Sametinget – udemokratisk?

Av Else Grete Broderstad, prosjektkoordinator, Governance in a Rapidly Changing Arctic

Som det eneste norske politiske parti foreslår Fremskrittspartiet å legge ned Sametinget. Det er fristende bare å trekke på skuldrene og konstatere at dette er FrP alene om å mene, en alenegang i samepolitiske saker som har kjennetegnet partiet gjennom mer enn 20 år. For det er den brede partipolitiske enigheten som karakteriserer norsk samepolitikk siden andre halvdel av 1980-tallet og fram til i dag.

Så hvorfor bry seg med det mange betegner som ekstreme FrP-synspunkter? Til det kunne man svare at engasjementet i nordnorske aviser og på diverse nettsider samt oppslutning på meningsmålinger i seg selv gir god nok grunn til bekymring. Men det er ikke min beveggrunn. Fremskrittspartiets påstander om at Sametinget er udemokratisk, at samiske rettigheter er særrettigheter som svekker demokratiet og at samemanntallet må fjernes fordi det fremmer forskjellsbehandling, kan imidlertid fungere som et inntak til å kommentere hva vi forstår med begreper som rettigheter, demokrati og styring.

I spørsmålet om politisk deltakelse er likhetsprinsippet om én person, én stemme et demokratisk grunnprinsipp - alle borgere i et land skal ha like rettigheter og plikter uavhengig av tro, kjønn, etnisk og kulturell tilhørighet. Men hva vil det si å ha like rettigheter? Hva skal være likt – målet med/resultatet av rettighetene eller veien/midlet som skal sikre rettighetene? På 1950-tallet innebar like rettigheter kun norskundervisning i skolen, i dag betyr det retten til undervisning i eget morsmål. Lik behandling behøver ikke å bety det samme som at alle behandles likeverdig med samme respekt.

Som enkeltindivid er jeg avhengig av å være en del av et kollektiv for å kunne gjøre bruk av rettighetene jeg har som statsborger og for å kunne verdsette det fellesskap jeg er en del av. Det hjelper lite å bevare og utvikle mine norske språkferdigheter uten skoletilbud, norsklærere og undervisningsmateriell. Eller; hva ville 17. mai feiringa vært uten å ha noen å være stolt sammen med?

At dette er selvsagte rettigheter og hensyn som også må gjelde for samisk språk og kulturutøvelse, fikk fullt gjennomslag som en følge av Samerettsutvalgets tolkning i 1984 av artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Det fastslås at staten aktivt må medvirke og støtte bevaring og utvikling av samisk kultur. Det er selve poenget med regelen. Denne fortolkningen ble fulgt opp av Regjering og Storting i 1987 og 1988 i vedtaket av sameloven og grunnlovsparagraf 110a, og pålegger staten en klar aktivitetsplikt. Sametinget, etablert i 1989, ble det viktigste instrument for å realisere disse hensynene.

I saken om utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet, tapte samene kampen, men vant saken. Det var ikke slik at noen nye rettigheter bare dukka opp. Samebevegelsen tok i bruk de politiske rettighetene som borgere har i et demokrati – organisasjonsfrihet, ytringsfrihet - ja til og med sivil ulydighet, når ikke noe annet nytta.

Myndighetene tvang gjennom utbygginga, men måtte bøte på skadene, og erkjenne at samiske rettighetskrav måtte tas på alvor. Argumentene var at samisk kultur er forkjellig fra norsk og dessuten som en permanent minoritet ville samene som gruppe aldri kunne utgjøre ei flertallsgruppe i ordinære valg. Enkel likebehandling slik FrP ønsker, kan dermed føre til det stikk motsatte av det som er formålet med prinsippet én person, én stemme.

Medlemmer av minoriteter og medlemmer av majoriteten har i utgangspunktet, høyst ulike muligheter til å få gjennomslag for sine vitale interesser og synspunkter, og da er jo ikke demokratiets hensikt ivaretatt. Derfor ble Sametinget etablert. Samene oppnådde anerkjennelse som eget folk med egne språklige, kulturelle og politiske rettigheter, rettigheter som i følge FrP svekker demokratiet. Men disse rettighetene ble ikke tildelt på bekostning av andre.

At samene kan velge et sameting har ikke bidratt til å svekke det norske demokratiet, tvert imot, sametingsvalgene har bidratt til å bøte på et demokratisk underskudd, og det er etablert spilleregler og politiske prosedyrer for konflikthåndtering og beslutningsfatning. At selvstyreorganer kan være en måte å håndtere anerkjennelseskrav på, ikke bare i urfolkssammenheng, er forresten det skotske parlamentet og den walisiske valgte forsamling eksempler på.

I de ovennevnte eksempler har vi å gjøre med territorielt forankra - geografisk avgrensede valgrettigheter, ikke et etnisk sammensatt manntall – slik som samemanntallet. Vår situasjon er ikke slik at vi kan avgrense et territorium og etablere en type hjemmestyreordning. Hvis alle innenfor et område fikk stemme til sametingsvalget kunne man spørre om hva hensikten med Sametinget skulle være – ville det ikke da bare bli enda et nytt forvaltningsnivå, og ikke et urfolkspolitisk redskap? Derfor er valget til Sametinget et eksempel på en annen løsning basert på et manntall fordi samene bor spredt over hele landet samtidig som de med noen unntak, er i minoritet i sine lokalområder.

Men dette medfører større utfordringer og mer komplekse styringsmodeller. Flere hensyn må ivaretas når vi går videre fra politiske deltakelsesrettigheter til land- og vannrettigheter og spørsmålet om hvordan disse skal forvaltes. Når det gjelder rettighetsanerkjennelse, har problemet vært at den bruk samene utøvde ikke gav grunnlag for anerkjennelse av landrettigheter og rettservervelse.

I høyesterettsavgjørelsene i Selbu- og Svartskogsaken problematiseres tidligere kilde- og bevisbruk, metode og forståelser. De samme prinsipper som skal beskytte sedvanemessig bruk i resten av landet, må gjelde for de samiske områdene. Slik sett er de etablerte identifiserings- og anerkjennelsesmekanismene i Finnmarksloven et nybrottsarbeid. Det gjelder også forvaltningsmodellen for Finnmarkseiendommen, som faller sammen med to viktige trender i arktiske områder, nemlig regionalisering av myndighet og anerkjennelse av urfolks autonomi.

Denne type samarbeidsmodeller er nødvendig fordi folk må snakke i lag. Vi finner mange svar, føringer og premisser i folkeretten, men for at disse prinsippene skal kunne realiseres er vi avhengig av gjensidig anerkjennelse og i det minste deltakelse i politiske prosesser slik at vi kan enes om hva vi er uenig om.

Det er ikke legitimt at en majoritet skal tvinge gjennom sitt syn i enhver sammenheng. Med basis i denne erkjennelsen ble Sametinget etablert. Heller ikke i dag 20 år etter, er et slikt syn blitt mer legitimt tross i Fremskrittspartiets forsøk på å bruke det enkle flertallstyret som argument for å avvikle Sametinget.