Av Johnny-Leo L. Jernsletten, post.doc. ved Senter for samiske studier, Universitetet i Tromsø

Nylig så jeg et dokumentar-program om to unge jenter fra en reindriftsfamilie i Finnmark. Programmet var produsert av BBC og tok for seg samenes forhold til naturen, den tradisjonelle vårflyttingen og jentenes valg om å satse på en fremtid i næringen eller flytte bort og ta seg en utdannelse. Størsteparten av programmet var viet den tradisjonelle vårflyttingen fra vinterbeitet ved Kautokeino og ut til sommerbeitet på Arnøya. Vi fikk ta del i familiens ferd mot sommerlandet og vi fikk et lite innblikk i de avgjørelsene som må tas underveis, og ikke minst den gleden man føler når man endelig er kommet ut til Arnøya. Med andre ord - et flott program som viser naturen i Nord-Norge på sitt beste!

Samtidig bidrar en slik dokumentar med å bygge det stereotype bildet av reindriften. Dette er bildet som de fleste gjenkjenner som reindrift – (koftekledde) samer, Finnmark, vidde og rein. Men er du klar over hvor mye mer nyansert dette bildet er hvis vi tar oss tid til å se nærmere på det?

Bare innenfor Norges egne grenser finner vi stor variasjon. Visste du at i andre deler av landet er dette flyttemønsteret snudd helt på hodet?: Her er vinterbeitene ved kysten og sommerbeitene oppe i fjellene ved svenskegrensen, og i andre områder lengre sør flytter man ikke ut til kysten i det hele tatt? Det er således ikke bare nordsamer i Finnmark som driver reindrift selv om man ofte får det inntrykket når reindriften presenteres. Ulike former for reindrift praktiseres både av nordsamer, lulesamer og sørsamer. De siste helt sør til Engerdal i Sør-Norge.

Vi kan til og med finne store forskjeller i hvordan reindriften utøves i to nabokommuner. Ett slikt eksempel kan være kommunene Saltdal og Fauske i Nordland. Reindriften i Saltdal/Saltfjellet drives i et åpent viddelandskap og høyfjellsterreng som strekker seg inn i Sverige. Det ligger vel til rette for større flokker og en utvidet bruk av tekniske og motoriserte hjelpemidler. Den kystnære reindriften i Fauske er nesten rake motsetningen. Her drives det i et bratt og ulendt fjellandskap med mindre flokker hvor muligheten for nevnte hjelpemidler er begrenset. Disse to ytterpunktene finner vi innenfor en radius av 100 km i luftlinje!

Men ikke nok med det. Også koblingen samer – reindrift er mer nyansert. Selv om reindriften i Sverige og Norge er en beskyttet samisk næring gjennom reindriftsloven er dette også en sannhet med modifikasjon. Konsesjonsområdet for reindrift i Sverige (må ikke forveksles med konvensjonsområdet) er et eksempel på det. Konsesjonsområdet ligger i Kalix- og Torne elvedaler i grenseområdene mot Finland, og her er det de fastboende jord- og skogeierne (ofte bønder) som har rett til å eie inntil 30 dyr og være medlemmer i samebyen. I motsetning til Tamreinlagene i Norge krever loven at den praktiske reindriften skal ledes av en person med renskötselsrätt (det vil si en same).

Reindriften i Norge, som i Sverige, er en beskyttet næring, men også hos oss med et viktig unntak –Tamreinlagene i Sør-Norge. Vi finner Tamreinlag i Lom, Vågå, Fram (Valdres) og Filefjell som drives og eies av lokalbefolkningen i disse områdene. Én viktig hovedforskjell fra den samiske reindriften er at reinflokken tilhørende et tamreinlag eies i fellesskap (aksjeselskap/andelslag) av medlemmene (bønder/grunneiere) og alle dyrene merkes i ett felles merke tilhørende tamreinlaget.

Hvis vi løfter blikket utover egne landegrenser blir bildet enda mer kompleks. Vi finner reindriftsutøvere i hele det sirkumpolare området – Norge, Sverige, Finland, Russland, og Alaska, men det finnes også reindrift, om enn i mindre skala, i Mongolia, Kina, Canada og på Grønnland. Hvem som er reineiere, hvordan reindriften utøves og de politiske, juridiske, økonomiske og sosiale rammevilkårene for reindriften varierer svært mye innenfor dette området.

Det er nok riktig å si at reindriften er fundamentert på noen felles kjennetegn, slik som personlig/gruppemessig eierskap til dyrene, at de utgjør en viktig ressurs for sine eiere, dyrene innehar en viktig kulturell plass blant eierne, og at dyrene flytter seg mellom ulike sesongmessige beiter, men jeg vil likevel hevde at det meste er forskjellig.

Hvor vil jeg egentlig med alt dette? Jeg vil først og fremst vise det store mangfoldet som skjuler seg bak begrepet ”reindrift”. Når man tenker på at det bare er ca. 10% av den samiske befolkningen som driver med reindrift, blir det kanskje enklere å forstå hvor forskjellig hele den samiske befolkningen og det samiske samfunnet må være? Og da blir det kanskje forståelig at den største utfordringen for det samiske samfunnet er å ikke bli behandlet som én homogen masse, men like heterogent som det norske majoritetssamfunnet. Men denne variasjonen i det samiske samfunnet skal jeg skrive mer om ved en senere anledning.