Av Steinar Nilsen, forsker, Senter for Samiske studier, UiT

Sjøsamenes tradisjonelle landskap er fjordene og kysten. Kulturen speiles også i språket. I forbindelse med et prosjekt knyttet til Fávllis (www.sami.uit.no/favllis/) har jeg i år gjort et feltarbeid i Porsanger kommune for å dokumentere det språklige aspektet ved tradisjonell sjøsamisk kunnskap. Det skal dokumentere den tradisjon som lever i dag. Det fins en del materiale fra Porsanger fra før, bl.a. forskjellige intervjuer på samisk. Den nye dokumentasjon skal inngå i den lokale samlingen hos vår samarbeidspartner Sjøsamisk kompetansesenter. Det er også ment som et metodologisk bidrag.

Hva menes med tradisjonell kunnskap? Det kan sees på forskjellig måter, men innbefatter i hvert fall lokal empirisk kunnskap om land og sjø og forskjellig arter og deres forhold og utvikling. Det innbefatter også ressursforvaltning, sosiale institusjoner og sammenheng med et verdensbilde. Det er viktig å være klare over at det ligger et tidsspenn her, og kunnskapen utvikler seg over tid. Vi ser i dag at den moderne utvikling, både i samfunnet generelt og i det samiske samfunnet spesielt, gjør at mye kunnskap går tapt. En del kunnskap overleveres og tilpasses dagens situasjon.

Hvor eksisterer kunnskapen eller hvordan uttrykkes den? Folks kunnskap kan være taus og uttrykkes i handling. Språk regnes imidlertid som et grunnleggende middel for tenking, og språk og kunnskap går hand i hand.

Mange fag har nøyaktige terminologier, eller systematisering av begreper. På liknende måte kan samenes gamle kunnskap om naturforhold nøyaktig uttrykkes med samisk språk. Folkespråkets terminologier er ikke standardiserte, så de er ofte preget av variasjon og de utvikler seg også over tid. Jeg tror det er viktig å ta inn over seg dette dynamiske aspektet. Ords betydning varierer fra situasjon til situasjon til en slik grad at det blir vanskelig å dekke det i en ordbok. Likevel er det klart at naturlige språk er velfungerende system med mange midler for å overføre komplisert og systematisk kunnskap.

Språket utvikler seg. Når det gjelder kunnskap utvikler det seg også, og en del kunnskap er tapt. Når kunnskap går tapt, går gjerne også ord tapt. Selfangst var tidligere meget viktig, og i ordbøker fra 1700- og 1800-tallet ser vi at samisk har rike klassifiseringssystem for sel etter alder, kjønn og andre kriterier. En del ble registrert av Knut Leem, som var misjonær i Porsanger på begynnelsen av 1700-tallet. Mange av disse termene er ikke i bruk i dag.

De lokale fortellerne som jeg har snakket med i 2009, er tospråklig norsk- og samisktalende. De bruker i noen tilfeller begreper fra det andre språket i sitt eget språk. Det kan føre til at samisk og norsk terminologi blir mer lik hverandre. Disse prosessene skjer svært fort i dag og må også sees i forbindelse med at kunnskap går tapt. Språkkontakt er imidlertid ikke helt nytt, kontakt mellom samisk og norsk har en lang historie.

Fra materialet kan vi se på noen eksempler på forskjellige klassifiseringer og variasjon i termenes oppbygging. En del av klassifiseringen av arten sei, på samisk sáidi, er småsei og storsei. På samisk fins tilsvarende smávvasáidi og stuorrasáidi. De norske og samiske termene er her laget på samme måte, med sammensetning. Sallit er ordet for sild, men småsild kalles av enkelte brihcot. Ordet brihcot er et helt annet ord (eller stamme) enn sallit. Ordet kan minne om det norske ordet brisling. I samisk er ordavledning viktig som et produktivt middel for å lage termer. Ordet for flekksteinbit fins som sammensetning bovlestáinnir, av bovle og stáinnir, men det blir også laget med avledning: boavllat, med avledningsendelse –t.

Det er interessant å merke seg at man i fagfeltet etnobiologi gjerne ønsker å sammenligne slik språklig struktur på termene med den statusen termene har i en taksonomi. Man ser da på for eksempel på forholdet mellom overordnende og underordnende termer. Vitenskapelig taksonomi har et system som har klart adskilte termer for nivåene etter orden, familie, slekt osv. I folkelig klassifisering kan derimot ordet på den mest typiske arten også brukes for hele familien eller slekten, som altså innbefatter andre arter. Forskere sier da at folk tar utgangspunkt i den arten som er prototypisk. Dette blir ofte uttrykt med enkle, usammensatte ord. I steinbitfamilien kalles for eksempel den mest typiske arten, gråsteinbit, for stáinnir. Dette ordet kan så brukes som en slags samlebetegnelse på andre arter i samme familie.

Noen andre interessante spørsmål til materialet er f. eks. hvordan man skal systematisere det slik at det kan brukes i en levende kontekst. Underforstått her er at det er snakk om bevaring av viktig kunnskap. Lokale institusjoner er viktige her. Den rent historiske siden er også interessant. Ordene kan nemlig også dokumentere tradisjon angående samenes forhold til land og sjø. Svært interessant vil også være å se hva man kan finne ut om den tradisjonelle verdensforståelsen som en overordnet kontekst. Et spørsmål er da i hvor stor grad språklige spor kan fortelle om dette. Det er altså snakk om et materiale vi kan møte med mange forskningsspørsmål. Materialet vil bli tilgjengelig også for forskere innen andre fagfelt.