Sjølsagt er ikke målet å si noe veldig kategorisk om forskjeller mellom Norge og Aotearoa/New Zealand ut fra dette. Men det fører til noen spørsmål.

Noen glimt fra skolehistorien

En sentral avtale i Aotearoa/New Zealand er den såkalte Waitangi-traktaten fra 1840. Denne traktaten kalles for landets ”founding document”. Traktaten er basert på prinsippet om likeverdig partnerskap, og blei inngått mellom noen maoristammer og representanter for den britiske krona. Interessant nok blei den signert 6. februar, en dato som fortsatt markeres som Waitangi Day, og en dato som i Norden er kjent som samenes nasjonaldag. Waitangi-traktaten skal sikre at politikken som føres ikke går utover maorienes rettigheter. For eksempel er det slik at nasjonale læreplaner for ulike deler av utdanningsløpet skal bidra til å oppfylle intensjonene i Waitangi-traktaten. Det er særlig fra 1980-tallet at nasjonale læreplaner først anerkjenner maorienes plass i historie og samfunn.

Sjøl i tida etter 1840 var det ikke store konsekvenser av traktaten. Perioden mellom 1847 og 1960 er prega av assimileringspolitikk. Skolen skulle bidra til å endre maorienes samfunn og kultur. Fra 1960 skjer det en oppmykning.

Sjølsagt er det ennå i dag store diskusjoner knytta til i hvor stor grad staten klarer å etterleve traktaten. Det såkalte implementeringsgapet er til stede: Det er forskjell mellom intensjon og praksis.

For skolen sin del er det slik at en del står nedfelt i læreplaner. Mye er likevel åpent for den enkelte skole å finne ut av. Et uttrykk for dette er å finne i prosjektet Curriculum Resource Program: A critical guide to Māori and Pākehā histories of Aotearoa. Som del av temaområdet “Bicultural Histories” eller “Critical Histories” ønsker forfatterne å sørge for at lærere har kunnskap om og grunnlag til å gi et balansert blikk på historie og samfunn.

Norge har en ikke helt ulik historie når det gjelder urfolk i skolen. Skoleloven fra 1739 gjorde skolegang obligatorisk, i stor grad for å lære alle å lese - Bibelen. Dette sammenfaller med den økende koloniseringspolitikken. Fra midten av 1800-tallet innføres en fornorskningspolitikk retta mot minoritetene som varer i over hundre år.  Skolen har en viktig rolle i politikken - også når den snur. Det er likevel først og fremst fra 1980-tallet og etterpå at samene anerkjennes i særlig grad i læreplanene. Fra 1997 kommer egne samiske læreplaner. Se for øvrig Kajsa Kemi Gjerpes bloggtekst om læreplaner.

Norge har ingen Waitangi-traktat. Men Norge har godkjent internasjonale avtaler (ILO-169) som anerkjenner samene som urfolk og som regulerer politikken når det gjelder urfolk. Tilsvarer de to avtalene hverandre? Her vil jeg bare oppfordre til forskning!

Implementeringsgapet gjelder uansett også i Norge. Til tross for samiske læreplaner er det en viss vei å gå.

Mainstreaming

Den vesentligste forskjellen, slik jeg ser det så langt, er at i Aotearoa/New Zealand er alt som har med maorier å gjøre langt mer synlig og snakka om i majoritetssamfunnet. Samene og samiske forhold er i liten grad synlige i den norske offentligheten utover noen steder i Nord-Norge. Et uttrykk for dette kan finnes i forskningen. I skolesammenhenger er de samiske læreplanene et godt grep for samiske elever og skoler, men de bidrar i langt mindre grad til majoritetssamfunnet. Dette er en utfordring.

I skolen i Auckland deltar elevene på mer og mindre høytidelige seremonielle tilstelninger på maorivis. Dette gjør at de stifter bekjentskap med språket og med ulike maoriuttrykk og -sanger, samt andre uttrykksformer som blant annet den etter hvert velkjente hakaen. Og de gjør det med påbud om respektfull oppførsel. Til sammenlikning: Ville en joik kunne innføres i den norske skolen på samme måte? Det er i alle fall ingen grunn til å unngå det. Det kan være et eksempel på et steg for skolen i retning av å satse på mainstreaming, på å gi mer kunnskaper og endre holdninger i majoritetssamfunnet.

Tilbake ved middagsbordet har den første karakia fått selskap av en neste: “Kia hora te marino / Kia whakapapa pounamu te moana”, resiterer femåringen og forsøker å lære resten av familien å be om at havet skal lyse som pounamu (greenstone). 

PS: Jeg er for tida gjesteforsker ved Te Puna Wananga (School of Maori Education), University of Auckland. Her kan du lese om powhirien jeg var med på ved oppstart av semesteret.

Forsidebilde: Fra Piha Beach. Fotograf: Julia Holte Sempler