Av Torill Elvira Mortensen, førsteamanuensis, Høgskulen i Volda

Hver gang jeg er i New York, på Manhattan, surrer Stings ”Englishman in New York” i bakhodet. Det er en underlig følelse av fremmedhet og hverdag som årevis med besøk ikke har kurert.

Mitt siste besøk førte meg til State of Play, en konferanse ved New York Law School. Jeg var invitert til å undervise på et kurs for doktorgradskandidater fra hele USA, samt noen fra Canada, Australia og Europa, og til å snakke på konferansen. Konferansens tema var “platå”, mens hele serien med konferanser tar for seg “virtuelle verdener”. Dette er en spesiell variant av spillforskning hvor de ser på verdener inspirert av William Gibsons Cyberspace. Denne er i stor grad drevet fram av sirkelen rundt Terra Nova, en blogg som omtaler sine egne deltakere som ”important scholars in the field.”

”Anyway,” som de sier ”over there” når de vil skifte tema, jeg var invitert både fordi denne gruppen vet hvem jeg er – Terra Nova ble stiftet etter at jeg og Lisbeth Klastrup hadde begynt å blogge om vår spillforsking og folk hadde oppdaget hvor synlige det gjorde oss på nettet – og fordi jeg fylte en dobbel funksjon: kvinne OG ikke-amerikaner! Det var to fluer i en reiseregning, og plutselig var konferansen internasjonal. Jeg ble, til tross for at jeg foreslo to helt andre tema, satt til å prate om ikke-amerikanske perspektiv på virtuelle verdener, men hevnet meg ved å snakke om The Gathering og norske rånere, noe som var et aldri så lite kultursjokk i et forskningsmiljø hvor hovedinteressen i år var rettet mot datamining (bloggpost om Dmitri Williams’ dataminingsprosjekt fra Everquest og link til Daedalusprosjektet av Nick Yee) .

Men det var ikke bare amerikanerne som fikk kultursjokk. Som spillforsker er jeg etter hvert blitt et vanedyr. På konferanser som Digital Arts and Culture, DiGRA og IR 9.0 har jeg blitt vant til en eklektisk blanding av tema, hvor det er mulig å gå fra harddatasosiologi til tekstkritikk på den tiden det tar å aktivisere en ny powerpoint. Og her satt jeg plutselig og så at en nisje var i ferd med å etableres, lukkes, og smelle døren igjen etter seg.

Akademiske paradigmer utvikler seg ikke akkurat med spesielt stor fart. Selv om spillforskning er et ferskt felt som har vokst uhyre raskt, har det gått 13 år siden jeg for første gang begynte å se på spill som et tema for forskning, og jeg var slett ikke den første. Det var muligens Mary Ann Buckles ni år tidligere, i 1985. De aller fleste har fremdeles en oppfatning av at dette er et felt hvor alt er helt i startfasen: teorier, metoder, strategier, etiske retningslinjer, referanseteknikker, siteringsteknikk, alt må bygges, justeres og tilpasses hele tiden og i stor fart. I en fem-seks år var de eneste teoretiske retningene som ble sitert i artikler til de ulike konferansene ludologien versus narratologien. En strukturalistisk spissfindighet var ved en tilfeldighet blitt det synlige skismaet som det var mulig for nye krefter på jakt etter en oversikt å strukturere forskningen i forhold til.

Ja, det var New York. Det jeg satt der og så var at et nytt paradigme hadde tatt et fast grep rundt alt som ble presentert av denne kretsen. De nye spillforskerne, de etablerte spillforskerne og spillutviklerne var samlet i en selvforsterkende sirkel, hvor de etablerte spillforskerne var avhengige av utviklerne for å få tilgang, utviklerne trengte forskernes data for å lage modeller for bedre analyse av hva som gjør at spill selger, og de unge, nye spillforskerne trengte de etablerte for å finne veiledere, prosjekter og finansiering. Dette definerte de fleste temaene for både konferanseinnleggene og, ikke minst, de nye forskningsprosjektene. Den tette knyttingen mellom industri, forskning, status og finansiering førte til at en stor overvekt av forskningsspørsmålene var tilpasset metoder og felt som industrien kunne ha nytte av. Det hjalp selvsagt ikke at enkelte av professorene hadde økonomiske interesser i ulike designprosjekter. Ingen motsa hverandre.

Kanskje er det viktig at dette skjer akkurat nå. Det er mulig å argumentere godt for at spillforskningen trenger noen store, monumentale, empiriske prosjekter. Samtidig er det ganske skremmende å komme fra lille Norge, hvor vi jobber for å få de få, svært faglig spredde spillforskerne som finnes til å møtes og samarbeide, og se hvordan det som var et sprudlende, fantasirikt forskerfellesskap lukkes, samtidig som det blir større. Nå gleder jeg meg bare til å se rammene sprenges, slik at jeg kan se hva som vokser fram etter platået, som, i et øyeblikk av klarsyn, var valgt som konferansens tema.