Av Torill Elvira Mortensen, førsteamanuensis på Høgskulen i Volda

Midt i romjulen kom ett av de mer interessante innleggene om spillere i norske aviser: Aftenposten gir dataspilleren et ansikt, og plasserer en pen, voksen kvinne foran videospillene. Hun er en voksen spiller som bruker digitale spill på en helt uproblematisk måte, og har planer om å med tiden integrere barnet sitt i spillingen slik barn bør inviteres til å delta i de voksnes lekne fritidsinteresser, enten det er fugletitting, musikk eller turer i skog og mark. Det er en historie som jeg som spillforsker kjenner igjen i mye sterkere grad enn de mange skrekkhistoriene. Dette er den alminnelige spillbruken: Sosial moro hvor mennesker kan møtes på tvers av alder, kjønn og fysiske ferdigheter, på tvers av landegrenser og språkbarrierer.

Likevel reagerer jeg som forsker på denne artikkelen. Hvorfor? Jo, fordi ESA – Entertainment Software Association – har sagt nettopp dette i flere år. Jeg og andre forskere har vist til disse tallene i like mange år når vi har fått spørsmål om hvem som spiller og hvor det finnes data om det. Likevel har det tatt minst tre år før det var mulig å gi spilleren et annet ansikt enn den alminnelige ideen om den plagede overvektige unge mann.

Kanskje kommer det av at ingen av oss har sagt: Se til ESA, de farer med den endelige sannheten? Blant forskerne er disse dataene noe problematisk. Resultatene har alltid vært svært positive for bransjen, med høyere antall kvinnelige og voksne spillere enn i andre undersøkelser. Tendensene har vært de samme i andre undersøkelser, men ikke like sterke. Det er derfor grunn til å tro at ESA-undersøkelsen demonstrerer en tendens: Det er mange kvinner og voksne som spiller, og spill er svært integrert i vestlig og asiatisk kultur. Dessverre er ikke metoden for undersøkelsen tilgjengelig for akademisk kritikk.

Dette gjør at dataene fra ESA ikke er lett å underkaste en konstruktiv kritikk. Hvorfor er det for eksempel så store avvik mellom ESA og det gode, gamle norske Mediebarometeret? I følge Mediebarometeret er det helt klart at i Norge er det de unge guttene som spiller. Hvorfor er ulikhetene så store, når vi vet at i Norge har vi en metning av datamaskiner og annen digital teknologi blant den alminnelige befolkningen som ligger helt i verdenstoppen? Nordmenn bruker digital teknologi hele tiden, over hele landet og i alle aldersgrupper, men vi spiller altså mye mindre enn ESA’s respondenter - i følge disse to undersøkelsene.

Det er ikke sikkert at det er ESA som tar feil i denne sammenhengen. Det er grunn til å undres over hvordan spørsmålstillingen i Norsk Mediebarometer er, når tallene fra Norge ligger så langt bak det som er trenden fra flere andre land, også i Europa. Er det flaut å si at vi spiller spill i Norge, etter at vi er blitt voksne? Eller er det slik at vi rett og slett ligger etter, at den store mengden med digitale medier i bruk i Norge nå er et resultat av de siste få årenes velstand, og det derfor aldri ble etablert en spillerbase blant den gruppen som er godt voksen i dag? Dagens 35 åringer skulle ha begynt å spille for 15-20 år siden, for å være drevne voksne spillere. Hvem spilte dataspill i Norge i 1988? Vel… jeg gjorde det, på en AT maskin innkjøpt lett brukt for en liten formue, en maskin som ble brukt til å skrive to hovedoppgaver og en bok, og sørget for en liten ekstrainntekt ved transkribering som for så vidt betalte for innkjøpet. Det første spillet var et av Roberta Williams’ ”King’s Quest” spill.

Spilleren i Aftenposten bodde i Japan, og hennes far kjøpte spillmaskiner på slutten av 70-tallet. Det finnes helt sikkert mange slike eksempler på eksepsjonelle spillere – mennesker som av ulike grunner har blitt tidlige spillbrukere, og derfor passer til ESA modellen også i Norge. Det er likevel grunn til å ikke svelge denne undersøkelsen helt rått. Jørgen Kirksæther, en av Norges mest utdannede spilljournalister, er overrasket over funnene, og hadde forventet at tallene skulle vært 6-7 år lavere: de voksne spillerne skulle vært yngre, det skulle vært noe færre kvinnelige spillere, og andelen spillere over 50 år var overraskende høy. Dette er nok nærmere den norske sannheten om spill. Det er viktig å huske at selv om kanskje Norge og USA har hatt samme prosentandel innovatører når det gjelder spill, vil en slik gruppe i Norge ha tungt for å komme over en viktig kritisk masse og alminneliggjøre sin aktivitet.

Det hadde vært spennende å vite hvordan ESA kom fram til sine tall, for å sammenligne det med hvordan Mediebarometeret kommer fram til sine, og kanskje til og med gjenta undersøkelsen. Da hadde vi kanskje kommet fram til en norsk realitet – som jeg har grunn til å tro finnes et sted mellom spill som aktivitet hovedsakelig for voksne, og spill som en barne/ungdomsleke. Inntil da leser jeg Aftenpostens artikkel med et smil, som en liten gladnyhet som viser at pendelen er i ferd med å svinge bort fra angsten for det demoniserte dataspillet, og fortsetter å lete etter fakta om spillerne.