Av Rolf Egil Haugerud, sekretær i Nordisk organ for reindriftsforskning (NOR)
c/o Senter for samiske studier, Universitetet i Tromsø

I stortingsmeldingen ”En bærekraftig reindrift” fra tidlig 90-tall ble fire hovedutfordringer for reinforskningen poengtert: 1. Framtidsrettet beiteforvaltning, 2. Kvalitetsproduktet rein, 3. Balansert næringsøkonomi, 4. Sosial og kulturell trygghet. Disse innebar en forskningsmessig prioritering vekk fra tidligere satsning på veterinærmessige og biologisk/produksjonsmessige forhold over til ressursforvaltning og næringsøkonomiske spørsmål.

De nevnte hovedutfordringene er fortsatt aktuelle, men bør justeres i takt med nye utfordringer og behov for realistisk bærekraft. Jeg vil i noen blogger framover peke på forskningsområder som bør omfattes med større interesse, og som også favner noen for allmennheten mer ukjente sider ved reindriften. (Se for øvrig mine to tidligere blogger om reindriftsforskning).

Til tross for betydelig forskningsinnsats og fokus på ressursforvaltningssiden har denne hatt relativt liten betydning for beitesituasjonen i deler av Finnmark der også produksjonen pr. rein i følge Ressursregnskapet fra reindriftsforvaltningen er vesentlig lavere enn i øvrige deler av reindriftsnorge. Det er selvsagt flere årsaksfaktorer til at man ikke har tatt inn over seg forskning som kan bidra til å øke produksjonen, men en viktig grunn er skepsis fra lokalt reindriftshold.

Denne skepsisen får støtte fra noen få forskere, for eksempel økonomiprofessor Erik S. Reinert. I sin kritikk ser Reinert bort fra at reindriften drives og reguleres av regler og avtaler som den selv har deltatt i utformingen av. Og reindriften drives i et moderne pengeøkonomisk samfunn, ikke i en museumskultur der det kunne være godt om plass og alt kunne ordnes internt slik Reinert og medforfattere synes å gå ut fra også er tilfellet i dag. (Se Reinert og medforfatteres polemiske skrift mot forvaltningen av reindriften der også navngitt forsker er utsatt for mildt sagt usaklig angrep http://hum.ttu.ee/wp/paper16.pdf).

Det må nevnes at skepsis til endring i en del av driftsmetodene ikke har forhindret andre gjennomgripende endringer i moderne reindrift, f. eks. i teknifiserende retning. I samband med økonomien i reindriften har kostnadsaspektet ved en kraftig mekanisering/motorisering ikke vært gjenstand for nyere forskning. Hva har ellers teknifiseringen å si for det kulturelle i en såkalt bærekraftig reindrift? (Se også bloggen ”Tradisjonell kunnskap til ettertanke”).

I tapssammenheng er det heller ikke problematisert hva eksempelvis beitekonkurranse, sammenblandinger og ”tjuvslakting” har å si i økonomisk og sosial forstand, og hva moderne driftsmetoder og arealbruk har å si for mulighetene til beitebruk og ressursutnyttelse. Mekaniseringen og dens innvirkning på næringsutøvernes helse på kort og lang sikt bør ytterligere studeres. Videre er kjønnsaspektet i reindriften et forskningsfelt som krever utvidet oppmerksomhet.

Spørsmålet om tap til rovvilt er påtrengende som jeg påpekte i en tidligere blogg (”Skal reindriften være matfat for rovviltet?”), men det er likevel tap av beiteland som i dag er den viktigste utfordringen for reindriften slik også en masteroppgave i urfolksstudier ved Universitetet i Tromsø understreker (Anne C. Rørholt: ”Encroachments as a problem for Sami Reindeer Husbandry”). Begge disse problemområdene krever dokumentasjon og mer forskning som viser konsekvensene for næringen, også i et fremtidig klimaperspektiv. I min neste blogg vil jeg komme mer inn på reindriften og klima.