Av Florian Hiss

Noen ganger kan det være interessant å kaste blikket utover landegrensene og et stykke bort fra våre egne forskningsområder. Nylig kom det en melding i tyske og andre europeiske medier at den tyske delstaten Saarland ønsker å bli tospråklig. Saarland, som er en av de minste delstatene i Tyskland, ligger ved grensen mot Frankrike og Luxemburg og har omtrent én million innbyggere. I løpet av én generasjon (dvs. 30 år) vil delstatsregjeringen etablere fransk som et normalt kommunikasjonsmiddel i regionen, altså som lingua franca ved siden av tysk. Dermed skal Saarland bli den første helt tospråklige delstaten i Tyskland. Målet skal oppnås gjennom en stor språksatsing i barnehager, skoler og administrasjon og gjennom samarbeid med næringslivet.

For oss som forsker på språk, samfunn og flerspråklighet, er dette en spennende og interessant nyhet. Hittil har det ikke vært vanlig at myndighetene i en tradisjonelt enspråklig europeisk nasjonalstat vil satse så stort på flerspråklighet. I de siste 150 år har det vært mer vanlig at nasjonalstatene heller ville styrke ett nasjonalspråk for å sikre nasjonale interesser, særlig i grenseregionene. I mange områder i Europa har det tatt lang tid og flere kriger (inkludert første og andre verdenskrig) før språkgrensene ble like med statsgrensene. Den nye, politiske satsingen på flerspråklighet og orienteringen mot nabolandene vil derimot gjøre grensen mer flytende. Den skal bidra til økt kontakt mellom folk og bedrifter på tvers av grensene. Her ligger det altså også en europeisk fellesskapstanke bak.

Strategisk fordel
Språksatsingen ansees også å ha økonomisk betydning. I delstatsregjeringens pressemelding står at planen er å utvikle delstaten til et flerspråklig rom med høy ytelsesevne. Etter at de siste kullgruvene ble stengt, gjennomgår regionen en økonomisk og strukturell forandring. Flerspråklighetssatsingen er en reaksjon på utfordringene i Tysklands periferi – og et forsøk på å flytte regionen til sentrum for samarbeidet mellom EUs to største medlemsstater.

Politikerne forventer at satsingen på flerspråklighet og interkulturell kompetanse vil gi regionen en sterk fordel overfor resten av Tyskland og i forhold til nabolandene. Slike fordeler ved individuell flerspråklighet har språkforskere understreket gjentatte ganger. Fordelene inkluderer bl.a. en økt kommunikativ rekkevidde og bedre kognitive evner hos aktivt flerspråklige personer, som igjen kan gi sosiale fordeler, f.eks. på jobbmarkedet. Nå blir det spennende å se hvilken betydning en slik politisk (ikke bare språkpolitisk, men også sosial- og næringspolitisk) satsing på flerspråklighet kan få i en hel region, og hvor mye av framtidsvisjonen som vil bli virkelighet.

Selv om befolkningen i regionen har vært stort sett tyskspråklig, har det gjennom en variert historie vært mye kontakt med Frankrike. Flere ganger, bl.a. to ganger i løpet av 1900-tallet, var regionen under fransk kontroll. I dag holder flere viktige tysk-franske institusjoner til i delstaten, og relativt mange personer pendler daglig over grensen for å jobbe i nabolandet. Forutsetningene for prosjektet kan altså være ganske bra.

Positive og negative reaksjoner
På nettet finner vi både positive og negative reaksjoner til flerspråklighetssatsingen. Noen kritikere tviler på den praktiske gjennomføringen og den forventede gevinsten for samfunnet. Noen er redd for at den franskspråklige satsingen i skolene går på bekostning av engelskundervisningen, og enkelte kritikere – slik vi kjenner det fra andre språkdebatter – spiller identitetskortet: ”Wir Saarländer sind keine Franzosen” - Vi fra Saarland er ikke franskmenn, altså skal de ikke snakke fransk. Samtidig er det interessant å se at bidragene til facebook-debatten ikke bare skrives på tysk. Enkelte deltakere velger også fransk eller en lokal dialekt.

En slik satsing på flerspråklighet er ambisiøs, og den kan bare lykkes når store deler av befolkningen har viljen å lære og bruke det franske språket. De ansvarlige politikerne må også passe på at satsingen på fransk ikke blir til et problem for de personene som har og bruker andre språk i hverdagslivet sitt.

Hva kan det bety for oss?
På samme måte som i Saarland er det ofte i periferien at menneskene har flerspråklig bakgrunn, enten på grunn av hyppig kontakt på tvers av grensene eller fordi regionen er hjemmet til språklige minoritetsgrupper. Slike regioner finnes også i Norge, særlig i nord. Her har ulike former for flerspråklighet vært hverdagspraksis i mange hundre år, og mennesker har kommunisert på tvers av nasjonalstatenes grenser på kvensk, samisk, russisk, norsk eller finsk.

Menneskene – og våre kompetanser – er den viktigste ressursen vi har. Mange av oss har flere språk enn norsk og engelsk. Når vil flerspråklighet på individ- og samfunnsnivå bli ansett som en strategisk, politisk, økonomisk og sosial fordel? Og kan en slik satsing på flerspråklig kompetanse være aktuell som framtidssatsing også hos oss? Det er ikke gitt at satsingen i Tyskland vil fungere like fint som politikerne forestiller seg i dag, men det er i alle fall verdt at vi følger med når andre europeiske regioner satser stort på flerspråklighet.