Urfolk - feiringer mellom protest og politikk

Av Torjer A. Olsen, førsteamanuensis i urfolksstudier, Senter for samiske studier, UiT Norges arktiske universitet. For tida gjesteforsker ved Te Puna Wananga (School of Maori Studies), University of Auckland, Aotearoa/New Zealand.

Sjette februar er ikke bare Sami albmotbeaivi/Samenes nasjonaldag. Sjette februar er tilfeldigvis også Waitangi Day i Aotearoa/New Zealand. Denne dagen markeres signeringen av Te Tiriti O Waitangi eller Waitangitraktaten i 1840, kjent som landets grunnleggende dokument. Avtalen skal regulere forholdet mellom maorier og kolonimakt.

Det er kanskje derimot ikke tilfeldig at det i år er store politiske spørsmål som debatteres i dagene rundt sjette februar. I Sápmi/Sabme/Saepmie er mange svært fornøyde etter at den svenske domstolen ga samebyen Girjas medhold i saken mot staten. I Aotearoa/New Zealand handler nesten alt om signeringen av en ny avtale, Trans-Pacific Partnership Agreement (TPPA), som åpner for mer fri handel på tvers av Stillehavet. Svært mange maorier er sterkt kritiske til avtalen, og mener den er i strid med Waitangitraktaten.

6. februar 1840

I Waitangi i Northland i Aotearoa/New Zealand hersker en spent stemning. Regnet fra dagene før har gitt seg. Sola skinner. Langs vannkanten i Bay of Islands ligger en lang rekke farkoster, Britiske seilskuter i varierende størrelse og flere hundre wakaer, maorienes spesielle kanoer. Representanter fra iwier (stammer) fra store deler av Nordøya i Aotearoa/New Zealand har kommet for å overvære det som skal skje, for korero (samtale) med hverandre og med britene, og for å vurdere å skrive under avtalen som foreligger. Britene har sine representanter, noen med fullmakt direkte fra dronning Victoria.

Etter at koloniseringen av landet skyter fart på 1700-tallet, opplever britene et behov for å kontrollere det som skjer. Lovbruddene florerer blant de britiske settlerne og handelsfolkene. Blant maoriene murres det over utbytting. I 1835 erklærer maoriene en sjølstendig stat. Dette er først og fremst etter oppfordring fra britisk hold og er en forutsetning for den avtalen som skal komme.

Avtalen blir skrevet under. Mange av maorilederne er usikre på om de skal skrive under og på hva det innebærer. Avtalen foreligger både på engelsk og på maori. Først i ettertid - etter at det store flertallet av ledere har skrevet under - kommer det fram at ordlyden i de to versjonene ikke er den samme. Den engelske sier at britene overtar suvereniteten over landet. På maori heter det at maoriene fortsatt skal styre over egne landområder.

Mangt har skjedd etter 1840. Koloniseringen fortsatte. Det blei krig. Maoriene tapte store deler av landet. Britene, som i stadig større grad blir newzealandere, starter en assimileringspolitikk. Te Reo Maori (maorispråket) kommer under press slik at i dag er det et klart mindretall som har det som førstespråk. Urbanisering og industrialisering presser mange til byene.

De siste tiårene begynner det å snu. Det skjer en revitalisering av maoriidentitet og Te Reo. Den newzealandske staten og den britiske krona innrømmer undertrykkelse og overgrep. I 1995 kommer en offisiell beklagelse fra dronning Elisabeth for måten maoriene blei behandla.

6. februar 1917

I Metodistkirka i Trondheim er det samla samer fra store deler av Sápmi/Sabme/Saepmie. For første gang blir det arrangert et samisk møte i denne størrelsesorden. I tiårene før har mange samer organisert seg politisk. Nå skjer det på tvers av statsgrensene. Pådriveren er Elsa Laula Renberg, født i Hattfjelldal i en reindriftsfamilie som dreiv på norsk og svensk side av statsgrensene.

På møtet blei det diskutert flere temaer. Særlig var samenes rettigheter oppe til diskusjon. Og reindriftas rolle og utfordringer blei gjenstand for samtale, noe som førte til videre organisering.

Når møtet skjer i 1917, er det midt inne i det som på norsk side kalles fornorskningspolitikken. Den norske staten hadde som mål å gjøre ”sine” minoriteter norske. Det fungerte ganske så godt. Mange samer mista språket. Langs kysten spesielt skifta en lang rekke samiske familier identitet. De blei norske.

Men den samepolitiske organiseringen blei en motkraft. Fra 1970-tallet skyter revitaliseringen fart. Samisk identitet og språk blir noen steder bokstavelig talt henta fram fra loft og glemsel.

Statens samepolitikk går gjennom store endringer. Lovverket - til og med Grunnloven - blir endra. Sametinget åpnes i 1989. Norge anerkjenner internasjonale avtaler som regulerer urfolks rettigheter. Norge anerkjenner samene som urfolk. I 1997 kommer en offisiell beklagelse fra kong Harald for uretten begått mot samene under fornorskningsperioden.

Høres det kjent ut?

6. februar 2016

I Waitangi starter dagen tidlig med at ni wakaer blir padla til land. På stranda gjør over hundre padlere en intens haka som hilsning til den lokale maraeen (maorimøtestedet). Seinere gjør New Zealand Navy salutt som markering. For mange blir Waitangi-feiringen en avveksling fra storpolitikken som har dominert offentlig samtale i flere uker. Men at statsminister John Key for første gang ikke deltar på markeringen i Waitangi dette året, til tross for lovnaden han kom med første gang om alltid å være med, viser den spente situasjonen. Lokale maoriledere er knallharde i kritikken av Key, som er frontkjemper for TPPA.

I Aotearoa/New Zealand viser debatten og konflikten at maorienes situasjon fortsatt bringer spenninger. Slik er det til tross for at den generelle synligheten til maorikultur og Te Reo i Aotearoa/New Zealand er stor. Skolene bruker språket aktivt, de lager maoriseremonier og søker å fortelle historien om Aotearoa/New Zealand på balansert vis. Haka brukes overalt, ikke bare av rugbylandslaget All Blacks.

Etter å ha bodd i Auckland i over sju måneder, konstaterer jeg at dette langt overgår den tilsvarende synligheten til samisk kultur og språk i Norge. Sjølsagt er det store variasjoner i begge land, men å se for seg ”Ja, vi elsker” bli sunget på norsk og samisk før en landskamp i fotball, eller å se for seg det samme landslaget joike før kampen, er ikke spesielt tenkelig.

I Tromsø skjer det likevel en hel masse i løpet av sjette februar. Foredrag, konserter, utstillinger og seminarer - og et bybilde som preges av samenes nasjonaldag. Et tema som diskuteres av mange, er rettsaken i Sverige. At Girjas sameby vant mot staten i saken som gjelder forvaltningen av jakt og fiske på samebyens områder, var ikke sjølsagt. Avgjørelsen har skapt stor glede og lettelse. Spørsmålet som nå reises av flere, er hvilke føringer dette kan ha i ei tid der industriell utnyttelse av områder knytta til samisk naturbruk er aktuelt både på norsk og svensk del av Sápmi/Sabme/Saepmie.

Respektere lover og avtaler

Fortsatt kjemper urfolk for rett til land og vann, mot at folk utafra skal utnytte ressursene. På hver sin side av verden representerer samer og maorier en tilsvarende kamp. Ingen av sakene eller konfliktene er å forstå i svarthvitt. Et utgangspunkt er gjøre det som i alle fall er et ideal i Aotearoa/New Zealand: Å hedre Waitangitraktaten. Det betyr å respektere lover og avtaler som skal sikre rettigheter.

Gratulerer med dagen/Vuorbbe biejvijn/Congratulations/Ngā mihi nui!

(Forsidefoto: The Associated Press)