Av Rolf Egil Haugerud, sekretær i Nordisk organ for reindriftsforskning (NOR)
c/o Senter for samiske studier, Universitetet i Tromsø

Jeg har i et par blogger på forskning.no nevnt den nordiske reindriftskonferansen som ble holdt på universitetet i Tromsø i november 2010 og lovte å komme tilbake til denne konferansen. Medieoppslag nylig (se Aftenposten, Dagbladet, NTB i forskning.no) om rovvilt og reindriftens erstatningskrav har aktualisert behovet for en så saklig informasjon som det er mulig å frembringe ut fra de bestandstall forvaltningen/forskningen opererer med. Det er lett å hakke på en næring som allerede har det problematisk om man ikke også tar i betraktning og ser nærmere på flere sider ved den vanskelige situasjonen næringen er kommet opp i.

Når det gjelder rovvilt, gir reindriften naturligvis en skjønnsmessig tapsvurdering. Tapene i reindriften er imidlertid veldig store uten at man trenger å overdrive. Og reindriftens tall er altfor store om bestandsanslagene for rovvilt stemmer. Men, og det er et stort MEN: Myndighetene/forvaltningen har alltid brukt de laveste bestandsestimater. Om da metodene ikke har vært gode nok, og rovviltbestandene er større enn estimert, hvem er det så å klandre? Det er faktisk undersøkelser som nettopp tyder på at bestander kan være underestimerte, og at rovviltbestandene er større enn angitt nedenfor.

I avslutningsforedraget på reinforskningskonferansen tok professor (emeritus) i reindrift ved Sveriges landbruksuniversitet i Uppsala, Öje Danell, for seg rovviltsituasjonen. Først slo han fast at rein er hovedbyttedyret både for jerv (ca 80%) og gaupe (ca 90%). Brunbjørn og kongeørn tar hovedsaklig kalver som også til en viss grad er føde for havørn og rødrev. Ulven som kun er streifdyr i reindriftsområdene, tar rein med letthet når den kommer til. Økende antall rovdyr de siste 20-30 år gjør at reindriftens produktivitet og inntekter går ned. Rovviltet medfører tap av dyr, påfører ekstraomkostninger og innskrenker reinflokkenes beitebruk.

Hvordan kan man vurdere de direkte konsekvensene for reindriften på en vitenskapelig måte? Først av alt må man ha gode rovviltdata, dvs data som mest mulig avspeiler de faktiske forhold. Dataene for hver rovviltart gir grunnlag for å vurdere rovdyrets “drapsrate” og valg av byttedyr, og slik kan man forenklet sagt “anslå” hva og hvor mye det enkelte rovdyr tar. Disse tallene kan så simuleres inn i en flokkmodell for å få ut hvilke direkte konsekvenser rovviltet har for reinflokken (antall drepte dyr).

Danell har brukt følgende minimumsestimater for rovviltbestandene i Finnmark og Troms for 2008: ca 340 kongeørner, ca 150 jerver, ca 90 gauper, ca 20 brunbjørner. I henhold til estimatene har han beregnet at ca 7000 rein i Finnmark/Troms er drept av rovvilt. Det totale slaktetapet som skyldes rovvilt blir imidlertid ca. 10 000 rein. Grunnen til at slaktetapene er beregnet større enn antallet drepte er at det forsvinner reproduserende simler, og i reinflokken erstattes disse med kalver som ikke reproduserer seg. Dermed blir det en større andel unge dyr i flokken som gir lavere tilvekst og lavere overskudd til slakt. (For Norge har Danell ved en tidligere anledning estimert at totaltapet er ca 20 000 tamrein). I Troms og Finnmark samlet er beregnet slaktetap ca 6% av vinterflokken. I Nordland er slaktetapet beregnet til mellom ca 20% og 53% av vinterflokken (antakelig ca 40%). I Nord-Trøndelag og sørover er slaktetapet mellom 33% og 86% (usikre tall, men er sannsynlig ca. 60%) mens tamreinlagene har lave tap til rovvilt. Situasjonen i sørsamisk reindrift er som det fremgår av tallene, ytterst bekymringsfull.

På grunn av rovviltsituasjonen konkluderer Öje Danell at 1) rovviltets uttak av byttedyret rein har økt meget raskt i alle deler av de nordiske reindistrikter, 2) uttaket er betydelig høyere i de sørlige reinområdene, 3) i flere områder har reindriften nådd et kritisk punkt for vedvarende drift, 4) slaktetapene er fra 30% til 55% høyere enn uttaket gjort av rovvilt, 5) akutte tiltak er nødvendig for å redusere byttedyruttaket, det vil si redusere rovviltbestandene.

Öje Danell mener også at forvaltning/forskere må gjøre rovviltdata mer tilgjengelige for å kunne vurdere konsekvensene bl.a. i reindriften. Nå er det slik at viltforskningen i Norge og Sverige betviler Danells data, og det til tross for at han bygger på deres egne tall. Men da er det opp til disse miljøer å påvise svikt i hans tilnærminger.

En grunnleggende vanskelighet for primærnæringenes rovviltsituasjon er den lave forståelse, og til dels fornektelse, av rovviltstatus både på politisk hold og viltforskningshold, men også generelt i samfunnet. Danell mener ut fra de tall han har fremlagt, at rovvilt er et stort og underestimert problem. For Norges del gjelder dette hele reindriftsområdet, men er særlig aktuelt i Nordland og tamreinområdene lenger sør.

Ut fra Danells gjennomgang av tall og analyser av dataene må det slås fast at ”edruelige” anslag over rovvilttap fra reinnæringen i Finnmark er ønskelig og nødvendig. Der må næringen ta virkelig grep for å minske de totale tapstallene, jf. blogg om reintall. Fylkesmannen i Finnmark tror slettes ikke på julenissen (jf. Hegnar Online) når han anslår et rovvilttap på ca 10 000 rein i fylket. Danells gjennomgang viser at fylkesmannens estimat slett ikke er dårlig, alle usikkerheter tatt i betraktning.

Det er et faktum, som også rovviltfolk må akseptere, at reindriften i stor grad bidrar til at Norge har relativt store rovviltbestander. I en tidligere blogg (Skal reindriften være matfat for rovviltet?) understreket jeg at det er helt urimelig at det urbane samfunnet overlater de største omkostningene ved å bygge opp og opprettholde store rovviltbestander til reindriftsnæringen. Det er jo alltid greiest å godta tap som ikke rammer en sjøl. Jeg tror neppe zoologiprofessorer, redaktører, rovviltaktivister og folk flest liker at andre forsyner seg av deres egne formuer.