av Ragnhild Tronstad, Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo

 

Slektskapet mellom spill og litteratur er tema i Marit Grøtta sin doktoravhandling fra 2007, Poetry at Play. Blant annet tar hun for seg korttekstene til La Rochefoucauld, og viser den nære forbindelsen disse tekstene har til den franske 1600-tallssalongen. Her ble diktning betraktet som en selskapslek, og en ikke ubetydelig del av den sosiale omgangen besto nettopp i å kunne briljere med vidd og eleganse i litterære former for ordspill. Slike selskapsleker fungerte nærmest som en initiering til en dannet livsførsel, skriver hun i artikkelen ”Selskapsleker og performativ livskunst i franske 1600-tallssalonger”, publisert i 2006 i underholdningsnummeret til det idehistoriske tidsskriftet Arr.

 

Selskapsleker, gåter og ordspill er også rikholdig representert i Titt Fasmer Dahls oppdragende Alle pikers nye bok (1947, utvidet utgave 1957), som jeg selv var mektig fengslet av som barn. Jeg hadde overtatt den etter mamma, og etter tilstanden å dømme har også hun lest den både ofte og grundig. Alle pikers nye bok hører til sjangeren ”lærerike morskapsbøker” kan vi lese i Store norske leksikon; det som senere blir kalt ”fagbøker for barn og unge”. I tillegg til å gi et nokså tydelig bilde av hvordan en ung pike anno 1957 bør te seg, inneholder den en rekke forslag til og oppskrifter på ulike typer aktiviteter. En pekefinger full av forakt rettes dessuten mot enkelte unge pikers ørkesløse forbruk av nettopp morskapsbøker. Slik var den tidens ånd, altså: Overdreven bruk av litteratur var noe man fant grunn til å advare mot. Nei, opp av sofaen og gjør noe sammen i stedet, maner tante Titt.

 

For eksempel kan vi arrangere mimelek, og mime skjelettet av en pike (man løfter en skje som om den var veldig tung, se: Skje-lettet av en pike!) Tør vi begi oss ut på de riktig skrå bredder gir boken oss manus og instruksjoner til skuespillet om den blyge fiolen som vinner blomstenes skjønnhetskonkurranse tross manglende tro på seg selv (”Så fine og vakre de andre er / Jeg er den eneste stygge her!”) Selv kostymetegninger er med, så man kan sy sine egne kostymer. Og det var alltid der vi strandet, vennene mine og jeg, når vi gang på gang entusiastisk gikk i gang med å sette opp stykket. 

 

Jeg ble minnet om denne boken igjen da jeg for noen uker siden fant meg selv i akutt behov for en selskapslek: I bil med min nærmeste familie, med en ti timers tur foran oss. I mangel på bok ble vi imidlertid nødt til å improvisere, og tok utgangspunkt i en mal som burde være kjent for de fleste: Man konstruerer en gåte hvor svaret er navnet på et geografisk sted, som de andre så skal gjette. Eks: Telefonkiosk? Eller hva med: Ti rom og kjøkken?

 

Disse klassikerne kan jo bortimot alle, så de fungerer ikke på en ti timers tur. I stedet må man lage sine egne gåter. Og det kan ta tid, for det er nemlig ikke helt enkelt: For det første er det langt fra alle stedsnavn som lar seg uttrykke som en slik gåte. Dessuten skal gåten helst ha et snev av eleganse. Det innebærer at den må oppfylle visse kriterier: Den må være mulig å løse, helst med bare en mulig løsning. Men løsningen kan ikke være åpenbar! En elegant gåte forfører tilhøreren, leder henne på avveier, ved å forutsette en litt annen tankebane enn det tilsynelatende legges opp til. Før man kjenner gåtens løsning skal løsningen med andre ord ideelt sett befinne seg et godt stykke unna der man leter. Men idet man oppdager gåtens løsning, i et blaff av gjenkjennelse, bør det stå som helt åpenbart for en at det nettopp er dette – og ikke noe annet – som må være løsningen. La meg gi et eksempel jeg er skikkelig godt fornøyd med selv (og for å gi dere sjansen til å føle blaffet av gjenkjennelse kan jeg selvsagt bare gi gåten og ikke løsningen): Motorsykkeltype? Løsninger kan foreslås i kommentarfeltet, heder og ære til den dyktige. Regelen er dessuten slik at den som svarer riktig bidrar med neste gåte. Lykke til!