Av Torjer A. Olsen, førsteamanuensis i urfolksstudier

I dag er det Samefolkets dag. Dagen har vært feira siden 1993, og markerer at det første samiske landsmøte ble arrangert i Trondheim i 1917, med en åpningstalen holdt av sørsamiske Elsa Renberg. Mang en samepolitisk kamp er kjempa og vunnet sia 1917, og samfunnene, de samiske og de øvrige nordiske, er sterkt endra.

I denne bloggen vil jeg kort se på litt av statusen til det samiske – i det norske samfunnet spesielt – med skolen som case. Videre vil jeg se utover og framover, og stille spørsmålet om hvilke utfordringer kulturelt mangfold og det flerkulturelle samfunnet gir.

Samisk innhold i skolen
3. februar arrangerte UiT et seminar med temaet samisk innhold i skolen. En rekke forskere kom med ulike perspektiver på hvordan den norske skolen presenterer og behandler samisk kultur, historie og samfunn. Konklusjonen var – ikke overraskende – ganske nedslående.

Det mest merkverdige og kuriøse først: I skolen er det slik at kunnskap om det samiske ikke bare hører til i samfunnsfag og historie. Faktisk er det en lang rekke lærebøker i naturfag som skriver om det samiske. Her er både tekster og bilder til dels drøye. Ei av bøkene tar for seg samisk religion i et kapittel om helse og medisin, og gjør den førkristne samiske religionen med sine noaidier til noe som eksisterer og er en del av det samiske samfunnet i dag. Bildet som ledsager teksten, viser en nepalesisk sjaman. Naturfagsbøkenes presentasjon av det samiske er gjennomgående prega av eksotisering og essensialisering. Nyanser, mangfold og utvikling er nærmest ikke-eksisterende.

I historie og samfunnsfag er bildet noe mer flertydig. Læreplanene i samfunnsfag har gjennomgått en klar utvikling. Fram til 1974 er samene en størrelse på linje med indianere, eskimoer og ”negrer i Amerika og Afrika”. De er langt borte. Med M-74 kommer samisk kultur inn i skolen med et brak. I tråd med populærkulturens Ante er det imidlertid en bestemt del av samisk kultur som blir presentert som samisk kultur som sådan. Reindriftskulturen blir den definerende størrelsen. Dette vedvarer fram til i dag, til tross for en viss utvikling. For eksempel kommer urfolksbegrepet og urfolkskampen inn i læreplanene på 1990-tallet.

Samtidig er det slik at lærebøker i historie for videregående skole viderefører en tydelig skeivhet. I ei av bøkene er samtlige kart over Norge kutta midt i Finnmark. De fleste bildene av samer er svært gamle og knytta til reindrift. Og samer får mindre plass enn for eksempel tatere.

Sluttlig blei det også presentert forskning som peker på hvordan både elever og lærere i norsk skole ikke lærer/kan det de etter loven skal, og som trekker fram store holdningsmessige problemer i skole og samfunn.

Det er som sagt ingen overraskelse, og egentlig lite nytt, i dette. Det ligger en grunnleggende skeivhet i det norske samfunnet hva angår det samiske. Skolen er slik sett et symptom mer enn en årsak. Bakgrunnen ligger sjølsagt i fornorskning og kolonialisering. Samtidig er det få, både på samepolitisk hold og innenfor forskningen, som vil ha et ensidig negativt og tilbakeskuende fokus.

Hvor går veien videre?
På en dag som i dag er det grunn til å stoppe opp og se i flere retninger. Blikket over viser at det er mye som skal rettes på. Som nevnt i innledningen er det også verdt å se og anerkjenne den samepolitiske kampen. Flere tiår med kamp har gitt resultater i form av større anerkjennelse, institusjoner som Sametinget, Samerådet og Samisk kirkeråd, for å nevne noen få, og en kulturell revitalisering som har gjort det lettere for mange samer å vokse opp som samer.

I tillegg vil et internasjonalt blikk vise at samene i dag er en del av det som nå er kjent som urfolksbevegelsen. En lang rekke folkegrupper fra hele verden benevnes nå som urfolk, og har en plass for eksempel innenfor FN-systemet. I denne internasjonale bevegelsen spiller samene en viktig og synlig rolle. Og her er bildet av Norge annerledes. Der jeg knytta til statusen i skolen pekte på problemer og svakheter ved det norske systemet, er det i den internasjonale sammenhengen verdt å trekke fram at Norge ses som et foregangsland når det gjelder urfolks rettigheter. Som alltid er altså bildet flertydig.

En siste utfordring kan rettes til det samiske samfunnet. Hvordan forholder det mangfoldige samiske samfunnet seg til kulturelt mangfold, til flerkultur? Det samiske samfunnet er i seg sjøl flerkulturelt. Sápmi strekker seg over Norge, Sverige, Finland og Russland. Det finnes ti samiske språk (kan diskuteres). Mange samer snakker ikke samisk. Levesettet varierer sterkt. Og det er kjent at det i samiske miljøer i alle fall tidligere har eksistert et uformelt hierarki hva angår hvordan man lever sin ”samiskhet”. Er man en dårligere same om man ikke snakker samisk? Om man lever i en by? Over hele Sápmi er dette relevante – og til dels ubehagelige – spørsmål.

Helt til slutt – kanskje bør det snakkes mer om det flerkulturelle samfunnet. I dag er samene i Norge gitt flere rettigheter enn andre minoriteter, noe som er knytta til urfolksstatusen. Samtidig er flere av debattene parallelle. I Tromsø er den grumsete motstanden mot det samiske lik den grumsete motstanden mot islam. Språklæring og skolens rolle er andre temaer som berører et flerkulturelt samfunn. Dette er spørsmål som, så vidt meg bekjent, i liten grad er snakka om i det samiske samfunnet. Samtidig er diskusjonen også ønska av flere.

Kanskje er Samefolkets dag en fin anledning til å snakke om samekultur som del av et mangfold. Og det er en anledning til å la den samiske internasjonale solidaritetskampen strekke seg enda lenger

Uansett er det riktig å si lihkku beaivái, Sápmi! Gratulerer med dagen, Sápmi, Norge, Finland, Sverige og Russland!