Å filme språk – etnografisk video i forskning på flerspråklighet

Sirkka Seljevold. Foto: Reni Wright.
Sirkka Seljevold. Foto: Reni Wright.

Av Sirkka Seljevold

Å bruke etnografisk dokumentarfilm i språkforskning er lite utprøvd. Men i en stadig mer visuell kommunikasjonsverden utfordres forskere til å tenke i nye baner om forskningsmetoder og fagformidling. Språk og samfunn-gruppen ved UiT jobber med et pilotprosjekt om det flerspråklige Tromsø: Language and Identity Encounters in the Urban Arctic (LAIDUA). Forskerne har i den sammenhengen engasjert meg til å lage en film om språkbruksmønstre og identitetsprosesser i to flerspråklige familier.

Å starte med å løse et paradoks: Hvordan filme noe som er usynlig?
Menneskenes talespråk er usynlig per se og dermed ikke velegnet for visuelle media. Men språk virker! I dette prosjektet er vi ute etter å fange dynamikken som språk skaper i og mellom mennesker. Nærmere bestemt ønsket Språk og samfunn-gruppen en film om de to flerspråklige Tromsø-familienes hverdag og familiemedlemmenes tanker om morsmål, språklæring og språkbruk.
Etnografisk film utforsker sosiokulturelle fenomener i en bestemt kontekst. Forskeren følger sosialantropologisk tradisjon, bruker deltakende observasjon og filmer personer i ikke-iscenesatte situasjoner hvor temaet forventes å komme fram. Hvis nødvendig kan man inkludere intervjuer for å tydeliggjøre fortellingen. Målet er å gi et mest mulig autentisk bilde av de som filmes, men også å gi en stemme til disse menneskene som lever den kunnskapen som forskeren vil forstå og formidle.

Hvordan lager man en forskningsfilm om språk? Hva slags kunnskap kan en etnografisk videometode avdekke? Og til slutt, hva kan slikt videomateriale brukes til?

Familiene og filmingsprosessen
De to familiene har vært bosatt i Tromsø i fem år og er henholdsvis samisk-finsk-norsk-språklig og russisk-norsk-språklig. Vi fikk kontakt med dem gjennom kulturelle interesseorganisasjoner. Slik kunne vi anta at familiene hadde et engasjert forhold til sin kulturbakgrunn og også til sine språk. Etter å ha blitt kjent og bygd opp gjensidig trygghet begynte vi å kartlegge typiske situasjoner for språkveksling i deres hverdag. Tre ulike arenaer pekte seg ut: hjemme i familien, blant venner og på bestemte offentlige steder i byen hvor det finnes personer som snakker deres språk.

Tre språk rundt middagsbordet
I den første familien er moren norsk og faren finsk. Begge har samisk familiebakgrunn, og de har lært seg samisk som voksne. I tillegg har moren lært seg finsk i Finland. Gutten på ni år er trespråklig, mens jenta på sju snakker norsk og samisk og forstår noe finsk. Begge barna har norsk som førstespråk og får samiskopplæring på skolen. Det typiske i den norsk-samisk-finske familien er at medlemmene veksler mellom språkene hele tiden. Vi fant ut at et felles måltid var en representativ situasjon, og jeg filmet familiemedlemmene rundt bordet en ettermiddag mens de forberedte og spiste middag:

Vi ser hvordan de lager tradisjonell samisk mat av reinblod. Vi hører små historier. Vi som seere blir kanskje mest forbløffet over hvor uanstrengt den kontinuerlige vekslingen mellom språkene er. Flyten blir kun avbrutt når det blir spurt (mest for filmingens skyld!) om hva noe heter på et annet språk, som regel på finsk, som brukes minst i familien.

Videre kan vi se hvordan de ulike personenes språkkompetanse avgjør språkvalg. Hvis et budskap er ment for alle, blir språket samisk. Men allerede den neste setningen kan bli på norsk hvis kommunikasjonen skjer mellom mor og barna. Når far og sønn henvender seg til hverandre, skjer det like ofte på finsk som på samisk. Hvis faren stiller spørsmål til datteren på finsk, kan vi tolke av hennes kroppsspråk at hun forstår, men som regel svarer hun på samisk. I slutten av sekvensen forteller moren hvordan språkvekslinga skjer ubevisst. Det som gjør dem oppmerksom på at de bruker flere språk i en situasjon, er eksempelvis når faren ikke har fått med seg en beskjed på norsk som også involverer ham.

Anna Kaisa, Siv, Elias og Arto spiser middag på tre språk. Foto: Sirkka Seljevold.
Anna Kaisa, Siv, Elias og Arto spiser middag på tre språk. Foto: Sirkka Seljevold.

På jakt etter russiske morsmålsoaser i Tromsø
Den andre familien er fra Russland og består av mor, far og to gutter. Den eldste gutten går på videregående og den yngste i barnehage. Språksituasjonen her er annerledes. Hjemmespråket er russisk, og alle snakker norsk. Familiens tospråklighet blir med andre ord hovedsakelig aktivert i sosiale situasjoner utenfor hjemmet.

Selv om moren snakker norsk, opplever hun at hun har problemer med å uttrykke seg i enkelte norskspråklige situasjoner. Dette viste seg etter hvert å være en viktig del av hennes selvforståelse og hverdag i en ny by i et nytt land: Hun fortalte meg tidlig hvor befriende det var å oppdage da hun kom til Tromsø at hun kunne finne russisktalende mennesker på flere offentlige steder i byen. Vi avtalte å filme et slikt møte dagen etter på biblioteket hvor hun skulle levere noen studiebøker. Der brukte hun å få god faglig hjelp av en russisk bibliotekar.

På biblioteket filmet jeg hele prosessen: Hun forklarer bibliotekaren hva hun er ut etter. Kontakten er intens og ordrik mens de leter etter en passende bok. For å kunne kontekstualisere denne sekvensen i lys av det overordnede temaet i filmen, ber jeg henne fortelle om hva det betyr for henne å få en slik tjeneste på morsmålet i Tromsø. Jeg var imidlertid ikke forberedt på at prosjektets tema skulle utkrystallisere seg i løpet av noen få minutter under vår samtale i bibliotekets sofakrok.

Vi som seere blir vitne til en dypt personlig og emosjonell erkjennelse om hvordan mestring av hverdagslige språkmøter til og med kan påvirke psykisk og fysisk helse. Hun forteller hvordan hun opplever at hun ikke kan vise hvem hun egentlig er når hun snakker norsk; hun finner ikke riktige ord, og det går sakte. Vi ser også at hun uttrykker seg annerledes på norsk enn hva hun gjorde for et øyeblikk siden på russisk. Stemmen virker spedere, hendene presser ofte mot hjerteområdet og ansiktsuttrykkene viser oppgitthet. Hun forteller at når hun møter russisktalende folk, føles det som om de er hennes slektninger. Det er her hun plutselig brister i gråt og ikke klarer å si mer på en stund. Etter hvert utdyper hun disse temaene, om følelsen av trygghet og om inkludering, slik at vi får et enda tydeligere bilde av hvor tett språk kan henge sammen med selvfølelsen og med opplevelsen av å bli ekskludert eller akseptert i en sosial situasjon.

Inna (til venstre) i samtale med en russiskspråklig bibliotekar. Foto: Sirkka Seljevold.
Inna (til venstre) i samtale med en russiskspråklig bibliotekar. Foto: Sirkka Seljevold.

Hvorfor film i forskning?
Disse eksemplene illustrerer hvordan man med etnografisk videometode kan synliggjøre at sosiokulturell kunnskap er en levende virkelighet. Vi forstår ikke virkeligheten bare med rasjonell sammenligning av høyere og lavere stolper på en powerpoint-fremvisning eller gjennom lekre teoretiske analyser som nærer vårt intellektuelle behov. Like viktig som det er å teoretisere og tallfeste forskningsdataene, er det å huske at vi lærer og forstår også gjennom våre sanser, gjennom følelser, i form av gjenkjenning og resonnement. Dette er annerledes kunnskap som et annerledes, audiovisuelt språk har potensiale til å avdekke.

Selvfølgelig har denne metoden sine begrensninger. Det er umulig å filme abstrakte systemer, som språk- eller samfunnssystemer, men som nevnt innledningsvis egner etnografisk film seg ypperlig til å synliggjøre virkningen av slike systemer i menneskers liv. I tverrfaglige prosjekter, som i LAIDUA, kan derfor de ulike fagområdenes metodologiske styrker utfylle hverandre. Målet med samarbeidet er å sørge for bredest mulig grunnlag for kunnskapsproduksjonen. Men ikke bare det: Filmen og videoråmaterialet kan anvendes til en rekke ulike formål. Råmaterialet kan analyseres innen flere fagområder som historisk tidstypisk dokumentasjon. Filmen kan også fungere som en gave. Selv om dette kan virke som en ubetydelig gest, setter de fleste involverte pris på å få eksemplarer av filmen som de selv kan gi videre igjen som en gave. Ser man på hele denne prosessen fra et større perspektiv, handler dette også om empowerment: At noen viser så sterk interesse for deres erfaringer at de lager en film om dem, kan bety mye for selvfølelsen.

Etnografisk dokumentarfilm i tverrfaglig forskning brukes likevel hovedsakelig til formidling og undervisning. Mange forskere har merket at det er lettere nå ut til og engasjere et bredt publikum med film enn med bare tekst og foredrag. Filmspråket virker direkte, og vi er vant til å tolke det. Etnografisk dokumentarfilm utfordres imidlertid av dagens kjappe mediespråk: Hvordan representere etnografisk forskningskunnskap på en tre minutters video på YouTube uten at man taper meningsdybde? I mine andre prosjekter har vi beveget oss i denne retningen og laget korte filmsnutter av prosjektets deltemaer. De egner seg utmerket til bruk på foredrag, nettsider og på utstillinger. Spørsmålet er: Vil akademia være klar til å ta utfordringen og utvikle ulike visuelle måter å formidle kunnskap på i den visuelle informasjonsverdenen som omgir folk i dag? Vi som arbeider med visuell antropologi og etnografisk dokumentarfilm, synes det er vårt ansvar å gjøre den akademiske kunnskapen lett tilgjengelig for flest mulig mennesker.

Filmen «Språkrike familier i Tromsø» er under ferdigstilling og vil foreligge rundt årsskiftet. Og sist, men ikke minst: En stor takk til familiene Rasmussen/Enojärvi og Valkov som gjennom å dele sine kunnskaper og erfaringer med oss har bidratt til å gjøre dette prosjektet mulig!

 

Powered by Labrador CMS