Språkskatt opp fra havbunnen i Porsangerfjorden

Av Camilla Brattland

 I disse dager har forskningsprosjektet Fávllis forberedt seg på å avholde seminar i Porsangerfjorden, hvor vi har gjort intervjuer, sett på stedsnavn, kulturminner og bruk av fjordlandskapet over flere år. Seminaret skal avholdes torsdag 11.og fredag 12. november i samarbeid med et lokalt kompetansesenter, i Porsangerfjorden. Mitt bidrag til prosjektet har vært å se på samiske navn på fiskegrunner i fjorden, en oppgave som bød på noen overraskelser og et aldri så lite paradoks.

Samiske navn på fiskegrunner og sjøterminologi er et forskningsfelt som så vidt har begynt å fylles med innhold. Just Qvigstad gjorde innsamling av stedsnavn på 1930-tallet, og registrerte et 30-talls navn på grunner i Porsangerfjorden som den eneste fjorden hvor dette ble systematisk registrert. Siden Norges Geografiske Opmåling på den tiden ikke hadde for vane å registrere samiske og kvenske navn (utenom de som ikke hadde noen god oversetting til norsk), var det bare norske navn å se på sjøkartene. Dette er å forvente den tidens fornorskningspolitikk tatt i betraktning, men ettersom den nye stedsnavnloven kom i 1991 og rettet opp i mye galt, skulle en tro at dette også gjelder for sjøkartverket. De første sjøkartene kom på begynnelsen av 1920-tallet og har siden kommet i nye utgaver stadig mer oppdatert og trygge for navigering helt fram til våre dager. Det som imidlertid konsekvent mangler på sjøkartene, er nettopp de samiske og kvenske navnene på grunnene både i Porsangerfjorden og andre fjorder. Selv om Qvigstad og senere lokale bygdeprosjekter, språkentusiaster og andre har samlet inn en hel haug med samiske og kvenske navn på fiskegrunner og registrert disse på sjøkartene, er det ikke andre navn enn norske å spore på dagens sjøkart. Sjøsamisk kompetansesenter har med sitt arbeid derfor tatt vare på en sjøsamisk språkskatt, som det er å håpe også etter hvert blir anerkjent av det kartverket. Kompetansesenteret har samlet inn, systematisert og publisert majoriteten av de samiske navnene på sitt nettsted www.mearrasapmi.no, der disse er nøyaktig plassert på kart (google) slik informantene har plassert dem.

Da jeg begynte å se på navnene, så det til å begynne med ut som det var få samiske navn å finne på sjøkart, og hvorfor ikke – fiske og det å sette navn på hvert et skjær og finne méder til fiskegrunner har vel stort sett en norsk tradisjon langs norskekysten, har det ikke det? Ved nærmere øyensyn ble det imidlertid klart at av et totalantall 46 norske navn som står på sjøkartene i hvert fall i Porsangerfjorden, er majoriteten av dem stort sett oversatt eller lydlig tillempet fra samisk til norsk eller fra norsk til samisk, og kun et fåtall av navnene viste seg å være rent norske (tre navn, for å være nøyaktig). Den største kategorien av navn er den der det er ganske vanskelig å vite hvilket språk som ga opphav til navnet, mens en liten kategori med navn inneholder grunner som har forskjellige navn på norsk og samisk. Forholdene mellom navngivingen på fiskegrunner vekker mange spørsmål knyttet til kunnskap om plasseringen av fiskegrunner i fjorder og på kysten. Som mange kjenner til, var fiskere tradisjonelt måteholdne med å gi for mye informasjon om akkurat plasseringen av gode fiskegrunner til andre, ettersom dette kunne være fatalt for deres framtidige levebrød. I dagens situasjon er dette imidlertid forandret, siden enhver med tilgang til ekkolodd og elektroniske sjøkart likevel kan finne fram til fisken på havbunnen. Da er det ikke mye vits i å holde et navn eller et méd hemmelig, og for Porsangerfjordens del har fisken også forlatt grunnene de tradisjonelt brukte, slik at kunnskap om navn og méder ikke gir den samme gevinsten i dag som før. Nå er det kongekrabben som regjerer i fjorden, og den er det ikke vanskelig å finne.

Med bortfallet av fiskeriaktiviteten på fjorden, er det ikke lenger noen grunn til å holde navn på fiskegrunner hemmelig, og disse kan registreres og forskes på av andre uten konsekvenser for fiskerne og deres levebrød. Med dette oppstår et lite paradoks: er det først nå når navnene stort sett har mistet sin funksjon at de endelig kan komme til syne på sjøkartene, eller kan de kanskje få et nytt liv av andre språkbrukere og i andre sammenhenger? Den som lever får se.

(Forsidefoto: Akselgrunnen, Porsanger / Google maps)