Skal reindriften være matfat for rovviltet?

Rolf Egil Haugerud (Foto: Privat)
Rolf Egil Haugerud (Foto: Privat)

Av Rolf Egil Haugerud, sekretær i Nordisk organ for reindriftsforskning (NOR)
c/o Senter for samiske studier, Universitetet i Tromsø

 
Forskningsbasert kunnskap er viktig for moderne næringsutøvelse, det gjelder også for reindriften med sterke band til tradisjon og praktisk kunnskap. Forskning øker den generelle og spesielle kunnskapen innafor reindriften på en rekke områder, og den bidrar til næringens troverdighet i det den fremmer matsikkerhet og dyrehelse, avdekker historiske fakta og forhold som truer næringen, gir en viktig faglig støtte til krav i spørsmål om driftsarealer og rettigheter, og bidrar til bedret produksjon og økonomi m.m. Forskningen kan også peke på felter der reindriften har forbedringsmuligheter.

Det er viktig og nødvendig at man har et mangfold i forskningen både når det gjelder temaer (forskningsområder) og institusjoner som utfører forskning. Mye av forskningen i dag er såkalt oppdragsforskning, men vel så viktig er det at forskning kan utføres uavhengig uten å skjele til oppdragsgivere og deres målsettinger. Det er likevel slik at forskningen til dels er avhengig av de prioriteringer som reindriften fremmer, noe man finner naturlig og selvsagt.

Det vil likevel bli for næringsavhengig om slike prioriteringer blir enerådende i forskningen om rein og reindrift. Det må derfor gis rom for bredde og uavhengighet i forskningen. Her bør forskningsrådene ha et særlig ansvar slik at man kan opprettholde relevant forskningsaktivitet ved ulike forskningsinstitusjoner her i landet. Det bør også være slik at rein- og reindriftsforskningen har et vidt geografisksamisk perspektiv, dvs. et perspektiv utover det majoritetssamiske området, jf. bloggen ”Reindriftsbilder” av Johnny-Leo Jernsletten som omtaler diversiteten i reindriften.

Mange forskningsområder i reindriften

For å få fram hvor sammensatt rein- og reindriftsforskningen er, kan man sette opp en tematisk oversikt som eksemplifiserer det fagovergripende innen reindriftsnæringen:

I denne omgangen vil jeg ta for meg noen få sider ved temaet ”Miljø og ressurser”. Her har det vært målrettet rein- og reindriftsforskning i hvert fall siden midt på 1950-tallet. Før tsjernobylkatastrofen i 1986 skjedde det meste av forskningen på feltene veterinærmedisin, beite- og fôrproblematikk, biologi og økologi, samt antropologi/etnografi på samfunnsfagssida.

Samfunnsutviklingen har medført at forskningsfokus gradvis har blitt betydelig utvidet til mange fagfelt utover de naturvitenskapelige, og i de siste femten-tjue åra har reindriftsforskningen skjedd både innen reindriftens miljø, utnyttelse og forvaltning av ressurser, reindriftssystemet og produksjon, økonomiske, sosiale og juridiske forhold i reindriften, tradisjonell kunnskap, og resiliens og bærekraftig utvikling.

Klima, tap av beiter og rovviltspørsmålet

Når det gjelder spørsmål om tålegrense og bærekraft, er betydningen av klimaendringer kommet i fokus, men også tapsproblematikken når det gjelder areal og rovvilt har stått i sentrum både for forskningens og medias interesse. Klimaproblematikken opptar selvsagt reindriften, og det er mange scenarioer. Men med næringens tradisjonelle evne til å takle endringer i vær, føre og beiteforhold vil reindriften summa summarum antakelig greie seg rimelig bra om man ser framover.

Da er det nok atskillig verre at reindriftens arealer til stadighet blir innskrenket av forskjellige grunner. Mht klima er det imidlertid et fagfelt som kan få meget stor betydning om klimaendringene slår til slik man forestiller dem, og det på et fagområde som dessverre er bygget ned i de seinere år. Det gjelder sykdoms-, parasitt- og vektorkunnskap, dvs. den delen av veterinærmedisinen og biologien/entomologien der kompetanse vil være helt avgjørende når smitte- og parasittspredning skjer med varmere klima.

Når det gjelder rovvilt, bør forskningen i så stor grad som mulig utføres av faglige institusjoner med distanse til både næringen og forvaltningsapparatet slik at tiltroen til forskning på dette fagfeltet kan styrkes. For rovvilt må det være lov å poengtere at mye av forskningen og forvaltningen har skjedd utelukkende på rovviltforskningens premisser. Man har rett og slett ikke skjelt godt nok til reindriftens situasjon, og så godt som alltid har man brukt de mest rovviltvennlige estimater til tross for de store tap som næringen har hatt, og til tross for at rovviltbestander faktisk kan opprettholdes ved lavere populasjonsnivåer enn vi har i dag. I Sverige har dette misforhold ført til katastrofale forhold, og i enkelte distrikter er det store problemer også i Norge og Finland.

Det er helt urimelig at det urbane samfunnet overlater de største omkostningene ved å bygge opp og opprettholde store rovviltbestander til reindriftsnæringen. Det er jo alltid greiest å godta tap som ikke rammer en sjøl. Tap til rovvilt er oftest svært vanskelig å dokumentere for bruk i økonomisk sammenheng da tapte dyr sjelden lar seg gjenfinne i en tilstand som gir grunnlag for slik dokumentasjon. Dette gir et betydelig inntektstap som må kunne modelleres ut fra dagens kunnskap om rovviltbestandene, deres arealbehov, migrasjonsmønster, næringsbehov, samhandling med annet rovvilt og reinflokkenes kondisjon.

Slik forskning vil direkte kunne understøtte reindriftens krav om kompensasjon for å være matfat for store deler av landets rovviltbestander, slik svenske forskere har påvist for reindriften der. Man må også være klar over at tap i en vel drevet flokk må ganges med mer enn 1,5 for å dekke inntektstapet produksjonsmessig. De sosiale og psykososiale utgiftene for reindriften som følge av rovviltet, er andre sider ved rovviltsaken som forskningen bør se nærmere på.