av Ragnhild Tronstad, postdoktor, Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo

At man kan bli hekta på et spill er noe de fleste vil nikke gjenkjennende til. Men er det det samme som å bli avhengig av spillet? Mange vil mene at det ikke er noen nevneverdig betydningsforskjell mellom å være hekta på noe, og å være avhengig av det. Muligens er avhengig et litt sterkere ord, men fenomenet ordene beskriver er i bunn og grunn det samme. En del spillforskerkolleger av meg er dypt uenig i akkurat det. For selv om også de vil være enig i at man godt kan oppleve å bli hekta på et spill, vil de på det mest bestemte avvise at dette er det samme som å bli avhengig av spillet. Det er ikke bevist at spill leder til avhengighet, hevder de gjerne. Men er det bevist at spill ikke leder til avhengighet? kunne vi spørre tilbake. Vi kjenner jo alle til noen som i perioder har latt spilling gå foran andre oppgaver og plikter, som om de skulle ha mistet kontrollen over spillingen. Er ikke dette å være nokså alvorlig hekta, eller avhengig?

Uten en nærmere oppklaring rundt hva uenigheten kan bunne i er det lett å mistenke spillforskeren for uredelige hensikter; for blindt å beskytte sitt eget territorium, og ikke ville ta inn over seg at det å spille også kan ha negative konsekvenser. Men en første forklaring på uenigheten ligger nok i hvordan vi forstår ordene vi bruker: ”Hekta” er et litt sleivete uttrykk som gjerne forstås i betydningen ”veldig opptatt av noe”. ”Avhengig”, derimot, heller i sterkere grad mot en sykelig tilstand, en tilstand man må ha profesjonell hjelp for å komme ut av. Avhengig er noe man kan bli av medikamenter, narkotika, nikotin og alkohol. Man blir ikke sånn avhengig av spill, skal vi tro en del spillforskere og spillentusiaster. 

I foredraget ”Hvorfor blir vi spilleavhengig?” hevder imidlertid professor ved Avdeling for fysiologi (UiO) Terje Sagvolden at det ikke er store forskjeller på spillavhengighet og annen avhengighet: I følge nevrologiske studier er det de samme mekanismene i hjernen som gjør oss avhengige av spill som av f.eks. nikotin eller medikamenter. Kort – og litt metaforisk – forklart dreier det seg om at adferd som inneholder mye belønning har lettere for å feste seg i hjernen enn adferd som ikke belønnes. Den tekniske forklaringen er at belønning bidrar til utskillelse av dopamin, som i tillegg til å gi en god følelse bidrar til å forsterke de synapsene, eller forbindelsespunktene, i hjernen som nettopp har vært aktive. Dette er på den ene siden en helt livsnødvendig mekanisme som gjør det mulig for oss å lære noe nytt og å tilpasse oss omgivelsene. På den andre siden kan den lede til overforbruk og etterhvert avhengighet av belønningsintensive fenomener som spill og rus, spesielt hos mennesker med dårlig impulskontroll (f.eks. i forbindelse med ADHD.)

Men dette er likevel ikke en fullgod forklaring på hvorfor enkelte blir så oppslukt av dataspill at de ikke lenger har tid til andre aktiviteter, som å spise middag med familien, treffe venner, eller få tilstrekkelig søvn. Når vi hører om dette dreier det seg nemlig oftest om spillere av såkalte MMORPGs (massively multi-player online role playing games), som f.eks. World of Warcraft, som nettopp ikke er spesielt belønningsintensivt i forhold til mange andre typer spill. I rapporten “Att leva i World of Warcraft” påviser forskerne Jonas Linderoth og Ulrika Bennerstedt at det å spille på høyt nivå her innebærer mye sosialt ansvar, plikt til å følge opp, og for enkelte, store mengder administrasjon. Det er få raske belønninger, som altså ellers kunne forklare den tilsynelatende ”avhengigheten”. Å kalle det ”avhengighet” blir derfor dobbelt misvisende, og de velger i stedet å se på det som ”problematisk bruk”. Fordi årsaken til den problematiske bruken ser ut til å ligge i sosiale konvensjoner i spillet fremfor i spillets belønningsstruktur bærer det galt av sted når man forsøker å forstå den med begreper hentet fra avhengighetsforskning, utviklet i henhold til en annen type spill, nemlig sjansebaserte pengespill som enarmet banditt, lotto og rulett. Innsikter fra gruppepsykologi og mikrososiologi vil være mer relevant som utgangspunkt for å forstå hva som egentlig står på spill, hevder de. Spesielt betenkelig blir det når private klinikker som jobber med avhengighet tilbyr tjenestene sine til ungdommer som spiller mye dataspill, som om dataspillavhengighet var en veletablert klinisk diagnose. Det er det nemlig ikke, i følge forfatterne.

Selv lederen for det som hevdes å være Europas første klinikk for dataspillavhengige, Keith Bakker, hevder nå at 92% av de som søker hjelp for spillavhengighet ikke egentlig er avhengige. Tvert i mot er det å spille et valg de tar: De tilbringer tiden sin i en virtuell spillverden fordi de foretrekker denne fremfor alternativet. Bakker mener at problemet først og fremst skyldes samfunnet vi lever i, med omfattende omsorgssvikt fra foreldre og skole. Opptil 80% av de som spiller for mye dataspill har blitt mobbet på skolen og føler seg isolert, hevder han. Disse kan ikke behandles på samme måte som medikamentavhengige. I stedet må de hjelpes til å utvikle sosiale og kommunikative ferdigheter som gjør dem bedre i stand til å mestre livet utenfor spillet.

Men er det da nærmest en tilfeldighet at det nettopp er spill mange ser ut til å ha problemer med å avslutte? Selvsagt ikke. At enkelte spill innebærer mer jobb enn lek, og dermed umulig kan være avhengighetsskapende i tradisjonell forstand, og at ungdommer kan foretrekke en virtuell verden fordi de ikke har det så godt i den andre, bør ikke føre til at vi underkjenner eller overser en av spillets mest fundamentale strukturelle egenskaper, nemlig at det skal engasjere! Det er ganske enkelt slik: Et spill som ikke engasjerer er ikke noe godt spill. Sagt med andre ord: Et spill som vi har lyst til å avslutte er ikke noe godt spill! Heldigvis klarer de fleste likevel å stoppe i tide, før det går galt og man har spilt bort utdannelsen og vennene, og drevet familien til vanvidd.

Som spillforsker er det særlig slike gode spill jeg er opptatt av å forstå hvordan fungerer – sånne spill som man blir hekta på.