Tradisjonell kunnskap til ettertanke - når blir en bruksmåte tradisjonell?

Av Rolf Egil Haugerud, sekretær i Nordisk organ for reindriftsforskning (NOR)
c/o Senter for samiske studier, Universitetet i Tromsø

Både i urfolkssammenheng og i sammenheng med den økologiske tilstanden på jorda, har det de siste 10-15 årene vært rettet oppmerksomhet mot såkalt tradisjonell (økologisk) kunnskap.

I forbindelse med bruken av uttrykket tradisjonell økologisk kunnskap (TØK) kan det være nyttig å se på betydningen av betegnelsen økologi/økologisk som kommer fra gresk oikos som betyr hushold og logos lære. Først brukt på 1860-tallet av den tyske biologen E. Haeckel.

Økologi er læren om samvirket mellom livsformene og mellom dem og miljøet. Økologi er en biologisk vitenskap med tilknytning til en del andre fagområder som for eksempel geologi, geografi, men også til samfunnsvitenskapene.

Økologisk, dvs. adjektivet, har også en mer dagligdags bruk i betydningen bærekraftig eller miljøvennlig. Brukt i en slik sammenheng er ordet tatt ut av sin vitenskapelige kontekst og er mer et ”politisk” slagord med positiv konnotasjon.

Det er vel i den sistnevnte sammenhengen man kan betrakte TØK-begrepet. Man kan derfor diskutere om betegnelsen egentlig bør brukes i en vitenskapelig sammenheng, det kunne kanskje vært greiere med tradisjonell kunnskap (TK), selv om også denne betegnelsen ikke er særlig presis i det den innbefatter et konserverende uttrykk som ikke tar inn over seg at den såkalte tradisjonelle kunnskapen er under stadig utvikling.

Etter min mening er betegnelsene lokal kunnskap eller brukskunnskap mer dekkende i det de uttrykker hva som er i bruk, både gamle, tradisjonelle bruksmåter og nye, adapterte måter å handtere og forstå hverdagen og livet på.

Fra reindriften kan man spørre om både bruk av ski eller snøscooter er tradisjonell kunnskap? Eller er det kun kunnskapen relatert til bruken av landskapet, beitet, boplasser som representerer det tradisjonelle?

Hvor vil man plassere den omfattende teknifiseringen, motoriseringen i reindriften? Hva med energibruken i reindriften i et bærekraftig perspektiv, og da mener jeg naturøkologisk bærekraft, og ikke den såkalte bærekraften vi innbiller oss at vi har i det moderne samfunnet, inkludert reindriftssamfunnet?

Hva med krumkniven som slakteverktøy? Fra reindriftssamisk hold ble den sagt å være tradisjonell, men kniven ble utviklet på 1920-tallet slik Norsk Folkemuseums Leif Pareli utlegger i Reindriftsnytt for noen år siden? Er parasittbehandling utviklet på 1970-tallet tradisjonell kunnskap? Hva med metoder som ble brukt tidligere?

Når blir da en bruksmåte tradisjonell? Man låner selvsagt inn det som er praktisk nyttig, og i mange moderne tilfeller kan det innebære at man tærer på ressursgrunnlaget.

I noen sammenhenger kan man lure på om TK er en fornuftig måte å innrette seg på, jf. øremerking i moderne reindrift der nye øremerker gir en mye mer effektiv og individrettet kunnskap om dyret.

Ja, man kan spørre om reindriften som sådan blir utøvd på en tradisjonell måte i dag? Med uttrykket tradisjonell reindrift misbrukes etter min mening tradisjonsbegrepet. Sannheten er vel at man bør kalle reindriften en moderne drift og næring? Hvorfor opprettholder man ord som tradisjonell når virkeligheten har forlatt mye av tradisjonsstadiet?

Er det nødvendig å mytelegge den praktiske, dagligdagse utøvelsen av et yrke eller en næring, det være seg reindrift, fiskeri, landbruk?

Noen synes å tro at den såkalte tradisjonskunnskapen kun finnes i næringer og virksomheter utøvd av urbefolkningene slik det fremkommer i en rapport fra urfolkssenteret i København i 1999.

Den er imidlertid til stede i alle former for praktisk utøvelse av en virksomhet; bonden, reineieren, fiskeren, smeden, båtbyggeren, tømmermannen, håndverkeren, møbelsnekkeren, fangstmannen osv, osv, utøver alle en virksomhet som er praktisk, men som har tatt opp i seg moderne elementer selv om man har en lang, praktisk forhistorie der andre hjelpemidler enn de som brukes i dag, var i bruk.

Gjennom såkalt TK kan man til og med overføre feil forestillinger om virkeligheten. Fra et fagområde jeg kjenner mye til, kan jeg nevne et eksempel som viser at den tradisjonelle tanken ikke nødvendigvis er vitenskapelig korrekt.

Ett av de samiske ordene for hudbrems (”bahtaboskan”) betyr noe slik som bremsen som stikker med bakdelen. Langt tilbake i tiden har reinjegeren eller reinholderen sett at hunnbremsen stikker ut en lang brodd eller spiss bak som om den skulle stikke reinen. Og dermed har man uten videre tatt for gitt at bremseflua stikker reinen, og grunnlaget for den samiske navnebruken var lagt.

Det blir som forestillingen om den flate jorda, man reflekterer det man ”ser”. Stikkebrodden er imidlertid ikke noe annet enn et eggleggingsrør, dvs. bremsen stikker ikke, den legger egg som den fester på reinens pels. Til og med i dag etter at popularisert kunnskap om dette er spredd til reindriften i mange sammenhenger, er det fortsatt noen som tror at hudbremsen stikker!

Men nå er jeg egentlig kommet et stykke vekk fra TØK-begrepet, men eksemplene ovenfor viser at det er langt fra er uproblematisk å bruke betegnelsen tradisjonell eller økologisk?

Til slutt vil jeg trekke tradisjonsbegrepet inn i en videre samisk sammenheng der det å hevde urfolksrett er på kollisjonskurs med bærekraftig natur- og ressursbruk: Hva med vårjakta på ender? Om den er tradisjonell, må man kunne spørre om alle kulturuttrykk alltid skal kunne fremmes uten hensyn til at tidene skifter, og vurderinger og oppfatninger om rett og galt, ressursbruk og misbruk likeså.

Det er myriader av eksempler på at tida og situasjonen løper fra enkelte måter å være på eller utøve virksomhet på. Vi er kommet langt i å gi rettigheter til svakere grupper, barn, kvinner, urfolk, dyreliv osv. Vi er kommet langt i å se og forstå problemene verden står overfor.

Men det er ofte vanskelig selv å bidra til at verden og rettighetsarbeid går ”fremover”. Så må man kunne spørre om man ikke bør innse at visse høstingsmåter er uakseptable og at visse bruks- og driftsmåter ikke er bærekraftige, selv for urfolk.

Eksempler som den overdrevne teknifiseringa/mekaniseringa/motoriseringa i reinnæringa og i samisk høstingssammenheng, og eksemplet med vårjakt viser tydelig at det urfolksmessige (her gjelder det det samiske evt. reindriftssamiske) ikke er en garanti for bærekraftig ressursbruk. Det er med andre ord ikke sikkert at de som mener at ressursforvaltning bør skje etter urfolkstradisjoner, har fremtiden i tankene.

Til ettertanke!