Av Bjørg Evjen, professor dr.art, Senter for samisk studier, Universitetet i Tromsø

Kunnskapsløftet, som ble iverksatt i 2006, inneholdt blant annet et større fokus på samiske forhold. I fagplanene gikk det fram hvilke nye temaer og synspunkter som skulle inkluderes. Dette var et resultat av mange møter og detaljerte diskusjoner, noe som jeg ikke skal gå i dybden på her. Selv satt jeg i gruppa som tok for seg historiefaget.

Senere fikk jeg i oppdrag å “samifisere” ei helt ny pensumbok i historie til bruk i samiske videregående skoler. Var det behov for å gjøre endringer i ei pensumsbok som var skrevet for å imøtekomme de nye kravene fra 2006? Kunnskapen om samiske forhold og forskning på samisk historie har økt de siste tiårene, likevel ble svaret et ”ja”, og det viste seg ikke bare å gjelde i forhold til det samiske.

La meg nevne noen eksempler for å få fram hva jeg mener. Nord i Norge og samiske forhold er selvsagt med, men la meg peke på viktige historiske hendelser og personer som ikke er det. Fornorskningspolitikken har sin plass, og her var det gledelig at i tillegg til et samisk perspektiv, var mye plass også gitt til våre fem nasjonale minoriteter.

Reindrift derimot, en næring som helt klart knyttes til samisk aktivitet fra Finnmark i nord til Hedmark i sør, var ikke nevnt. Reindrifta har vært gjennom store endringer de siste 100 årene, noe som er dokumentert gjennom forskning slik at det ikke krevde stor innsats å inkludere temaet. Læstadianismen, vekkelsen som fikk og fortsatt har stor betydning i nord, nevnes ikke i kapitlet der vi ellers finner haugianerne.

Verken Isak Saba, første samiske representant på Stortinget i 1907, eller Elsa Laula Renberg, sentral samepolitisk person blant annet i 1917 da den historiske begivenheten som ble utgangspunkt for Samefolkets dag 6. februar, er der. Sametinget er så vidt nevnt som en følge av Alta-saken, men dets første president, Ole Henrik Magga, er ikke nevnt. Ikke de senere presidentene heller eller de øvrige sametingene i Norden. Magga ble dessuten den første leder for FNs Urfolksforum, et verv av nasjonal interesse. Dette nevnes bare i vår ”samifisering”.

Under andre verdenskrig flyktet et større antall mennesker over grensen til Sverige, med god hjelp fra lokalkjente personer. Mange av hjelperne både på norsk og svensk side var samer, noe som bl.a. er vist i lokalhistoriske verk. Grenselosene og flyktningtrafikken nevnes så vidt i pensumsboka. Den store tragedien i nord høsten 1944, da tyskerne brente landet og evakuerte folket der, har fått fem linjer.

Det er på dette tidspunktet min objektive distanse til samiske temaer begynner å vike for den nordnorske følelsen av å bli urettferdig behandlet, eller oversett. Når heller ikke fiskarbondehusholdet er nevnt, kystfolkets overlevelsestrategi gjennom flere hundre år, både for sjøsame og ikke-same. Det samme fraværet gjelder for Alfred Eriksen, presten fra Troms som ble Arbeiderpartiets første representant på Stortinget. Pomorhandelen er kun med i en tekst i margen.

Nå kommer tanken om at det sannelig står dårlig til med kunnskapene om egen historie blant historikere. For forholdene i nord er vel også del av vår felles historie? Ender vi opp i det evinnelige sentrum-periferi forholdet, som i vårt land er et sør-nord forhold? Hvor går grensen mellom den nordnorske sytingen og påvising av faktiske skjevheter? Jeg går ut fra at lignende skjevheter kan påvises fra andre perifere områder. I mitt tilfelle gikk oppdraget ut på å se nærmere på det samiske.

“Samifiseringen” var en interessant erfaring å ta med seg, men man blir litt beklemt når en synliggjør slike forhold som er nevnt over. Selvsagt kan ikke ei pensumbok romme alle viktige personer og historiske hendelser, og i den nye læreplanen stod det ikke eksplisitt at det nordnorske skulle med. Men det samiske var uthevet. Og hvor bor de fleste samene? I Nord-Norge, men også i landet ellers.

Er det, med få unntak, mulig å peke på samfunn der det er helt klart hvem som er same og hvem som ikke er det? I Nord-Norge må svaret bli “nei”. Samiske forhold kan med andre ord langt på vei synliggjøres ved å trekke fram forhold i landsdelen. Ville dette ha vært en selvfølge om historikere fra nord var medforfattere? Ikke godt å vite, det kan være tema for en ny blogg.