(Steds)navnet skjemmer ingen?

Av Svanhild Andersen, forsker, Senter for samiske studier, Universitetet i Tromsø

Tospråklig skilt fra Kåfjord. Foto: S. Andersen
Tospråklig skilt fra Kåfjord. Foto: S. Andersen

Et gammelt ordtak sier at navnet skjemmer ingen. Men gjelder det også stedsnavn? Antakelig ikke. Motstanden mot bruk av samiske stedsnavn på veiskilt som gjør seg gjeldende i mange områder, er ikke nødvendigvis et uttrykk for oppfatninger om at navnet skjemmer ut stedet. Men også det kan være en årsak.

Stedsnavn på veiskilt kan utløse minner, assosiasjoner og refleksjoner knyttet til stedet som bærer navnet. Hva skjer når et nytt veiskilt med samiske stedsnavn dukker opp, og bryter med den lange tradisjonen med å bruke kun norske navn i offentlige sammenhenger? Hvordan kan motstand forklares? Svaret har sannsynligvis mange komponenter, som kan finnes både i fornorskningspolitikken som ble ført overfor samer og kvener i omkring 100 år (fra ca. 1860), kunnskapsnivået når det gjelder samisk historie og tilstedeværelse (og ikke minst når det gjelder andre samiske grupper enn de reindriftssamiske) samt hvilke prosesser som har foregått før nye skilt settes opp.

Det mest omtalte eksemplet på motstand mot offentlig bruk av samiske stedsnavn er ødeleggelsen av veiskilt i Kåfjord kommune i Nord-Troms. Siden 1995 har skiltene ved kommunegrensene også hatt det samiske navnet Gáivuona Suohkan, i tillegg til det norske navnet Kåfjord kommune. De sterke følelsene som kom til uttrykk i debatten ble særlig synlige ved at tospråklige veiskilt ble ødelagt. Et av de ødelagte skiltene inngår i en utstilling ved Tromsø Museum, og har nærmest blitt et symbol på motstanden mot ”det samiske” generelt, mot synliggjøring av steders samiske historie – og kanskje også et symbol på fornorskningspolitikkens konsekvenser.

Stedsnavn, historie og identitet

Steders historie gjør seg på ulike måter gjeldende i nåtid. Som filosofen Annike Greve uttrykker det: ”Stedets historie er med på å gi stedet dets karakter. Historien nedfeller seg i stedet som en del av det, og dermed som en stedskvalitet. Ikke alle steder har samme rike historie, men for steder som har det, må vi si at en vet ikke riktig hvor en er uten å kjenne til denne historien” (1998:109). Hun er også inne på forholdet mellom stedsnavn og følelser for et sted.

Oppfatningen av et sted påvirker oppfatningen av menneskene som bor på stedet. Eller som antropologen Trond Thuen sier: Svaret på ”hvem vi er” er knyttet til svaret på ”hvor vi er fra”. Et samisk veiskilt kan minne folk om en stigmatisert etnisk gruppe, enten de selv hører til denne gruppa eller ikke. Samer som har erfart ydmykelser knyttet til deres etniske bakgrunn, betrakter trolig skilt med samiske stedsnavn på forskjellige måter. For noen kan et slikt skilt oppfattes som nok en ydmykelse, mens for andre kan det være en form for oppreisning i forhold til rasisme og andre former for stigmatiserende holdninger, siden et synlig samisk stedsnavn er en form for offentlig aksept av samisk språk som likeverdig med majoritetsspråket.

Blant den norske delen av befolkningen, og folk av samisk slekt som ikke regner seg som samer, kan samiske veiskilt oppleves som en form for krenkelse av egen identitet, et fremmedelement eller som et unødig tiltak i norske omgivelser.

Den offentlige dimensjonen ved bruk av stedsnavn

Stedsnavn minner altså om stedets historie, og stedets historie kan på ulike måter ha betydning for vår identitet. Det er imidlertid et faktum at for mange, både samer og ikke-samer, er det ikke nødvendigvis noen forbindelse mellom et samisk stedsnavn og samisk historie og tilstedeværelse på det aktuelle stedet der veiskiltet med samisk navn kommer opp. Motreaksjoner i en slik situasjon kan ikke forklares kun med enkeltmenneskers identitet og holdninger til ”det samiske”, men også med hvordan man på et overordnet nivå har forholdt seg til samisk historie og tilstedeværelse. Har det vært gitt tilstrekkelig plass – blant annet i utdanningssystemet? Og har det vært forsøkt å skape rom for dialog og meningsbrytninger, basert på både ulike former for kunnskap og på enkeltmenneskers identitet og erfaringer?

Trespråklig veiskilt, Porsanger. Foto: SA
Trespråklig veiskilt, Porsanger. Foto: SA

I 2003 ble det satt opp trespråklige skilt i Porsanger kommune i Finnmark. Så vidt jeg vet, har ikke disse skiltene provosert folk på den måten som i Kåfjord. Aksepten av trespråklige veiskilt i Porsanger kan forstås som uttrykk for aksept av områdets flerkulturelle historie på et kollektivt nivå. Men dette har neppe skjedd ”over natta”. Man har på ulike måter jobbet med synliggjøring av samisk og kvensk historie, språk og kultur i flere tiår, og etter hvert kom denne innsatsen og interessen også til uttrykk i kommunal sammenheng.

Porsanger kommune presenterer seg som en flerkulturell eller trekulturell kommune, og på kommunens nettsted framhever man til og med at man er enestående i så måte: ”Porsanger kommune er den eneste kommunen i Norge som offisielt har definert seg som trekulturell og -språklig. Dette til tross for at det finnes flere kommuner med samme kulturelle bakgrunn.” Kommunen er for øvrig også med i virkeområdet for samelovens språkregler.

Lokale prosesser og løsninger

Fra natur- og kultursti i Smørfjord, Porsanger. Foto: SA
Fra natur- og kultursti i Smørfjord, Porsanger. Foto: SA

Måten Porsanger kommune presenterer seg selv har trolig bidratt til en lokal kollektiv selvforståelse som i langt større grad enn tidligere inkluderer samisk og kvensk historie og tilstedeværelse. Kulturuttrykk som har vært stilt i skyggen i lang tid (som for eksempel stedsnavn og andre kulturminner) har blitt trukket fram og synliggjort lokalt, og gjennom blant annet slike prosesser har befolkningen fått et bedre grunnlag for å forholde seg til områdets historie i videre forstand enn tidligere.

Det er selvsagt ikke gitt at alle kommuner med samisk (og kvensk) befolkning velger samme løsninger som Porsanger, innenfor de begrensninger og muligheter som dagens lovverk vedørende stedsnavn og samisk språk innebærer. Faktorer som historie, kjennskap til denne historien og dagens situasjon blant annet med hensyn til befolkningssammensetning kan være avgjørende for hvilke løsninger som framstår som mest hensiktsmessige dersom man ønsker å ivareta samiske stedsnavn og samisk språk i reell forstand, og ikke først og fremst som symboler.

 

Bakgrunnsmateriale

Steder:
Greve, A. (1998): Her. Et bidrag til stedets filosofi. Avhandling (dr.art.), Universitetet i Tromsø.

Stedsnavn:
Andersen, S. (2004): Saami place names and place-making in a minority-majority context. I: A. Schanche og M. Jones: Landscape, Law and Customary Rights. Dieđut nr. 3/2004.

Thuen, T. (2003): Lokale diskurser om det samiske. I: B. Bjerkli og P. Selle (red.): Samer, makt om demokrati. Sametinget og den nye samiske offentligheten. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Forvaltningsområdet for samisk språk:
Andersen, S. og J. Strömgren (2007): Evaluering av samelovens språkregler (Utredning 1/2007, Nordisk Samisk Institutt)