Av Ragnhild Tronstad, postdoc, Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo

Finnes det en egen spillets estetikk? Og hvordan kan den defineres? Dette er det sentrale spørsmålet i mitt forskningsarbeid for tiden. Når jeg kobler estetikkbegrepet til spill og spillforskning er det imidlertid ikke fordi jeg mener at spill nødvendigvis bør tilkjennes kunststatus. Selv om estetikkbegrepet tradisjonelt har blitt knyttet til filosofien om det skjønne i kunsten, brukes det i dag i økende grad om sansemessig erkjennelse i vid forstand. Og det er først og fremst denne utvidete betydningen av estetikkbegrepet jeg forholder meg til i min forskning. Bakgrunnen for spørsmålet mitt befinner seg likevel innenfor tradisjonell estetisk kunstfilosofi. Her har nemlig kunstopplevelsen ofte blitt beskrevet nettopp som en spillbevegelse: En mental interaksjon mellom verk og betrakter hvor noe (opplevelsens innhold) settes i spill. Hvis vi sammenligner med konkrete spill finner vi også en slik bevegelse, men til forskjell fra i kunstopplevelsen kan spillbevegelsen her forstås fysisk og konkret i stedet for mentalt og metaforisk, og det formidles ikke nødvendigvis et innhold i tillegg til spillbevegelsen. Bare tenk på det å spille tennis: Her finnes det en spillbevegelse, men det formidles ikke noe innhold. Spørsmålet mitt er om selve denne spillbevegelsen, uten annet innhold, også kan formidle en estetisk opplevelse.

Vanligvis tenker vi ikke på spill som estetiske objekter. Og hvis vi gjør det, er det alltid noe annet enn selve spillet som fremheves som det estetiske ved objektet. Når for eksempel enkelte dataspill (eller modifikasjoner av dataspill) tilkjennes kunststatus er det aldri selve spillmekanikken som oppgis som begrunnelse. I stedet kan kriteriene som legges til grunn være at spillet formidler et viktig budskap, er provoserende, kommenterer hendelser i samtiden, eller kommenterer sin egen sjanger på en selvbevisst måte. Når det gjelder spill forstår man altså ikke selve spillbevegelsen som en estetisk opplevelse. Men mitt poeng er at den godt burde kunne forstås slik. Når spilleksterne kriterier hittil har fått råde grunnen og definere på hvilke måter spill kan fremstå som estetiske objekter skyldes det antakelig at vi lar oss begrense av vante, ikke-interaktive kunstformer i vår forståelse av det estetiske. Dermed får trekk vi kjenner fra slike kunst- og underholdningssjangre – som for eksempel kompleks fortellerstruktur eller rikt visuelt univers – uforholdsmessig stor oppmerksomhet, når vi heller burde fokusere på hva slags opplevelse selve interaksjonen med spillmekanikken formidler. Gjorde vi det, kunne vi kanskje komme frem til en mer konkret forståelse av hva spillets estetikk kan bety.

Spørsmålet om det finnes en egen spillets estetikk innebærer altså at man forsøksvis må tenke hinsides dataspillenes ulike representasjonsformer (som grafikk, video, fortelling) mot det som utgjør selve spillet i spillene. For selv om dataspill kalles spill, skjer det mye i et gjennomsnittlig dataspill som ikke kan defineres som tradisjonelle spillhandlinger, som for eksempel fiksjonshandlinger som skjer uavhengig av spillerens input. Som et minimumskrav for at noe skal kunne kalles en spillhandling må det nemlig finnes et element av interaksjon i handlingen. Det er derfor godt mulig at det vil være mest hensiktsmessig å ta utgangspunkt i mer abstrakte typer spill, som Tetris og Dance Dance Revolution, når man skal undersøke selve spillets estetikk – siden dette er spill som i liten grad byr på andre typer handlinger enn rene, interaktive spillhandlinger.

Sammen med to kolleger har jeg startet forskningsnettverket AESOP om nettopp spillets estetikk. Denne høsten arrangerer vi en seminarrekke på Blindern hvor vi undersøker ulike forståelser av dette begrepet. Vi har hatt besøk av den internasjonalt anerkjente spillforskeren Espen Aarseth, som holdt foredraget ”Bare et Spill - Om spillet i spillet og om hva som er på spill”, og av filosofen Olav Asheim som ga oss en innføring i den innfløkte filosofiske problemstillingen ”Hva er virkelig i et dataspill, og hvordan kan vi avgjøre det?” Forrige gang diskuterte vi filosofen Hans-Georg Gadamers spillbegrep, med utgangspunkt i Marit Grøttas foredrag om ”Begrepet ’Spiel’ i estetisk teori”. Førstkommende tirsdag skal jeg holde innlegget ”Spillets estetikk som metafor og begrep”, som i stor grad vil handle om problemstillingen jeg har skissert her. Anne Beate Maurseth avslutter seminaret tirsdag 11. november med et innlegg om ”Spillmotiv og litterær estetikk”. Seminaret er åpent for alle interesserte!