Nordisk organ for reindriftsforskning 30 år - Norden og samarbeidet om reindriftsforskning.

Av Rolf Egil Haugerud, sekretær i Nordisk organ for reindriftsforskning (NOR)
c/o Senter for samiske studier, Universitetet i Tromsø

Midt i november arrangeres det i Tromsø en nordisk reindriftskonferanse. For interesserte er nettadressen www.rangifer.no/konferanse. Arrangører er ”Nordisk organ for Reindriftsforskning” (NOR) og ”Senter for samiske studier”, Universitetet i Tromsø.

Førstnevnte NOR har faktisk vært i virksomhet i 30 år i det organet ble etablert i slutten av oktober 1980 etter norsk initiativ, den gang under navnet ”Nordisk organ for reinforskning”. Sentralt i arbeidet for å få etablert organet stod tidligere statssekretær i Landbruksdepartementet, AP-politikeren Ole K. Sara (1936-) som da var utnevnt til sjef for den nyetablerte reindriftsadministrasjonen i Norge med sete i Alta. Han var en drivende kraft og fikk de nødvendige fullmakter i løpet av en dags reise mellom Helsingfors, Stockholm og Oslo. Selv ble han organets første formann. Den gangen var det fortsatt nærmest et symbiotisk forhold mellom forvaltningen og forskningen (i dag er det vel bare i Polarinstituttet at slikt forekommer til tross for et stående prinsipp om såkalt uavhengighet mellom interessentene), noe som innebar at en beskjeden økonomisk og faglig basis for NOR snart var sikret. Som NORs sekretær ble utnevnt lederen for ”Statens reinforsøk”, veterinæren Sven Skjenneberg (1923-2009). Reinforsøket var under avvikling, og med den faglige og samarbeidsmessige profilen som NOR var tiltenkt, var valget av Skjenneberg et meget godt valg da han allerede gjennom reinforsøkene hadde faglig og nær kontakt med tilsvarende miljøer i Finnland og kanskje spesielt i Sverige, og ikke minst kjente han reindriften svært godt. Det nære samarbeidet med svenske fagmiljøer var en medvirkende grunn til at det første nordiske reinforskningsmøtet ble holdt i Hemavan i Nord-Sverige allerede i september 1981. Møtets tema var ”Tap av rein”, og med dagens problem i reindriften med en økende rovdyrbestand, kunne temaet egentlig vært gjentatt når nå den 16. nordiske reindriftskonferansen holdes ved Universitetet i Tromsø. (Rapport fra det første ”reinmøtet” i Hemavan høsten 1981 http://www.ub.uit.no/baser/septentrio/index.php/rangifer/issue/view/87). Rekken av konferanser som også har vært benevnt møter, workshops osv. er et synlig uttrykk for NORs arbeidsfelt som et nordisk samlings- og kontaktforum for forskning, forvaltning, rådgiving, reindriftens organisasjoner og interesserte ellers.
 

Når ”Nordisk samarbeidsorgan for same- og reindriftsspørsmål” høsten 1977 tok opp spørsmålet om et samnordisk koordineringsorgan for reinforskningen ble det gjennom en departemental utredning fra fagdepartementene i Finland, Norge og Sverige uttrykt enighet om å opprette et slikt organ. Det er vel ingen overraskelse at utredningsutvalget ble ledet av Ole K. som han i fagkretser nevnes som. Det andre spørsmålet som ble utredet, var å få til en felles nordisk reinforskningsstasjon, men selv om det var mange likheter i reindriften i Norden med problemer som kunne løses i felleskap, mente man at det var særskilte saker det enkelte land måtte ta ansvar for. Det paradoksale var at både Sverige og Norge snart etter la ned sine reinforskningsstasjoner. Det er kun i Finnland man i dag har en reinforskningsstasjon lokalisert til Kaamanen i Nord-Finland. Den ble åpnet i 1994, og der har foregått og foregår til gjengjeld forskning med både svensk og norsk medvirkning. Hvor lenge denne stasjonen kan opprettholdes, er et åpent spørsmål når man kjenner litt til den økonomiske og bemanningsmessige situasjonen for finsk reindriftsforskning. I Kaamanen har for øvrig NOR arrangert to av sine konferanser.
 

Hva var så bakgrunnen for dette ønsket om nordisk samarbeid på reinforskningsområdet. I nordisk perspektiv utmerker rein og reindrift seg som et opplagt nordisk spørsmål. I reinnæringen forenes en rekke forhold av stor samfunnsmessig betydning, det være seg sysselsetting, bosetting og den kulturelle siden av reindriften. Dessuten er reindriftens utøvelse generelt sett ganske lik i landene, og næringen er solid plantet i tradisjoner og felles erfaringer. Utviklingen man den gang stod overfor med endringer i naturmiljø og levesett og problemer som dermed ble tydeliggjort, gjorde at man ønsket å få mer viten både om reinen som dyr, natur- og kulturgrunnlaget. Dessuten var man inne i en rivende teknisk – og økonomisk utvikling som krevde forskning om reindriften skulle følge med som en moderne næring. Til tross for den regionale betydningen av reindriften, var og er reindriften et beskjedent felt innen nordisk næringsvirksomhet. Dermed så man for seg at samarbeid mellom landene kunne ”skape(s) et tilfredsstillende forskermiljø og grunnlag for et bredere arbeidsteam” mellom forskning, planlegging og veiledning. Forskningen måtte ha et tosidig perspektiv, med en balanse mellom grunnforskning og såkalt anvendt forskning. Og det var klart at ”forskning som omfatter basisviten om reinen, beitene og driftsteknikk var mer langsiktige oppgaver. På kort sikt var det behov for praktiske forsøk for raskt å finne tilpasninger til dagsaktuelle problemer”.
 

Slik var situasjonen og forventningene for 30 år siden. Hvorvidt NOR som samarbeidsorgan og forskningen har levd opp til forventningene, får jeg komme tilbake til ved et seinere høve.