Av Kristine Jørgensen, postdoktor, Institutt for Informasjons- og Medievitenskap, Universitetet i Bergen 

Dataspill har gått fra å være en marginal hobby for spesielt interessert til å bli en akseptert kulturform i samfunnet. Dagspressen har dediserte journalister som hver dag publiserer spillnyheter og anmeldelser i avisene, og man finner reklame for de siste storproduksjonene både på kino og fjernsyn. I dag retter dataspill seg mot en utvidet målgruppe der fokuset ikke bare er på unge menn, men også mot grupper tradisjonelt sett ikke har vært interessert i digitale spill. Sosiale spill på Facebook, og aktivitetsorienterte spill gjennom Nintendos Wii, Microsofts Kinect og Playstation Move trekker like gjerne til seg kvinner som menn, og gamle som unge. Norge er et av de første landene i verden som har etablert en politikk og støtteordning rettet mot utviklingen av dataspill, og siden 15.september har Vestlandske Kunstindustrimuseum Permanenten hatt utstillingen Press Play med fokus på dataspillenes visuelle uttrykk.

Forskning på dataspill har også etablert seg som et eget felt. Helt siden 80-tallet har psykologer interessert seg for påvirkningsfaktorer, og i løpet av de siste 10-15 årene har teknologer og kultur- og samfunnsvitere interessert seg for dataspill. Det har dukket opp forskningsmiljøer for dataspill flere steder i verden. I Norden har for eksempel Center for Computer Game Culture ved IT-Universitetet i København og Games Research Lab ved Universitetet i Tampere gjort seg gjeldende som tverrdisiplinære forskningssentre. I Norge er det flere universitetet og høgskoler som har utdanning og forskning spill, i hovedsak ut fra tekniske perspektiver. NTNU har masterutdannelse med vekt på spillteknologi, mens man ved Høgskolen i Hedmark kan ta en bachelorgrad innen ”opplevelsesproduksjon og interaktive medier”. Private institusjoner som NITH har praktiske utdannelser for studenter som ønsker utdanning innen spillprogrammering og spilldesign. I dette landskapet har kultur- og samfunnsvitenskapelige perspektiver på dataspill i liten grad fått et tilsvarende fokus, der spillstudier har vært begrenset til enkeltfag innen medievitenskap og humanistisk informatikk, og forskning i stor grad har vært begrenset til doktorgradsprosjekter og andre midlertidige prosjekter.

Til tross for samfunnets oppmerksomhet rundt dataspill og internasjonale forskningsprosjekter, er ikke den kultur- og samfunnsvitenskapelige spillforskningen i fokus ved noen forskningsinstitusjoner i Norge i dag. Det er ingen som er fast ansatt ved statlige universiteter og høgskoler som for å fokusere på samfunns- og kulturvitenskapelig dataspillforskning. Dermed er det ingen forksningsmiljøer fokuserer på disse aspektene, og vi har i løpet av det siste tiåret faktisk sett hjerneflukt av gode norske spillforskere til utlandet. Per i dag ser også det norske nettverket for spillforskning og –utviking, Joingame, til å gå en usikker fremtid i møte, uten finansiering etter nyttår.

Man kan selvfølgelig spørre seg om dette perspektivet er noe vi trenger, så lenge det finnes fokus på teknologien? Mens teknologiutvikling alltid er et viktig aspekt både i denne sammenhengen og andre, er det ikke snakk om et enten-eller-perspektiv. Parallelt med utviklingen av bedre teknologi er det viktig å få et innblikk den samfunnsmessige og kulturelle betydningen av dataspill, for å kunne forstå både positive og negative aspekter, og ikke minst for å se hvilke kulturelle og praktiske potensialer spill har i samfunnet for øvrig.

Det er i dag et undervurdert behov for en bedre forståelse av dataspill i Norge, noe som kan spores i at det har vært en etterspørsel etter en kritisk debatt rundt dataspill, deres innhold og potensialer. Bergens Tidende-skribent Lasse Lambrechts skriver at det er et “gapende hull i NRKs nye kultursatsning” ettersom dataspill ikke er et av områdene som har fått oppmerksomhet. Fritt Ord ga tidligere i høst et stipend til bloggen Spillpikene.no for å utvikle deler av bloggen i retning av et samfunnskritisk blikk på dataspill. Vi ser en lignende etterspørsel etter bedre forståelse for dataspill i debatten som har oppstått i kjølvannet av Press Play-utstillingen i Bergen, der kunstkritikere har fått øynene opp for dette mediet og kastet seg inn i en debatt omkring mediets potensial som kunst (se Øystein Hauges kritikk i Bergens Tidende 26.september og Erlend Høyerstens svar 10.oktober, i tillegg til danske Politikens kommentar).

Sett ut fra dette scenarioet bør også forskningsmiljøene vise at de tar spill seriøst som et samfunns- og kulturmessig fenomen. Vi trenger forskere som kan studere dataspillenes positive og negative sider, og hvordan dataspill forholder seg til andre kulturuttrykk. I dette ligger også en bredere forståelse for spills potensialer, ikke bare som underholdningsfenomen, men også for hvilke potensialer som ligger i mediets uttrykksformer og evne til å sette kritisk søkelys på samfunnsproblematikker. Vi trenger også forskere som kan ta tyren ved hornene og studere bakgrunnen for mediepanikk, samtidig som det tas høyde for spills negative sider som eksempelvis overforbruk. Et norsk perspektiv er her viktig både for å beskytte oss mot hjerneflukt, og for å kunne gi et norsk blikk på internasjonal forskning og bidra med studier av norske forhold. Samtidig trenger vi noen som kan undervise og formidle denne forskningen, og bidra med en kritisk forståelse av hvilken kulturell rolle dataspill har.