Av Kristine Jørgensen, førstelektor, Institutt for Informasjons- og Medievitenskap, Universitetet i Bergen

Dette er et spørsmål mange stiller seg, både innenfor forskningens verden og utenfor. Jeg har selv også merket at det ikke er en uvanlig forestilling hos spillere å se på dataspillforskere som forståsegpåere uten praktisk spillerfaring. Ved enkelte anledninger har jeg møtt på spillere som mener spillforskere uttaler seg om ting de ikke har peiling på, og at å forske på spill er å gi mening til – og dermed ødelegge – noe som kun er ment som underholdning.

På den andre siden møter jeg også dem som stråler opp og spør om ikke det å være dataspillforsker er drømmejobben. Ikke bare er dette med på å øke spills sosiale status, men kanskje man som spillforsker også har mulighet til å spille data hele dagen? Selv om spilling i praksis ikke er noe en spillforsker driver med i arbeidstiden, er det helt klart en fordel at spillforskere også setter av tid til spilling.

Hvorfor? Det blir litt som å spørre hvorfor en litteraturforsker må lese bøker, hvorfor en filmforsker må se film, eller hvorfor en zoolog må ut i felten for å studere faunaen. For å forstå sitt eget studieobjekt, må man sette seg inn i det så godt som det overhode lar seg gjøre. Litteratur- og filmforskeren studerer virkemidler, oppbygning og genrekjennetegn ved å analysere verkene. Zoologen studerer dyrenes interaksjon i deres eget habitat for å forstå deres atferd.

På samme måte lærer spillforskeren noe om spill som aktivitet og som et regelsystem når vedkommende spiller. Jeg vil argumentere for at spilling er helt kritisk for å forstå spill, ettersom disse består av en rekke regler og spillmekanikker som interagerer sammen og skaper en dynamikk som man vanskelig kan forstå uten å oppleve det selv. Dessuten er spill ikke et statisk medium: ethvert spill vil nemlig oppføre seg forskjellig avhengig av spillerens evner, spillestil og handlingsvalg.

Dersom man ønsker å forstå premissene som spill opererer ut i fra, det vil si spills egenskaper, slik som spilldesign, hvordan de engasjerer, og hvilken spillerrolle de inviterer til, er det nødvendig å selv sette seg inn i dette gjennom selv og ta del i spill som aktivitet. Slik kan man lære å forstå hva som er spills egenart som kulturell form og mediegenre.

Svært mange av dagens spillforskere deler denne oppfatningen med meg, og i virkeligheten er også mange spillforskere selv vokst opp som spillinteresserte. Mens de eldste spillforskerne kan ha fulgt teknologiutviklingen fra spillenes barndom på 70-tallet, er det en del av de yngre som selv er vokst opp med dataspill og andre spillformer som rollespill, brettspill og kortspill. Det er også spillforskere som selv er spilldesignere, og dermed kjenner godt til tekniske begrensninger og kreative muligheter.

En liten disclaimer til slutt: Selv om egenspilling er en essensiell del av spillforskning, så er det ikke slik at dette i alle situasjoner er den beste eller den eneste metoden som gjelder. Jeg har selv argumentert for at man også bør dra nytte av andre spilleres opplevelser og fortolkninger av spill, nettopp fordi spill som jeg nevnte potensielt sett vil oppføre seg forskjellig fra spiller til spiller. En helt annen tilnærming til feltet er den som ser på egenspilling som problematisk, fordi den gjør forskeren til en insider i spillkulturen, og dermed ikke egnet til å kunne studere spill på en nøytral måte. De som argumenterer for denne holdningen, foretrekker gjerne en mer antropologisk metode, der man er en utenforstående observatør som beholder en kritisk distanse ved å selv ikke ha inngående kjennskap til aktiviteten.